Sjølv mjuke munnar set djupe merker - gjensyn med Torvunds kjærlighetsdikt

Forventningenes bue er spent til bristepunktet hos mange når Helge Torvund teller ned mot utgivelsen av ny diktsamling. For å forkorte ventingen noe blar jeg i samlingen med kjærlighetsdikt fra 2014. Jeg har skrevet om denne boka tidligere, men her følger noen av betraktningene i kortform.

Størst av alt er kjærligheten

Det er diktene som opptar meg, drar i meg, dytter meg hit og dit, og det faktum at noen våger å gi ut en bok med undertittelen Mine beste kjærlighetsdikt, er som å peke nese til alle mulige slags hensyn, og bare slå fast blyklart og kompromissløst at hva andre enn synes, så mener jeg (dikteren) at dette er "mine beste". Skal me leggja ein vedstabel saman inneholder ved siden av noen tekster som tidligere ikke er publisert i bokform, dikt fra 21 diktsamlinger, fra debuten Hendene i byen (1977) og til Alt er høy (2007.) Et av de første diktene har blant annet disse linjene: Me rota lenge/i høystakken/før me fann nåla/Du stakk. Slik får poeten oss straks i godlune, når man først tar ordene omtrent som en blødme, men deretter oppdager det doble, og kanskje smiler et litt annet smil.

Alt ved samvær vi aldri helt får tak i

Det er ei nydelig bok med, som tittelen lover, masser av kjærlighet i, men ordentlig god hadde den neppe vært om den ikke også inneholdt dikt om det som utfordrer i et parforhold, livslangt eller ei, som i diktet Om noko ved samværet eg aldri heilt får tak på, hvor "me et maten vår utan å sjå på kvarandre", og hun, når de kriger, tilkaller stillheten, som sitt strategiske våpen, mens han kjemper med høyere og høyere skuldre, før kvelden kommer: Me er begge redde/og kan ligge stille i mørkret/lenge og tett inntil kvarandre. Skal man ha ei kjærlighetsbok i huset, og til og med la det være noe så anskaff denne slitesterke diktsamlingen, som kan bli god å ha, årene og døgnene gjennom, om ikke annet for de store dype sammenhengenes skyld: 

Dagar og netter driv

over vakne og lukka auge

Det ligg menneskekroppar

nede i jorda kring oss

Det heile er naturleg

Me legg to og to saman

og får barn

Me trekkjer ein og ein ifrå

og får kyrkjegardar

 

(fra diktet Me legg to og to saman)

Jeg tilstår også uten å nøle at jeg er meget svak for linjer som dette:

Du søv i deg sjølv

Og ditt andlet

Eit lukka vindu

Eg snart skal opna

(Fra Søvnlys)

Også myke munner setter dype merker

Og vi vil ha det dampende også, kjenne noe så hett at vi merker det både her og der:

Eg drikk øl mot uro

Ravar inn i mengda

Treff denne jenta

Sjølv mjuke munnar

set djupe merker

(Fra Sjå byen blø)

Boka favner om virkeligheten og det uvirkelige i den, og det som bare en poet kan gripe og holde fast, som i diktet Heartbreak Hotel om mannen som har et hjerte som et hotell, og jeg tenker selvsagt på Leonard Cohen, og filmproduksjonen I am a Hotel, men det er nok bare fordi jeg er som jeg er, og uansett er mannen det handler om her en med skjegg som smiler til jentene som vet at de kan være hans for ei natt, og dagen derpå sitter han og stirrer ut vinduet, teller bilene som passerer medan værelsesjenta/legg på reine laken/i hjarta hans

I noen dikt er vi i byen, i andre er vi i heimen, i andre igjen ute i naturen, og i alle diktene om hun og han, fins et skattkammer av nyanser: 

Du blar alvorleg i ei stor bok

Av og til har rørslene dine ein varme

ein dialekt eg kjenner

Eg let som eg les dikt

og kjenner meg merkeleg heime

(fra Alvorleg i ei stor bok)

Noen ganger skriver han som et barn snakker når det sier rett ut ting det tenker på uten å tenke seg om. Slikt kan det noen ganger bli dikteriske innertiere av: Av og til er det vanskeleg/å seia det/som bør seiast/for at det/ikkje skal verta vanskelegare/seinare.

(Fra Av og til er det vanskeleg.

Forskjellen på vinden i eiketreet og i gresset

Noen ganger opplever jeg Torvund som Vismannen, en slags Walt Whitman i vår tid, andre ganger er han en Alf Prøysen, i det mykeste, enkle, og hele veien er det korte avstander med små forsiktige ord fra brådypet, som griper takl og holder, som i disse ordene fra diktet I ventinga på dette:  

Kanskje kan du ein dag

gå fram til meg

og seia at du er her nå

Når boktittelen lover oss hans beste kjærlighetsdikt, må vi i Torvunds tilfelle forvente at boka også rommer flere dikt som hører hjemme blant den sterkeste poesien som er skrevet i Norge, til alle tider. Forventningene innfris, blant annet med hans Kartlegg lengtinga sine rørsler, som har disse linjene i seg:

"Lytt ikkje til meg

men til det eg talar om"

"Noter deg blodet i din eigen kropp"

"Merk deg skilnaden på vinden

i eiketreet og i graset...)"

