Lovende novelledebut av Tom Ingar Eliassen

Ni favner og dypere er Eliassens bokdebut. Debuten består av  13 noveller, og er på vel 200 sider. Det er et troverdig mørke og en berørende motløshet i flere av disse novellene som tidvis leder tankene hen på Øystein Lønns mesterlige samling "Hva skal vi gjøre i dag?" fra 1995. Jeg-personen sitter fast i en oppgitthet og noe udefinerbart som tidvis er skremmende.

I åpningsnovellen handler om det middelaldrende paret Eva og Torbjørn som begge sliter med at forholdet har mistet magien det engang hadde.

Igjen forsøkte han å gjenkalle en følelse, men det var ingenting å finne, det var som om tårene hennes, alt hun sa og gjorde, ikke lenger tilhørte ham.

Novellen er gjennomsyret av en sorgfylt ømhet og sterke lengsler. Det kan forresten være at ømheten mer er tenkt inn av meg, enn reell. En sterk indre tråd og en utmerket flyt i språket gjør det uansett enkelt å forstå hvorfor akkurat denne novellen er valgt til å åpne boka.

Aldri mer regn er tittelen på neste novellen. Også her leverer Tom Ingar Eliassen en historie med nerve og god fremdrift i et relasjonsdrama til å bli berørt og ettertenksom av. Mann og kone, hun i rullestol, reiser til en campingplass ved havet. Detaljrike observasjoner gjør at novellen begynner å gå som en kortfilm i hodet: Over den støvete bakruta har noen tegnet et stort hjerte. I midten av hjertet skimter jeg bakhodet til en unge.

Hun vil at han skal trille ham helt ut til bryggene, til havet.

Jeg vil helt ut, sier hun
Helt ut til bryggene?
Ja.
Lukk øynene, sier jeg
Hvorfor det?
Da ser du klarere.
Hva da?
Alt, svarer jeg.
Du burde jobbet med mennesker, mumler hun.

Dialogen mellom de to skjuler en smerte og en oppgitthet. Hennes liv har blitt trøstesløst, og han kjenner på en desperasjon:

Over hele brygga har vannet samlet seg i små fordypninger, i mørkere partier som ligner blodårer. Kanskje burde jeg bare få det overstått, tenker jeg. Et lite dytt er alt som skal til, et eneste lite dytt. Så vil du endelig få fred, jenta mi.

Reidar og Elisabeth er neste par ut i den tredje novellen. Det er sommer og de kommer hjem fra biltur:

Han møtte sitt eget ansikt i sidespeilet, det var som om blikket tilhørte en annen. Han blunket to ganger. Så gikk han ut til henne.

De snakker om ting de gjerne skulle hatt, en seilbåt, en Mercedes, men det som egentlig rir dem er noe som har skjedd dagen før, som de knapt våger å gå inn i.

Iblant bare skjer det, tenkte han (...) mennesker glir fra hverandre.

Langsomt rulles en utroskap opp. Han går for å konfrontere den andre mannen, men treffer kona hans i stedet, og får opplysninger som alarmerer ham ytterligere. En knallsterk novelle! Fint bygd opp. Spenningen og uroen stiger mens man leser.

Bokas beste novelle (ingen over, ingen ved siden) er En siste lengde, jeg er ikke et øyeblikk i tvil om det, 14 sider der Tom Ingar Eliassen omsider viser at han også kan ta av, mens han skriver, skrive så og si på innpust og utpust, men en voldsom energi og fortettet  kraft. Sidene 49-51 er rett og slett bokas beste, noe som forteller meg at tross alt det gode i de tre første kapitlene, kan man noen ganger kjenne på en langsomhet som svekker stoffets liv, så og si. Men her gløder han, her går han ut av de vanlige skoene, i en snedig beretning om nok et samliv fylt av avstand og nedtur, men hvor han er så heldig å møte på ei som tar han for en gammel flamme, og dermed får vår frustrerte mann seg omsider et eventyr han sent vil glemme, det vil si - nesten, for snøret helt i bånn, får han ikke. Forfatteren leker seg her, med stort hell, og poder også inn passasjer mot slutten som får meg til å lure om det som har skjedd bare har vært en fantasi, en drøm, noe febrilt. Jeg håper å se mer av denne energien i Eliassens fremtidige arbeider. En fryd av en novelle!

