Tok det noen gang tid å bøye meg, krype
den lave sangen fra jordas indre
vikle ut den viljen, veie, vite, hvor mye for lite
det er mulig å tåle, kjenne valg fra våde, viske skillet
mellom hund og kvinne, nettene, hvor få
som blir til dager, dører
uten rom ingen åpner
blåser fyrstikkpiken ut
den lave sangen fra jordas indre
vikle ut den viljen, veie, vite, hvor mye for lite
det er mulig å tåle, kjenne valg fra våde, viske skillet
mellom hund og kvinne, nettene, hvor få
som blir til dager, dører
uten rom ingen åpner
blåser fyrstikkpiken ut
buret er sperret inne
i fuglen
foran døra ligger
pusten brutt opp
rommet er uendelig
veien ligner på en prikk
det er sånn med kjærligheten
den treffer som
flere prosjektiler
inn i ryggen
inn i høyre tinning
inn i venstre kinn
inn i munnviken
gjennom magesekken
gjennom høyre lunge
gjennom ansiktsskjelettet
gjennom hjernestammen
borer seg via halsen
inn i nakken
og gjennomstrømmer
alle tankene mine
jeg skriker og kan ikke la være
å kaste et ukeblad i veggen,
sparke til kjøkkenstolen, hate,
stemmen min sprekker, mørket renner ut,
jeg roper til deg og klarer ikke slutte,
ser det skremte blikket ditt og dytter til lampa,
den velter over bordet, ødelegger alt og jeg vet
at dette ikke er meg,
jeg er ikke sånn; jeg er verre.
Hun sa aldri at hun lengtet eller var lei seg,
men det hendte en gang i blant
at jeg leste en sammenfoldet, fortettet
ømhet og lyst inn i brevene hennes
Som blikket til en stær, like før den letter.
Kveldsbrisen
kviler i kameraet
et lite menneske
er på veg heim
for å printe han ut
mitt favorittord er og
det er så fullt av håp
Eg og ho
møtes over bordet
eg kan rive av
duken og ho vil
sitte naken tilbake
ho passer ikkje godt nok på
Himmelen
Stemmen kan gå i fugl,
kvisten tippe redet
En trille setter flukten i gang
Så hvorfor gråter dere
når himmelen viser seg igjen og igjen?
En gang skrek du i en drøm
jeg våknet da jeg forsto at du
var inne i drømmen min der du fortsatte
å sove som om ingenting hadde hendt
Gardinene mumler som om vi var statuer
Oldefar klarer ikke å holde munnen lukket.
Underkjeven har blitt for tung
og synker mot hjertet. For mange dager
har krøpet inn i skjelettet.
Han er skarp og gal ved vinduet og sier
det er ingenting som ordner seg.
I leilighetene over gaten ser vi at lamper tennes.
Han sier: De overgir seg altså
en etter en.
Dagar og netter driv
over vakne og lukka auge
Det ligg menneskekroppar
nede i jorda kring oss
Det heile er naturleg
Me legg to og to saman
og får barn
Me trekkjer ein og ein ifrå
og får kyrkjegardar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar