Dype fall, snublende forstand - utvalgte dikt

Savnets alfabet
En morgen vi sto ute på fortauet

traff en dråpe fra takrenna øret ditt
Du snakka om noe større

Ville lære meg savnets alfabet

Hvis vi summerer hverandre
Hvis jeg uttaler navnet ditt langsomt
Hvis vi diskuterer vindens opprinnelse
Hvis alt har en forklaring

Var det Gud som førte oss sammen?

Røde reflekser på nattehimmelen?

En setning uten dypere mening?

En hvilken som helst berøring?

Vi tissa på gresset under et stoppskilt
Skrev VASK MEG på en skitten Jaguar
Satte oss på en benk utenfor kirka
Var uenige om tida med klokka i tårnet

Snart skulle vi bli foreldre
En katt strøk seg mot leggen din

Et øyeblikk var vi velsigna

Svalene

Ved det halvåpne vinduet

lener du deg mot meg

Skyene kommer sakte

over fjellet, en etter en

 

Kjenner brystet ditt

mot armen og noe

 

jeg vil tilstå

Da legger du hånda

på skuldra mi

 

Lukk øynene, sier du

Hører du svalene

 

som snur over taket?

Isdronning
Uglen har flyttet seg fra gjerdet og innover

i skogen, du har begynt å lete etter et språk

som kamuflerer tankene, nabokona klager

over tulipanene som ble spist av rådyra

skogsormen har krøpet ut av sitt ståløye

og lagt seg på solhella, du drømmer om

et glødende ansikt nederst i veien, jeg om

en isdronning i evig piruett foran speilet

for å avrunde alle frustrasjoner

Mysterier
Mens vinden knaker i septemberhuset

og de voksne barna er ute for å møte

mysteriene og du har reist for at jeg

skal oppdage en forskjell, vet jeg bare

at jeg har nok med å ikke miste meg selv

at mye må skje før du vender hjem 

til den store forandringen ingen av oss

kan skape alene

Ansikter

Ansikter som passerer hverandre i tusenvis
er til for kanskje ingen

hver dag kan du finne henne du lengter etter
i smilet til noen du ikke kan få


slik fortsetter vi å gå forbi, men så en dag
blir alt stillere, du står i utkanten

av et lys og ingen savner deg

som du

Dype fall, snublende forstand

Det skjer i skogen nær Skaugum; det dype fallet

er fossen fra fjellet som forsvinner under jorda

før den et eller annet sted kommer ut i Semsvannet

den snublende forstanden kan ha å gjøre med

at jeg satt på trappa utenfor Tveter gård med

tre spørsmål jeg måtte stille:

Kan en foss slå hjul

Kan en svaleflokk trekke skyene fra hverandre

Kan jeg dunke meg selv ned i grava når jeg dør

hvis jeg har en stokk i hånda

Det var bare dette

Etterpå gikk jeg til kirka i Asker og satte meg

på tårnet med en flammende værhane

mellom lårene

Godnatt

Godnatt til deg som snur døgnet

og ikke tør å være hos oss

 

fordi vi tror du er utvalgt

som lever et sted hvor det

 

er forbudt å hvile og leter

etter en ny måte å tenke på

 

som ikke holder søvnen borte