Etiketter

Powered By Blogger

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder Elin Åsbakk Linds noveller


Betydelig fortellertalent

Elin Åsbakk Lind er en begavet historieforteller.  Denne boken viser at hun kan bevege hjertet, mestrer det gåtefulle, er uhyre dyktig på å portrettere ulike mennesketyper, sklir aldri over i karikering, er god på dialoger, ønsker å si noe vesentlig hele tiden. Hun lykkes med dette i flertallet av bokens 12 noveller. Novellesamlingen En fremmed jeg kjenner er utgitt av Kvalshaug forlag. Forfatterens bor ved Bodø, har arbeidet som journalist, men per i dag  arbeider hun som informasjonsrådgiver. I forbindelse med boklanseringen leste hun fra boka for Kronprinsesse Mette Marit på litteraturtog-turneen.


Omslaget fortjener ros: Noen står utenfor i regnet og stirrer inn gjennom vinduet, eller når man får sett litt nærmere på det nydelige omslaget, stirrer personen muligens ut. Omslaget kler den dobbeltbunnede tittelen godt.

Så åpnet jeg boka andektig. Bøker gjør livet til noe mer. Gode leseopplevelser gjør livet større.

I HALSGROPA DI, DER HODET MITT ALLTID FALLER PÅ PLASS
Det er en god del snø og drittvær der forfatteren kommer fra, og slik er det også i boka hennes: Det slutter visst aldri å snø. Eller, jeg vet jo at det gjør det. Engang. Men nå virker det som om himmelen har bestemt seg for å holde på til evig tid. Det er lett snø, sånn hvor snøfnuggene nærmest henger i løse lufta. Men det går jo ikke. De kan jo ikke bare henge der. Ingenting stopper opp. Alt går videre. Men de faller i slow motion, som tankene.

Ja! utbrøt jeg, slik skal det være, tenk høyt for oss, gjerne langsomt, men ta oss med! Og det gjør hun så visst i første novellen,  Sorgfull grammatikk, hvor været er som beskrevet, mens fortelleren hjemsøkes av savn og minner om savn: Han stoppet midt i et kjærtegn. Trakk hodet tilbake slik at han kunne nå meg med øynene.
Hva tenker du på?
Jeg tenkte på det jeg hadde tenkt på. Og smilet mitt rant over, det klukklo i fallet ned halsen, han slikket det i seg.
I armene hans var jeg alltid veldig enspora. Alt jeg kunne tenke på var: Mer.
Nå tenker jeg: Aldri mer. Spørsmålstegn.

Fortelleren har et bibliotek fullt av indre filmer som går på repeat: Det vi gjorde. Det du sa. Det jeg sa. Men hva med alt det jeg ikke fikk sagt? For eksempel skulle vi tatt den togturen. Fra Oslo til København. Og dessuten: Det er ikke den togturen vi aldri tok som river meg i filler. Det er den togturen vi aldri får tatt.

I neste avsnitt blir vi med på akkurat den togturen: Og jeg, jeg hadde kommet til å synke imot deg med hodet i halsgropa di, der hodet mitt alltid faller på plass. Eller alltid falt på plass.

Det er klasse over disse sidene. Jeg nyter å lese, det er mykt, uhyre velskrevet, mollstemt, tidsvis desperat, og med masse ømhet og refleksjon.

Du hadde denne sulten i blikket ditt...Når jeg satt i sofaen og leste, med bena i skredderstilling og ryggen vendt mot deg, kunne jeg se deg i speilet. Jeg kunne se at du forsvant inn i fregnene på skuldrene mine som om de var melkeveien i ditt univers. Jeg kunne se at du fulgte det tynne sølvkjedet i nakken min, via en løs lokk som hadde stukket av og ned på ryggen.

Slik skriver Elin Åsbakk Lind på sitt beste. Som når hun reiser til en by de skulle reist til. Opplever alt, med en som skulle vært med, men ikke er. Innimellom skjærer det i hjertet: Jeg strakk armen ut til din side av senga som du aldri har ligget i. Bravo!

Åpningsnovellen er av høy klasse, og jeg er nokså forbløffet over kvaliteten, og har aldeles ikke glemt at forfatteren er debutant!

MAMMA STIRRET PÅ NOE VI ANDRE IKKE KUNNE SE
Deler av hjertet mitt, som er den andre novellen, er et lite mesterstykke. Det ufortalte, det som ligger i kortene, men vedblir å komme til overflaten kun som antydninger, er svært elegant håndtert. En pappa som før aldri gråt, har begynt å gråte stadig vekk, og tilsynelatende for småting, som når han taper i et kortspill med døtrene, og ikke bare gråter han, men blir helt fra seg av fortvilelse, mens fortellerstemmen blir sint, og etter hvert skjønner vi at her, i dette huset, i dette ekteskapet, foregår det noe, har noe skjedd, som ingen, i hvert fall ikke døtrene, har klarhet i hva er. Og moren, som bare stikker fingrene i munnen og biter på dem, når alle de andre, inklusive pappaen, ler seg skakke av et tulleprogram på tv. For hun så ikke på tv, mamma bare stirret på noe vi andre ikke kunne se. Elin Åsbakk Lind beviser med at denne novellen at hun behersker novellefaget så det ryker etter.