Og her må enhver gå til diktet selv, for å lese det i sin helhet. Likevel, la meg ta med noen linjer til fra hans mesterstykke:

...Mål styrken på forelskinga

og kartlegg lengtinga sine rørsler

i fingertuppane i skumringa

...Og finn omkrinsen på frykta for døden

(utdrag)

Håndflatemorgener og trekroneformet kjærlighet

Torvunds dikt inneholder mye leting, mye lengt, adskillig venting- og ikke minst ønsker om å bli venta på, som i dette nesten magiske, fra diktet Vent:

Vent på meg

bak di svarte skulder

Eg skal bare gå vegen

frå min barndom

og

hit

Etter et dikt fra en håndflatemorgen er vi over i et kalt Lyst, hvor poeten:  inhalerer skuggane/og ser dagen/koma naken frå badet/Eg stikk nasen djupt i håret ditt/og lengtar etter leppene/Du er fire centimeter for langt vekke. Noen sider senere er vi i skogen hvor den trekroneformede kjærligheten (jeg stjeler fra diktet) velter over dikteren i juli:

 

Eg står i kroppen til skogen

Eg står på knausen

og er over førti blåklokker

Dagane mine er talde av marehalm

Eg går nært opptil eit bål

og kjenner at eg har eit ansikt

Skaper sammenheng og speiler levd liv

Av og til er Torvund Mehrensk, andre ganger, nesten Sverdrupsk, innimellom Cohensk, men mest er Helge Torvund Helge Torvund:

Opp trappa klakka kjærleiken

på fire føter.

Så snodde me oss inn

i kvarandre

i tide

(Fra Hopping)

 

En personlig favoritt er Ser etter deg på side 140, som begynner slik: Når du ikke ikkje er heime/ser eg etter deg/i kjøleskapet/og i kjøkkenskapet/men finn bare yoghurt og sjokolade og i fortsettelsen skriver han blant annet at: tida er ikkje god med meg/Ho spring kring meg og kviskrar/"Du får ikkje gjort noko/Alle planane går i vasken/Du surrar og stirar/ og går frå det eine til det andre/men har gløymt kva det var"/Kan du ikkje koma heim/og kyssa det vekk

 

Skal me leggja ein vedstabel saman, for å snu på dikterens eget forord: skaper sammenheng, speiler levd liv og opplevd kjærlighet, uten noen gang å legge skjul på det vonde og vanskelige som ingen i det lange løp slipper unna.

 

Alternativt forlate hverandre - utvalgte dikt

Regn

Når det gode regnet faller
er alt mulig. Kjærligheten

kommer ut av ei åpen dør

i det grå murhuset.
En smal snorrett sti åpner seg
innover i skogen.
Hun bøyer til side ei grein.
Så går vi inn.

Alternativt forlate hverandre
Jeg tenker på den svarte dronningen
som går ved min side, det hun sa
om at lydene av unge liv

som går i vasken

overdøver alt,

det om kanskje å reise vekk

over havet med et skip,

hvis jeg kunne leve med det,

alternativt forlate hverandre

der veien skiller seg, fordi det

ser så naturlig ut.

Grep
Dagen går og natta.
Et dørhåndtak i kjelleren vrir seg
en tanke. Noe berører så vidt noe
annet. Inne i kroppen,
et kjølig regn. Jeg avslutter,
det fortsetter. 





Mormor

Mormor hadde god kontakt med Gud. Før bestefar døde

hadde hun ordnet med et nydelig rom i himmelen,

med heklet duk på bordet, og hjemmebakt brød

i skuffen, og etter at han hadde sovnet stille inn,

fikk hun hjelp til å bære opp den gamle

malerstigen på taket, så det ble en smal sak

å hente bestefar hjem. 

Blikk
Hun sier så mye rart;
at steiner ikke kan gråte,
at fallesyke trær er født sånn,
at mange fjell får øyeblikk
av mykhet og gjennomtrengelighet
når ingen mennesker er våkne,
at himmelen er ei blå dyne
Gud glemte å bre over oss,
at hjernecellene er sprengfulle
av fengslede tanker, at blikk
er indre demoner i tvangstrøye,
stirrende ut mellom sprinkler
vi ikke kan se. 

Endring

Så hva er endring, annet enn å våke

i det lille rommet og puste kvelden full

av uro, annet enn å komme på et spørsmål

du ikke har kommet på før, annet enn

en svimlende idé, som dukker opp fra

ingen steder, og blir til et gulnet lønneblad,

virvlet inn mellom gardinene, annet enn

å sovne med en høststorm i seg, som blir

til ei morgentåke, som blir en svaleflokk. 

Godnatt

Jeg trenger nesten ingenting
for å sovne, ingen nattasanger,
ingen fabler om barn født

med løvehoder og hornet fra en kronhjort

hengende ut av hjertet, ingen ord

om det som har vært, eller det

som kan komme, hvisk meg bare

godnatt, og stryk meg over kinnet.

Det er alt.