173 skritt i sola er også god, og holder leseren tett på, og følges av tittelnovellen hvor vordende far drar på fisketur med sin gravide kjæreste eller kone. En litt urovekkende historie. Tonen mellom de to lover ikke godt, og han synes å la seg underholde av å teste henne ut, både i samtalen og i fiskefaget. Han er veldig klar over barnet som er underveis:

Fosteret vokser og vokser, tenker han. Hver sekund, hvert minutt, hver dag blir det større. Snart utvikler det øyne, armer og bein. Snart vil jeg kunne kjenne igjen sparkene, de små føttene som så gjerne vil ut, men som ikke kan. Og snart vil jeg være fanget (...).

Dessverre er slik at de øvrige novellene er merkbart svakere; mindre givende fordi den indre spenningen halter, et par av novellene er utflytende, flere av dem føles som mer av det samme (det enes paret etter det andre med et dødt forhold) og språklig er det ofte relativt flatt og lite å fryde seg over. Den lange novellen "En fantastisk dag", er ikke bare for lang, men skjemmet av et uspennende språk, lite oppfinnsomme dialoger, og man blir egentlig bare i dårlig humør av å lese denne novellen. Svakest synes jeg imidlertid den siste novellen er; "Toppen av lykke". Den er oppjaget og hul,  og det hjelper lite at novellen har en overraskende slutt, når slutten mest oppleves som et påfunn for å berge i havn en altfor lang og mager beretning. Det kan av og til virke som om han skriver uten selvtillit. Likevel: På sitt aller beste er Tom Ingar Eliassen mer enn god nok. Det skal derfor bli spennende å følge han videre (Med kryssede fingre).

Kjell Ivar Sandvik anmelder Hilde Susan Jægtnes' noveller

Med Minner nytes best alene i storm har Hilde Susan Jægtnes levert en sjeldent rik novellesamling, en herlig blanding av gripende personlige og eventyrlige beretninger, fylt av halvskjeve tankekors og en kreativ virkelighetsforankring. Det er en virkelig begavelse som får vist seg fram her, slik at vi forstår at den flotte diktsamlingen Det er noen som lyver fra 2007 ikke var noe tilfeldig blaff. Noveller er ingen enkel sak. Hilde Susan Jægtnes holder leseren i ånde og gjennomfører med stil og glans.

Hilde Susan Jægtnes fra Tryll

Det er underligvidunderlig å sitte med ei ny bok i fanget, ta litt på den, snu på den, stryke en finger over omslaget, kjenne på vekten, sjekke sideantallet, om innholdsfortegnelsen står først eller sist, om jeg får noe ut av omslaget, sammen med tittelen, og alt dette var i meg når jeg begynte å lese i denne fortsatt ferske utgivelsen fra  Bokvennen forlag.

Hanskene hånda skal kaste
Straks jeg hadde kommet i gang med første kapittelet var jeg ikke lenger i stand til å bry meg om det ytre, for Hilde Susan Jægtnes tryllet meg inn i sine spennende, varierte og merkverdige fortellinger, hvor det innovative, ofte poetiske språket er bensinen som får historiene til å gløde og leve, med en sjelden miks av jentungefrekkasseri med innvevde vitenskapeligheter, umerkelige overganger mellom det åpenbart virkelige og drømmeaktig henførende, og samtidig vekslende mellom pent vestkantfruespråk, rølpespråk og jokke og valentinerne modus, alt etter hva som kler hansken som hånden skal kaste, forsterket med plutselige imponerende språkbilder til å henge på veggen.

En suggererende energisk surrealisme som bare i få tilfeller mister meg, og stort sett holder meg uforskammet fast i klypa, setning etter setning, avsnitt for avsnitt, mens hun henter ut store og små eventyr og realismer fra hjemmehverdager, popkonserter, flyturer, eksploreringer av Island, byvandringer, kjærestedrømmer og kjærestesavn, for det er i sannhet en gnistrende eventyrfortellerske vi har for oss her, en malerinne med uvanlige fargekombinasjoner, en frittgående, leken og innimellom trolsk og løpsk poet i innhengningen kalt noveller, med massevis av selvtillit, villskap, sjarm, intelligens og vridd humor som sier Heng på, for nå drar vi!

Et bankende ikke gå fra meg
Det er en fest å lese noveller som i det ene øyeblikk fyker avgårde som et løpsk pariserhjul nedover Lensmannslia, for i det neste å smyge seg inntil som et bankende ikke gå fra meg, og det gjør ikke tingene verre at Hilde Susan Jægtnes har en helt spesiell evne til å sette i gang straks, uten omveier, med triggende gode begynnelser, som smitter denne leseren med bare mer leselyst, så jeg knapt enser den ene katten som piper ved verandadøra for å komme ut, og den andre som skraper fra utsiden for å komme inn.

Kanskje har forfatteren lurt på hvordan hun skulle gå i gang med denne boken, kanskje fordi hun hadde så rikelig at det var en utfordring å sortere, kanskje kunne finarbeidet forstyrre den viltre kreativiteten, før skrivebølgene la seg, ikke vet jeg, men det er noe slikt jeg tenker når jeg leser åpningslinjene: Jeg tar tvilen til alters/bygger meg opp og ned/en hel trapp.

Makten i mørket
Men så er hun i gang med Mormors melkehvite opal, om mormors fine ring og politimennene hun hekler mens barnebarnet lurer på om hun kan overta den ringen når mormor ikke er mer, men det vil ikke mormor si noe om, bare at makten ligger hos den som kan se i mørket og likevel tar hun ringen av seg på barnebarnets oppfordring, før en nyhekla politimann blunker og sluker ringen og en gudinne spretter ut av barnehodet, og slik danser forfatteren fram en drømmeåpning på boken sin, før denne herlig lekne, men også mystiske novellen avsluttes med spørsmålet: Men mormor, er det så at jeg arver dine melkehvite øyne?

Omfavnet i et lite, varmt egg
I andre novellen dras vi inn i En annerledes cellotime, fortelleren skal øve i noen andres hus, hos læreren Lothar, men forstyrres av en jentunge som snakker i vei, og læreren, en østtysk storvokst krølltopp med perfekt gehør blir sur. Så skal ikke mer gjengis her, utover at også denne novellen er drivende vellaget, og også myk og sensuell, som når Lothar omfavner henne i et lite, varmt egg.

Nattejakt favner sånne mødre som har all makt i himmel og på jord, og derfor selv avgjør når barnas ting ikke er noe å samle på lenger, men kan gis bort til andre: Da jeg spurte mamma, innrømmet hun å ha gitt bort mitt (dukke)servise til datteren til naboen, som hun alltid smisker med. Og fra dette hentes vi inn i datterens funderinger og opplevelser med en mamma som tar kjærestene hjem:

Pappaene gikk rundt i gangen midt på natten og lette etter doen som gjemte seg for tissetrengte pulepappaer. Hun blir oppdaget når hun lusker på dem og spak som en filledukke (stjeler forfatterens ord): Jeg marsjerte så søvnig jeg kunne tilbake opp i sengen med hjertet bankende som en antilope, snart ville han bite meg i halsen og rive ut magesekken min slik de gjorde i dyrefilmer.

Dette er noveller med uvanlige kvaliteter som stadig overdrysser leseren med ordskatter, som for eksempel i dette spørsmålet i fjerde novellen: Hvis øynene er sjelens speil, og sjelen er infisert, kan man få koldebrann i samvittigheten?  I kortnovellen Å miste inhalatoren får vi blant annet høre om Bronkitt, som er navnet på katten hennes som hun er allergisk mot: Det skal mye til før ting som lager trøbbel blir glatte på naturlig vis. Men da jeg mistet inhalatoren, måtte jeg finne et sted med damp for å fukte bronkiene (...) Bronkitt lekte med inhalatoren, trodde den var en halvdød mus med støv i kjeften...).

Kløverblomst er et fortettet velkomponert trekantdrama som begynner med mammaen som ved et uhell lukker en dør over potene til kattepusen og stefaren som liker å stryke henne over rumpa til hun lærer at hender stort sett gjør det motsatte av hva hun vil.

Det er mye sårhet i novellene til Hilde Susan Jægtnes, som når hun flytter inn hos mormor, får jobb på et sveiseverksted blant gutta boys, sveiserne Hunter og Winston, som begge egentlig er musikere, og hvem av dem vil hun ha? Hunter var rak og mandig, ordknapp og slu, med gitarfingre og sterke armer som kunne løfte meg opp mot veggen i verkstedet og halse inn og ut av meg med en evig stiv stake (...) Winston var varm, kortvokst, smilende, kort mellom beina, hender som kompenserte. Winston leste tankene mine og kjælte så dypt at jeg husket at jeg kunne lage liv. Abort da jeg var 19.

Det er en underliggende smerte i denne novellen, også i bakgrunnen for at jeg-personen er mer enn tøff nok for gutta: Det å la røffe gutter trenge inn i sprekken min fra jeg var 12 år gjorde meg trygg. Jeg fikk dem til å få meg til å komme, hver gang. Som regel avsluttet jeg på alle fire, da var knappen i riktig vinkel, og guttene kunne få utløsning med god samvittighet.

Hodet mellom lårene
Det er ingen tvil: Jeg sitter her med en vellykket novellesamling som gir meg  gledelige trynetørkere hver gang jeg får tanken om at nå kommer det nok snart noe dårlig, noe slurv, noe alt for vidløftig, for nei, det er ikke sånn denne boka er; den er levende, den er som skattkammeret til Ali Baba, den har en indre hemmelighet som holder meg fast i fortryllelsen, og hindrer meg i å gjennomføre min egentlige plan som var å lese noen sider i dag, noen sider i morgen, og noen, neste uke. Det er attpå til mye svermerier for menn her, noe som bestandig trigger, som i Du låner ham femti kroner og får dem aldri tilbake, om en som etterligner Axl Rose, men er vakrere. Novellen begynner sånn:

Å være 16 år og ikke bry seg om hvordan syrinblomster lukter. Du har veltet med mopeden foran klassen og lest Lillelord av Johan Borgen, og uansett hva du gjør fremover, vil det bli knøttlite og forglemmelig.

Og i novellen "Bad", Gøteborg 1988 hvor jeg-personen er på Michael Jackson-konsert og sitter på skuldrene til en forretningsadvokat som forsvarte hvitsnippforbrytere og hadde eget småfly, før et givende hopp fram i tid, hvor hun er sekretæren som uventet får advokaten på tråden en dag, uten at han vet at det er henne han hadde hodet mellom lårene til den gangen, mens Michael Jackson moonwalket foran titusener. Det siste avsnittet i denne novellen er mesterlig forfatteri, - skaff boka og les!

Mannen med kråkeredesveis
Det er tett med gode noveller her, og sånn rundt midtveis vil jeg blant annet trekke fram Buss-sete halvannen borger stort, side 53 og Den umulige samtalen om abort over en flaske Cava,med blant annet denne samtalen om abort:

Og Martiania spartet ikke på skytsen: Menn som forsvarer fosterets rettigheter ser på seg selv som frelsere, på krigsstien mot onde kvinner hektet på den illusoriske friheten (...) Ble han tent av ærligheten hennes? Eller var ærlighet i slekt med magesyre, stinket ærlighet som oppkast når den en sjelden gang fikk se dagens lys?