BØLGENE TELLER OSS NED
I novellen Det napper møter vi ekteparet Johan og Turid samme dagen som Johans gamle venn og fiskekamerat Alfred uventet dukker opp på gårdsplassen. De to mennene har ikke sett hverandre på 45 år. Alfreds ansikt er gjemt under en mørk caps, han bærer på en slitt koffert og en fiskestang, men det skal snart vise seg at han tynges av noe mer. Johan vet ikke riktig hvordan man starter en samtale etter 45 år, men det vet Alfred. Hadde dette vært en av Askildsens noveller vil jeg tro at minst en av dem hadde latt som om han ikke så den andre. Men slik er det ikke her, og Alfred er ikke skåren for tungebåndet. Mistet kona si for to uker siden, og nå måtte han tilbake til barndomstraktene, eller bort, eller noe. Han ler når han forteller at han har vært gift fem ganger, og at bare en av konene forlot ham, men hun var til gjengjeld så nådeløst frekk at hun var utro med døden.

Denne novellen er for meg så desidert er av høydepunktene. Vi bringes nært inn på både ekteparet og de to nokså forskjellige mennenes vennskap og livshistorier. Turid og Johan har det nok godt sammen, selv om Johan ofte kjenner seg ensom:

Et lite øyeblikk kjente han den varme hånda hennes i nakken hans, som hun støttet seg mot da hun bøyde seg over ham og kjøkkenbordet for å se ut på været og gradestokken, slik hun alltid gjør. Hver morgen den samme varme hånda.


Alfred har leid et nabohus, og kommer til middag hos dem i kveldingen, med dessert i vinterhagen:

Turid gjør slik hun pleier når hun møter folk for første gang, hun omfavner Alfred varmt, holder hånden hans noen sekunder ekstra mens hun studerer ham nøye med direkte blikkontakt og et åpent smil.

- Jeg har aldri møtt deg før i hele mitt liv, men jeg kan se at du er deg selv lik, sier hun.
Å? Hvordan kan du se det? spør Alfred.
Da rekker hun ham et gammelt bilde.
Ser du det skøyeraktige blikket ditt her? Du har det fortsatt, sier Turid.
Alfred ler og sier at det er i såfall det eneste han har igjen.

Jeg fanges inn og blir berørt, det er fortettet, med en stigende indre spenning. De to mennene pleide å fiske sammen før i tida, og Turid vet ikke engang at Johan kan det. Før mennene drar ut forteller Alfred om tomheten etter kona: Om hvordan han plutselig kunne høre kjøkkenklokka tikke. At han aldri før hadde lagt merke til at den tikket. Men fra første dagen etter at kona døde, tikker den han nesten i stykker.

Novellen er fylt av troverdige tenksomme dialoger. En samtale mellom mennene gjør at Alfred kommer frem til at han likevel like godt kan reise hjem igjen, tross at kona ikke er der lenger. Les novellen selv, den er like givende som den er lang.

ELISE SIER HUN HAR TILGITT DEG
Den fjerde novellen, Skal hilse fra Elise, ga meg gåsehud et par steder, grunnet jentungen i en nyinnflyttet merkelig familie i fortellerens nabolag. Jenta stikker jevnlig lapper inn brevluken til vår forteller, en mor som har bodd der lenge:

«Skal hilse fra Elise»
«Elise sier at du ikke trenger å være redd»
«Elise sier at hun har tilgitt deg»

Langsomt får vi rullet opp en historie om en datter på kirkegården som altfor sjeldent, kanskje aldri har blitt besøkt av sin mor. Men også i denne novellen sitter vi tilbake med flere uløste spørsmål: Skjer det som skjer, eller er det en slags indre stemmer, eller syner, hvordan kan nabojenta vite alt hun vet, og hvorfor er familien hennes så vonde å være i lag med når fortelleren ønsker dem velkommen som nye naboer, med en flaske vin. Ai, ai.  

Neste novellen, Gullrush fikk smilet fram her. En litt Clint Eastwoodaktig kar inntar byen med plakater som: Jeg kjøper ditt gull! Få gratis verdivurdering! Slå til i dag, nå er gullprisen rekordhøy! Dette blir en gyllen innfallsport til gode historier om hustruer og ektemenn, krydret med sjelekvaler og tilløp til skruppelløshet, og når novellen også inneholder en god dose dramatikk, samt en litt overraskende slutt, har jeg absolutt fått en kostelig stund i lesestua.

LYDEN AV ANDRE MENNESKER
De øvrige novellene er også givende, en av mine personlige favoritter i boken er den innholdsrike beretningen fra en togtur i Langt fra i rute som demonstrerer forfatterens ekstraordinære observasjonsevner, samt en evne til å skape egne fortellinger når hun er i omgivelser hvor det antagelig skjer fint lite.

Novellen Ulver grå er et annet høydepunkt. Lita jenta rømmer hjemmefra «for alltid», av lita jente grunner, og går seg vill i skogen. Der møter hun en meget skummel uteliggerkar i kategorien boms med gevær, som likevel på sitt vis tar godt vare på henne. Det er noe urovekkende, og det ligger meget nært å tenke at her vil noe grufullt komme til å skje.

Noen av novelltitlene er så flotte at det i seg selv er med på å trigge denne leseren, for eksempel disse:

Om å snakke ut det mørke
Jeg kan høre deg
Lyden av et annet menneske

Tross ujevnheter, og det at et par av historiene i boken er litt blekere, viser de øvrige novellene et betydelig og rikt talent, og altså et godt, ofte høyt nivå. Det handler om vanlige menneskers hverdager, og for en begavelse som Elin Lind er det alminnelige livet mer enn nok som kilde til diktning. Hun evner å se det store i det små, det litt morsomme i det skremmende, det mystiske i det kjærlige, i dragende historier som ofte er så visuelle at de trigget i gang egne kortfilmer i hodet mitt. Og en ting til; det er ikke så mye sex i boka, men det er til gjengjeld mye hud og berøring. Det er deilig å lese denne boka.


Elin Åsbakk Lind har altså all grunn til å være meget godt fornøyd med sin forfatterdebut.

Ingen kommentarer: