KJELL IVAR SANDVIK OM DAN ANDERSENS DIKT - ÅNDENS SPRÅK ELLER UFORSTÅELIG BABBEL?

MIRAKELET-BLENDVERK. DIKT. DAN ANDERSEN. TIDEN NORSK FORLAG (2014)

En ujevn bok. Dikteren er inne på det selv:

du er alt jeg har /jeg følger deg
til beina smuldrer /mitt uforståelige babbel
ble forvekslet med åndens språk/ alt det var
en pløsen tunge/ idioten som sto
på torget/ ropte far i voksen alder/
hent meg

Mest "åndens språk" er min vurdering, men dessverre er det i litt for mange dikt nært en slags babbel. De beste diktene er likevel av høy klasse.

BELEST FORFATTER
I et intervju etter debuten i 2010 med "Evighetsarbeid" framgår det at forfatteren inspireres av å lese verk fra den greske og romerske antikken, og barokk litteratur. Knut Ødegård skrev i Vårt land at forfatteren "behersket de poetiske virkemidlene, og hadde lest mye, både poesi, filosofi og mytologi (…) Han er en lærd poet som er opptatt av store tema som kjærlighet, ensomhet og forsøk på å nærme seg den andre." Silje Stavrum Norevik skrev i Bergens tidende at "som poet framstår Andersen tidvis i forkledning, og at nå lar han sin indre olding slippe til i et arkaisk formspråk." Hun mente at "når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer han mest og serverer oss minneverdige poetiske punchlines (…).

I 2012 kom den "vanskelige andreboken", "Krise i Jammerdrn" som ifølge Erik Lodén i Stavanger Aftenblad viste en fullmoden ordkunstner i et overskuddspreget overflødighetshorn av inspirasjon. " Mens debuten var talentfull, mente anmelderen at bok no 2 gikk utenpå så å si all lyrikk i 2012 "hva angår originalitet, pregnans og sjarm."

At han er belest bekreftes for så vidt av hans masteroppgave i litteraturvitenskap fra 2008 som har tittelen "Den sunne lesning - Fra anagramatisk fase til realisert fiksjon", og underveisoverskrifter som "Serotonin er en transmittersubstans som er avgjørende for nevronenes synapser", for ikke å snakke om "Leserens selv-utvidelse i en slags interaksjon med den heterogene diskurs."...nuvel..Jeg har ikke lest de tidligere bokanmeldelsene i sin helhet, så man kan kanskje påregne noe blanda drops. Likevel var det med adskillige forventninger jeg åpnet hans rykende ferske tredjebok.

SEKSSTJERNERS OMSLAG
Boka fortjener en sekser for omslaget i blendende hvitt med enda mer blendende sølvaktige bokstaver på titlene, og jeg blir straks litt, ja "blendet" av at en bok med undertittel "Blendverk", reelt blender meg der den ligger i fanget med tittelbokstavene skinnende når lyset i taket treffer dem. Ved første skumlesing, for å danne meg et inntrykk av helheten, ble jeg til dels også blendet av språket, som er uten plett og lyte, og av en god komposisjon, samt estetikken i hvordan diktene er satt opp, inklusive at ingen linjeskift synes å overlatt til venstrehjernens harelabbtyranni. Boken er åpenbart svært gjennomarbeidet, og ingenting synes overlatt til tilfeldighetene. Senere leste jeg diktene langsommere, i to omganger.

DITT LIVS ØYEBLIKK, sidene 11-22.
En poet som lar som sin indre olding slippe fri i et arkaisk formspråk er også en treffende beskrivelse av denne boken. På en måte føler jeg imidlertid at språket til dels er til mer bry enn hjelp; så predikantaktig formulert at det blir desto ekstra krevende å komme inn under huden på diktene. Mens jeg leser merker jeg også hvordan Cohens "Book of mercy" uvegerlig sniker seg inn i tankene mine, og at også Khalil Gibrans "Profeten" og Bibelen presser seg fram i panna. Formspråket er på en og samme tid svært vakkert, suggererende og litt irriterende. Det skal stor poesi til for å kunne forsvare/legitimere et så profet-aktig språk.

Menneske er Guds fugl,
og som fuglene varsler hverandre når morgenen gryr
våkner mennesket og formaner dagen igjennom

Mennesket er en kry fugl, galer mer
enn det melder, tre svik
for hvert løfte. Hvert løfte holdt:
tre pralende triller

Gud lytter i velbehag og forargelse til sin fugl

Åpningsdiktet krever tid, og det er et godt tegn, og synes nesten å forutsette at noen av oss tror på Gud. Og det gjør fortsatt noen av oss. Uansett er dette diktet i mine øyne et svært dekkende mini-portrett av oss mennesker, på både godt og vondt, og ja, det må være umulig for Gud å elske menneskene uten visse forbehold. En flott åpning! Neste diktet er en smått surrealistisk perle om Salg av den hellige familie:

Den lille familien kjøpte seg fri
Med en sekk full av øyne

Da jeg kom hjem for å telle skattene
var de lukket

Jeg trakk øyelokkene fra hverandre og så
eplene himle
i et hode som ikke fantes

Jeg merker at jeg fascineres, både av lyrikken og av formspråket. Som hender som passer i sine hansker! Et dikt med tittelen Fornemmelse slutter med følgende andrestrofe:

Hver kropp er en natt som vaker
Morgenen en kvist som knekker
Hvem der?

Så, det er ingen tvil: Første delen er meget spennende og ofte gåtefull, med en rekke dikt med budskap som lar seg gripe på de vanskelig definerbare måtene som kreves for at lesere skal bli berørt, kjenne i huden og magen og hjertet så og si at dette tar tak i dem. Samtidig er det imidlertid også noen høyttravende, tidvist pompøse dikt, som etterlater meg nokså uberørt, bortsett fra ørlite irritert. Men på sitt beste har vi med kommuniserende smaragder å gjøre:

Når menneskene flokket seg om korset
ble de til et stort, bekymret ansikt
Det viste en enkel kjærlighet og var åpent,
Men iblant trakk den ene munnviken seg opp
I et flir, øynene ble smalere, glimtet og sa:
Hva får jeg
for å trekke deg opp
av brønnen?

Diktet "Prøver" har denne siste strofen:

Straffen er alltid like stor
som sannheten. Martyrene
ønsker bare få slippe Underet
kravler usett ut
av asken

Av og til får jeg følelsen av at jeg er så heldig å ha havnet i et poetisk brådyp, hvor jeg etter hvert både mistenker og håper at jeg er vitne til en genuin utforsking av helt avgjørende tematikker!

LENGSELEN MELLOM HIMMELEN OG JORDEN, side 25-42
Her er det nokså seigt og tungt i starten, og jeg får en tanke om at dikteren har glemt å åpne et vindu, eller burde sette noen dører på gløtt. Dette gjelder til dels åpningsdiktet "Innbydelse og bønn", som etterlater meg spørrende både til hva jeg er innbudt til, og hva bønnen gjelder utover at den er adressert til Gud. Eks: La fiskene som svømmer i havet/gyte i mitt navn."

Samtidig presser Cohens bok om nåde seg enda lenger fram i panna, når Andersen skriver: "Ingen kjenner summen av alt og hører lyden av vilje som går gjennom det, foruten En.." Men jeg er bare en alminnelig dødelig hverdagseksistens, med alminnelige mandags, tirsdags, onsdags, torsdags, og for den saks skyld helgeutfordringer og tar meg innimellom i å tenke: - Kom deg ned på jorda, mann! Du svever for langt der oppe, eller for langt der ute, det er like før vi mister kontakt!

Det er en slags skog og kratt av visdommer, men i flere dikt savner jeg et slags feste i livet her nede, i virkeligheten, eller er det bare jeg som er tungnem? Dan Andersen har raffinement med stor R, men noen ganger er det hule eleganterier, som i dette fragmentet fra diktet "Lignelsene rike":

En dag slutter lignelsen å ligne. En dag
blåser de støvet av mennesket
og finner sin indre lignelse. Fra den dag av
skal lignelsene styres av lignelser

Flott, ikke sant, men om hva? En dag skal mennesket løse sin indre tredjegradsligning?.. Omtrent her, i boken merker jeg at jeg har begynt å falle ut av den, eller av noe, og jeg tenker at mens første delen til tider var svært god, er det her mer utvannet og sjanglete. "Frelsen er døddrukken" skriver han et sted, og jeg hikker og tenker at er man først blitt fortrollet av det arkaiske språket, kommer muligens poeten unna med nær sagt hva som helst.

Men så, på side 34 og 35 glimter han til igjen i diktene "Tilstundelse" og "Forsikring". Stemningen stiger derfor igjen, og jeg får det for meg at det fire siders diktet "Lukk øynene" kan være et av samlingens høydepunkt, men så gripes jeg ikke idet heøe tatt, og selv om jeg aldeles ikke sitter med noen fasit for hva som er god poesi, så flyter dette diktet ut for meg, slik at - er jeg ikke en frafallen, har jeg uansett falt av når dikteren skriver…

En dag
Dagen kommer
Dagen kommer da frelsen kommer
Dagen kommer da dagen kommer
Dagen kommer da dagen må komme med frelse

Akkurat her kjenner jeg på en lyst til å slenge boka fra meg, men stålsetter meg, og det var et klokt valg, for plutselig er poeten en etterlengtet frende, en bror, et normalt menneske som vet at leseren sikkert sliter litt med boka i akkurat denne delen av den (og her fornærmer jeg poeten ved å legge inn linjeskift han ikke har, for å redusere graden av uklarheter litt.) Og diktet jeg sikter til er det som alt er omtalt i åpningen av anmeldelsen, men vi viser det altså igjen, i konteksten her:

du er alt jeg har /jeg følger deg
til beina smuldrer /mitt uforståelige babbel
ble forvekslet med åndens språk/ alt det var
en pløsen tunge/ idioten som sto
på torget/ ropte far i voksen alder/
hent meg

AH! Blinkskudd, perfekt timet! Om ikke et nøkkeldikt, så i hvert fall en følelse av kontakt, også med bakken. Alt i alt er imidlertid andre delen vesentlig svakere enn den første. Man kan på en måte danse gjennom den uten å få noe særlig igjen for det.

TREDJE DEL: FORBLENDELSER, side 45 - 59
Hovedproblemet med denne diktsamlingen er at den er så ujevn. Den - ser - ikke ujevn ut - ved første øyekast, mens man kun skummer alt det skjønne og profet-aktige, og fort tenker - herregud, så vakkert og klokt ! - men, for det er et digert MEN her; jo mer man borrer, desto mer stanger man mot noe, som ikke gir etter, og det er sånn, tenker jeg, at det eneste mennesket oppnår ved å stange hodet for mange ganger mot noe, er at hodet til sist knuser. Men kanskje er det nettopp til sånne som meg han skriver dette et sted:

Salig er den klartenkte, for han tåkelegger
Salig er den som sier det uutsigelige, for han er uforståelig

Ja! utbryter jeg. Nå snakker vi igjen! Og la meg være glassklar: Denne delen er bokens beste - de gode diktene kommer på rekke og rad, og jeg hankes inn i noe som blir værende.

Kulisse fra evangeliets høst
Du trenger ikke armer for å be
trenger ikke skuldrene, de
har sin egen bønn om å få bære,
føttene trygler bakken om å få slippe,
og i brystet sitter hjertet som slår og slår

Men alt dette skal plukkes fra deg
til en usynlig sjel
Hodet revet av: Se. Det ligger i sekken!
Øynene overskyet og varmen
fra gapende munner, merkes ikke

Det skjer, men ingen ser det
En stor fugl letter
Kjenn på svevet uten deg

Men selv i de sterkeste diktene i siste delen av boken, er det setninger som altfor hule, hvis det da ikke er meningen at jeg bare skal le? Jeg tar sjansen på det og morer meg dermed over linjer som denne: "Salige er den salige, for han er salig." Og halleluja, som denne dikteren av og til kan slå til, og da er det som om han peker litt nese til hele poesiens landsforbund. I et dikt som skal handle "om frelserdøden".. begynner han slik: "Han var tom for lignelser/og strakk på greinene…". Diktet avsluttes med at: "Ingen kom for sent/ og slapp inn."


Avslutnings diktet er praktfullt:

Himmelen

Stemmen kan gå i fugl,
kvisten tippe redet
En trille setter flukten i gang
Så hvorfor gråter dere
når himmelen viser seg igjen og igjen?

Det er dessverre ikke mange andre dikt på dette nivået i boken.

Konklusjonen?
Dette er og blir en ujevn bok, men hadde forlaget gått et par runder til med den, og klart å redusere omfanget av det uforløste, som jeg faktisk antar at forlaget ikke selv kan ha fått all verden utav, kunne denne boken muligens vært en liten - og i positiv betydning -, blendende perle.




Kjell Ivar Sandvik
Asker