Smykke, side 71, er også svært givende, og ikke minst novellen Luxofobi, side 81 som handler om Et av de små livene med handleposer (som) går inn i en bil:

Gutten kjører hjemover og parkerer så nær leiligheten som mulig, med handleposer som skjærer inn i huden: Byen lukker seg rundt gutten. Jeg fanger byen i hånden, lukker fingrene, slipper inn nok luft, strammer ikke så hardt at gutten blir knust, lysene slipper ut gjennom sprekkene og preller av øynene mine.

Noe karakteriserende er hvor dyktig hun er til å pangstarte novellene, og enda mere hvor magisk hun avslutter mange av historiene. Noen eksempler på pangstart, fra nokså sent i boka: Du kan ikke servere sannhet til middag hvis det ikke står på menyen, sa farfar./Hendene mine rekker ikke ned til føttene, og jeg kan ikke se ryggen min, klager han/Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.

To eksempler på magiske avslutninger, løsrevet fra kontekst:
Når drømmen er lunken, sett deg på taket og la mannen med kråkeredesveis ta deg. Hopp, du lander så godt som alltid.

Her sitter jeg pent innpakket og vil gis bort før jeg snubler inn i skjærsilden og danser helt til den vonde tåen brekkes tilbake til fødselen.

Mot slutten, når jeg allerede er godt fornøyd, kommer ene godbiten etter den andre. En av dem tillater jeg meg å gjengi i sin helhet, ikke fordi den er best, men fordi jeg ikke klarte å slutte å le:  

Vinkelpikk
Han sto foran kona. Pikken prøvde seg som en boomerang, pekte mot en ung pike som gikk forbi. - Jeg elsker deg, sa han til kona. Kona fulgte pikken med blikket. Den unge piken tråkket på en tyggis og lot som ingenting, løftet sprettrumpa over brøytekanten og fortsatte mot heisen til nærmeste terrassebar. Han så bebreidende ned på vinkelpikken til den brakk av på midten. Den gjenstående stumpen pekte nå riktig vei, mot kona. Kona la en sigarett i munnviken og så en annen vei.

Jeg innser at det er overflødig å si mer, men likevel vil jeg gjerne ha nevnt den frekke, tvetydige Jeg har en presang til deg under strikkegenseren. (side 87) Samme gjelder de tre novellene etter hverandre fra side 95: Det er begrenset hva jeg kan gjøre med en hånd/Tre jobber uten å måtte gjøre noe/Uflaks er ikke ulovlig.

Novellen med boktittelen i, står på side 109 og heter Jeg ble bedt om å beskrive hjemmet mitt: (...) Stormer er som konfekt, nytes som sjampanje og et seiglivet minne, minner nytes best alene i storm.

Alt som levde og døde venter på å våkne igjen
Overskriften er tittelen på novellen som grep meg sterkest (side 113-115). På en måte hadde den fortjent å avslutte boken, tenker jeg, dog ikke slik å forstå at man ikke kan glede seg til å lese om han som er "den nye Ibsen", men her kjenner jeg det dypt inne et sted. Den handler om to som gjør det slutt, eller at den ene ikke vil lenger. Sammenklemt utdrag:

Hvorfor kan ikke jeg få en sjanse, sånn som alle de andre bimboene du har vært med? (…) Jeg vil ikke bare leke, klynker jeg, tvinner armen min rundt hans og klemmer underarmsmuskelen, prøver å lage blåmerke, en suvenir. Tårene renner så fort at de treffer ham i håndbaken (…). Uten å se på meg presser han hodet mitt mot skulderen sin og kysser meg i håret. Jeg ville bare ha skuffet deg (…) har vært utro hver gang jeg har vært gift, og nesten i hvert forhold jeg har hatt. Jeg orker ikke å gjøre deg så vondt. Vi kan jo bare …snakke sammen, ofte, hulker jeg. Passasjeren i setet foran snur seg og glor, irritert over melodramaet. Snu deg tilbake, jævla kødd, hveser jeg …)

Postskriptum
Blant flere andre noveller enn de jeg har nevnt ovenfor som jeg nok vil vende tilbake til er Klokken din lyser prestekrager, på side 121 og Udetonert, side 135, om Monsepusen som måtte avlives: Det var farfar som måtte gjøre det. Ingen andre kunne lure det gamle vraket inn i en dødsfelle. Det ble sekk og klubbe. Inne i sekken ble det svart. Så vet ingen mer.

