Etiketter

torsdag 12. februar 2015

Noen rev seg løs og løfta seg mot noe større


Dype fall, snublende forstand
Kvalshaug forlag, 2014
dype_fall


Hytta
Jeg har bygd ei hytte i skogen
tre rom med dobbelvegger
tak til å tåle en voksen elefant
plankene henta jeg i containeren
Nå gjenstår bare vinduer, dører
tjærepapp til taket og at sønnen
skjønner at hytta er hans, han tror
den har noe med oss å gjøre

Det skjedde i de netter
at noe forgreina seg utover, jeg tror det var sjelens fingre
noen lyste en omsorg over oss, det kan ha vært Gud
men ingen snakka om det, eller om det luftige streifet
av ingenting i den rødskimrende lavabyen og all
den støtvise pust som i noens fødsel og andres død
Noen rev seg løs og løfta seg mot noe større, andre
tilba sine egne hjerter, jeg husker en krum bondekone
som solgte hellige oljer fra bronsekrukker og samlet
på vulkansk aske, gråte over mangelen på lys og en
soldat lovet å bry seg om henne om et øyeblikk
og det er ikke så mye mer å si enn at noe jeg ikke forstår
fant sin egen vei ut av noe annet jeg skulle fortelle
i et slags Pompeii noen døgn etter


Alternativt forlate hverandre Wigestrand forlag, 2004
Alternativt forlate hverandre

Mormor
Mormor hadde god kontakt med Gud. Før bestefar døde
hadde hun ordnet med et nydelig rom i himmelen,
med heklet duk på bordet, og hjemmebakt brød
i skuffen, og etter at han hadde sovnet stille inn,
fikk hun hjelp til å bære opp den gamle
malerstigen på taket, så det ble en smal sak
å hente bestefar hjem.

Endring
Så hva er endring, annet enn å våke
i det lille rommet og puste kvelden full
av uro, annet enn å komme på et spørsmål
du ikke har kommet på før, annet enn
en svimlende idé, som dukker opp fra
ingen steder, og blir til et gulnet lønneblad,
virvlet inn mellom gardinene, annet enn
å sovne med en høststorm i seg, som blir
til ei morgentåke, som blir en svaleflokk.


28 sanger til Norsk ved Kjell Ivar Sandvik
Bob Dylan - En vei til din dør
Wigestrand forlag, 2004
En vei til din dør

TIL RAMONA
Ramona, kom nær meg,
lukk langsomt ditt fuktige blikk.
Kjenn sansene stige
og dempe de sorgbitre stikk.
Se parkens blomster, de
puster, men visner mot jord,
Du kan ikke klare
å stanse det, bare
la vær’ å forklar det med ord.


Din sårsprukne munn
vil jeg bo i en stund,
som jeg vil under din stramme hud.
Din dragende gange
får meg til å lovprise Gud,
men det tynger min sjel
at du vil være en del
av en verden som ikke er til.
Alt er en drøm, venn,
et vakuum, en søm
av tråder som fører deg vill.


Jeg kan se at din hjerne
er blitt vridd rundt av fjerne
ord fra en frådende munn.
Jeg kan se at du vingler,
skal du bli, eller reise
mot sør om en stund.
Du har blitt lurt til å tenke
at alt vil ta slutt med et smell,
men det er ingen som slår deg
og ingen som flår deg,
bare du som syns synd på deg selv.


Jeg vet at du sier at
du er bedre enn ingen
og ingen er bedre enn deg.
Hvis du virkelig tror det,
kan du gi opp drømmen du har
om å komme noen vei.
Fobier og fabler og folk
får ditt hjerte i klem,
de tar deg og bedrar deg,
og får deg til å tro
at du må bli akkurat som dem.


Jeg kan snakke og snakke
men mine ord
vil bli til en meningsløs ring,
og hjelpa fra meg,
den vil aldri bli verdt noenting.
Alt går over,
og alle ting endres,
så gjør som du vil på din vei.
Og en dag, kjære,
kan det nok være
det er jeg som må trøstes av deg.


Til Ramona/To Ramona (Dylan)



 




   

 
  
 
 
 
 
 
Legg inn en kommentar