Jeg er beveget. Jeg er betatt. Kjenner det under huden i underarmene. Minner nytes best alene i storm skal få stå på en favorittplass i bokhylla mi, så den ofte kan få meg på besøk.

Kjell Ivar Sandvik anmelder Elin Åsbakk Linds noveller

Betydelig fortellertalent

Elin Åsbakk Lind er en begavet historieforteller.  Denne boken viser at hun kan bevege hjertet, mestrer det gåtefulle, er uhyre dyktig på å portrettere ulike mennesketyper, sklir aldri over i karikering, er god på dialoger, ønsker å si noe vesentlig hele tiden. Hun lykkes med dette i flertallet av bokens 12 noveller. Novellesamlingen En fremmed jeg kjenner er utgitt av Kvalshaug forlag. Forfatterens bor ved Bodø, har arbeidet som journalist, men per i dag  arbeider hun som informasjonsrådgiver. I forbindelse med boklanseringen leste hun fra boka for Kronprinsesse Mette Marit på litteraturtog-turneen.

Omslaget fortjener ros: Noen står utenfor i regnet og stirrer inn gjennom vinduet, eller når man får sett litt nærmere på det nydelige omslaget, stirrer personen muligens ut. Omslaget kler den dobbeltbunnede tittelen godt.

Så åpnet jeg boka andektig. Bøker gjør livet til noe mer. Gode leseopplevelser gjør livet større.

I HALSGROPA DI, DER HODET MITT ALLTID FALLER PÅ PLASS
Det er en god del snø og drittvær der forfatteren kommer fra, og slik er det også i boka hennes: Det slutter visst aldri å snø. Eller, jeg vet jo at det gjør det. Engang. Men nå virker det som om himmelen har bestemt seg for å holde på til evig tid. Det er lett snø, sånn hvor snøfnuggene nærmest henger i løse lufta. Men det går jo ikke. De kan jo ikke bare henge der. Ingenting stopper opp. Alt går videre. Men de faller i slow motion, som tankene.

Ja! utbrøt jeg, slik skal det være, tenk høyt for oss, gjerne langsomt, men ta oss med! Og det gjør hun så visst i første novellen,  Sorgfull grammatikk, hvor været er som beskrevet, mens fortelleren hjemsøkes av savn og minner om savn: Han stoppet midt i et kjærtegn. Trakk hodet tilbake slik at han kunne nå meg med øynene.
Hva tenker du på?
Jeg tenkte på det jeg hadde tenkt på. Og smilet mitt rant over, det klukklo i fallet ned halsen, han slikket det i seg.
I armene hans var jeg alltid veldig enspora. Alt jeg kunne tenke på var: Mer.
Nå tenker jeg: Aldri mer. Spørsmålstegn.

Fortelleren har et bibliotek fullt av indre filmer som går på repeat: Det vi gjorde. Det du sa. Det jeg sa. Men hva med alt det jeg ikke fikk sagt? For eksempel skulle vi tatt den togturen. Fra Oslo til København. Og dessuten: Det er ikke den togturen vi aldri tok som river meg i filler. Det er den togturen vi aldri får tatt.

I neste avsnitt blir vi med på akkurat den togturen: Og jeg, jeg hadde kommet til å synke imot deg med hodet i halsgropa di, der hodet mitt alltid faller på plass. Eller alltid falt på plass.

Det er klasse over disse sidene. Jeg nyter å lese, det er mykt, uhyre velskrevet, mollstemt, tidsvis desperat, og med masse ømhet og refleksjon.

Du hadde denne sulten i blikket ditt...Når jeg satt i sofaen og leste, med bena i skredderstilling og ryggen vendt mot deg, kunne jeg se deg i speilet. Jeg kunne se at du forsvant inn i fregnene på skuldrene mine som om de var melkeveien i ditt univers. Jeg kunne se at du fulgte det tynne sølvkjedet i nakken min, via en løs lokk som hadde stukket av og ned på ryggen.

Slik skriver Elin Åsbakk Lind på sitt beste. Som når hun reiser til en by de skulle reist til. Opplever alt, med en som skulle vært med, men ikke er. Innimellom skjærer det i hjertet: Jeg strakk armen ut til din side av senga som du aldri har ligget i. Bravo!

Åpningsnovellen er av høy klasse, og jeg er nokså forbløffet over kvaliteten, og har aldeles ikke glemt at forfatteren er debutant!

MAMMA STIRRET PÅ NOE VI ANDRE IKKE KUNNE SE
Deler av hjertet mitt, som er den andre novellen, er et lite mesterstykke. Det ufortalte, det som ligger i kortene, men vedblir å komme til overflaten kun som antydninger, er svært elegant håndtert. En pappa som før aldri gråt, har begynt å gråte stadig vekk, og tilsynelatende for småting, som når han taper i et kortspill med døtrene, og ikke bare gråter han, men blir helt fra seg av fortvilelse, mens fortellerstemmen blir sint, og etter hvert skjønner vi at her, i dette huset, i dette ekteskapet, foregår det noe, har noe skjedd, som ingen, i hvert fall ikke døtrene, har klarhet i hva er. Og moren, som bare stikker fingrene i munnen og biter på dem, når alle de andre, inklusive pappaen, ler seg skakke av et tulleprogram på tv. For hun så ikke på tv, mamma bare stirret på noe vi andre ikke kunne se. Elin Åsbakk Lind beviser med at denne novellen at hun behersker novellefaget så det ryker etter.

BØLGENE TELLER OSS NED
I novellen Det napper møter vi ekteparet Johan og Turid samme dagen som Johans gamle venn og fiskekamerat Alfred uventet dukker opp på gårdsplassen. De to mennene har ikke sett hverandre på 45 år. Alfreds ansikt er gjemt under en mørk caps, han bærer på en slitt koffert og en fiskestang, men det skal snart vise seg at han tynges av noe mer. Johan vet ikke riktig hvordan man starter en samtale etter 45 år, men det vet Alfred. Hadde dette vært en av Askildsens noveller vil jeg tro at minst en av dem hadde latt som om han ikke så den andre. Men slik er det ikke her, og Alfred er ikke skåren for tungebåndet. Mistet kona si for to uker siden, og nå måtte han tilbake til barndomstraktene, eller bort, eller noe. Han ler når han forteller at han har vært gift fem ganger, og at bare en av konene forlot ham, men hun var til gjengjeld så nådeløst frekk at hun var utro med døden.

Denne novellen er for meg så desidert er av høydepunktene. Vi bringes nært inn på både ekteparet og de to nokså forskjellige mennenes vennskap og livshistorier. Turid og Johan har det nok godt sammen, selv om Johan ofte kjenner seg ensom:

Et lite øyeblikk kjente han den varme hånda hennes i nakken hans, som hun støttet seg mot da hun bøyde seg over ham og kjøkkenbordet for å se ut på været og gradestokken, slik hun alltid gjør. Hver morgen den samme varme hånda.

Alfred har leid et nabohus, og kommer til middag hos dem i kveldingen, med dessert i vinterhagen:

Turid gjør slik hun pleier når hun møter folk for første gang, hun omfavner Alfred varmt, holder hånden hans noen sekunder ekstra mens hun studerer ham nøye med direkte blikkontakt og et åpent smil.

- Jeg har aldri møtt deg før i hele mitt liv, men jeg kan se at du er deg selv lik, sier hun.
Å? Hvordan kan du se det? spør Alfred.
Da rekker hun ham et gammelt bilde.
Ser du det skøyeraktige blikket ditt her? Du har det fortsatt, sier Turid.
Alfred ler og sier at det er i såfall det eneste han har igjen.

Jeg fanges inn og blir berørt, det er fortettet, med en stigende indre spenning. De to mennene pleide å fiske sammen før i tida, og Turid vet ikke engang at Johan kan det. Før mennene drar ut forteller Alfred om tomheten etter kona: Om hvordan han plutselig kunne høre kjøkkenklokka tikke. At han aldri før hadde lagt merke til at den tikket. Men fra første dagen etter at kona døde, tikker den han nesten i stykker.

Novellen er fylt av troverdige tenksomme dialoger. En samtale mellom mennene gjør at Alfred kommer frem til at han likevel like godt kan reise hjem igjen, tross at kona ikke er der lenger. Les novellen selv, den er like givende som den er lang.

ELISE SIER HUN HAR TILGITT DEG
Den fjerde novellen, Skal hilse fra Elise, ga meg gåsehud et par steder, grunnet jentungen i en nyinnflyttet merkelig familie i fortellerens nabolag. Jenta stikker jevnlig lapper inn brevluken til vår forteller, en mor som har bodd der lenge:

«Skal hilse fra Elise»
«Elise sier at du ikke trenger å være redd»
«Elise sier at hun har tilgitt deg»

Langsomt får vi rullet opp en historie om en datter på kirkegården som altfor sjeldent, kanskje aldri har blitt besøkt av sin mor. Men også i denne novellen sitter vi tilbake med flere uløste spørsmål: Skjer det som skjer, eller er det en slags indre stemmer, eller syner, hvordan kan nabojenta vite alt hun vet, og hvorfor er familien hennes så vonde å være i lag med når fortelleren ønsker dem velkommen som nye naboer, med en flaske vin. Ai, ai.  

Neste novellen, Gullrush fikk smilet fram her. En litt Clint Eastwoodaktig kar inntar byen med plakater som: Jeg kjøper ditt gull! Få gratis verdivurdering! Slå til i dag, nå er gullprisen rekordhøy! Dette blir en gyllen innfallsport til gode historier om hustruer og ektemenn, krydret med sjelekvaler og tilløp til skruppelløshet, og når novellen også inneholder en god dose dramatikk, samt en litt overraskende slutt, har jeg absolutt fått en kostelig stund i lesestua.

LYDEN AV ANDRE MENNESKER
De øvrige novellene er også givende, en av mine personlige favoritter i boken er den innholdsrike beretningen fra en togtur i Langt fra i rute som demonstrerer forfatterens ekstraordinære observasjonsevner, samt en evne til å skape egne fortellinger når hun er i omgivelser hvor det antagelig skjer fint lite.

Novellen Ulver grå er et annet høydepunkt. Lita jenta rømmer hjemmefra «for alltid», av lita jente grunner, og går seg vill i skogen. Der møter hun en meget skummel uteliggerkar i kategorien boms med gevær, som likevel på sitt vis tar godt vare på henne. Det er noe urovekkende, og det ligger meget nært å tenke at her vil noe grufullt komme til å skje.

Noen av novelltitlene er så flotte at det i seg selv er med på å trigge denne leseren, for eksempel disse:

Om å snakke ut det mørke
Jeg kan høre deg
Lyden av et annet menneske

Tross ujevnheter, og det at et par av historiene i boken er litt blekere, viser de øvrige novellene et betydelig og rikt talent, og altså et godt, ofte høyt nivå. Det handler om vanlige menneskers hverdager, og for en begavelse som Elin Lind er det alminnelige livet mer enn nok som kilde til diktning. Hun evner å se det store i det små, det litt morsomme i det skremmende, det mystiske i det kjærlige, i dragende historier som ofte er så visuelle at de trigget i gang egne kortfilmer i hodet mitt. Og en ting til; det er ikke så mye sex i boka, men det er til gjengjeld mye hud og berøring. Det er deilig å lese denne boka.

Elin Åsbakk Lind har altså all grunn til å være meget godt fornøyd med sin forfatterdebut.