Imidlertid, og i påvente av, har Styret kommet til at tiden er moden for å presentere Lühs von Tehnen, en av de få store anmelderne - som fortsatt kan Googles uten at det gir treff på Wikipedia. Lühs von Tehnen har også skrevet egne tekster som står i fare for å bli glemt, om ingen påtar seg hindringsarbeidet. Her berører han sin egen skjebne:
Erkjennelse
Jeg kommer fra en annen tid
da telefoner ble levert på sprayboks
og gorillaer struttet
av fingerferdighet:
ingen kan forstå det
Mine sanger er glemt. I en skoeske
ligger en nidvise og gløder
og et hus skal snart brenne
Ve dere, idioter!
Jeg løfter min tunge
som en ål
Von Tehnen deler sine tanker om å bli oversett med andre i samme bås:
Skandale
Det er en skandale
at du er oversett
av meg. Jeg burde
ha brukt mye mer av min
nær ubegrensede tid
på å lese deg,
for deretter å skryte
av min evne
til å forstå deg.
Jeg har bare ett
å si til mitt forsvar:
Du er en
og jeg
er bare mange. Derfor
holder jeg kjeft.
FORGLEMMELSENS DØGNÅPNE VENTEROM
Von Tehnens anmeldelser er ikke like vidgjetne som de er vide og gjetne, og har således og derfor i liten grad nådd ut til hjørnene. Dette skal avrettes på nå. I et virtuelt bilag som florerer på Dagbladets diktkammers forlengede dødsleie finner vi anmeldelser av flere poeter som samtiden i skammelig grad har glemt. For å bøte på dette, tillater vi oss idag å dele omtalene av bøkene til Halstein Falsteinvik, Ghalid Seljevotten, Kiwoshito Bashaki, Liam Gräsö, Torstein Renhår, Jack W. Clarence og Thorvald Grevlen. Samtlige anmeldelser ble publisert høsten 2014, på det i det tynn-tråd hengende kammeret. Tehnen har også en egen oppsummering av dette nettstedets betydning i en melding til kammerlæreren Helge Torvund, se nederst.
Gyllen bokhøst.
Tenk deg at et rustent skip er i ferd med å synke. Ingen har hørt nødsignalene. Rottene forlater det, livbåtene låres og kapteinen gjør seg klar til å gå ned med skipet. Tenk deg at skipet er godt forsikret i Geneve, synker på over fem tusen meters dyp, og alle i besetningen har løyet på seg å ha lest Jo Nesbø mens de egentlig bare har lest Nietszche og Piketty. Bli deretter klar over at du er en av rottene. Man kan leve lenge i landet uten å lese Halstein Falsteinviks siste roman «Rattus sapiens». En ting er imidlertid klart: Den som leser romanen vil mest sannsynlig angre. Men ikke på det.
Kan man uttrykke kjærlighet eller eksistensiell sorg ved å spise folk? Dette er spørsmålet Ghalid Seljevotten tar opp i sin siste roman «La surre under lokk». Arne er en helt vanlig norsk politimann som opplever det absolutte mareritt når huset hans brenner ned og han er den eneste som blir berget levende ut. Som et sorgbearbeidingsprosjekt begynner Arne i hemmelighet å drepe og spise folk han er glad i, samtidig som han spiller vemodig musikk fra sin ungdom. Romanen tar ikke stiling til det moralske i hans handlemåte, men utforsker på en modig måte spørsmål ingen stiller seg. Det er når han uredd går inn i det absurde, ekle og vanvittige at Ghalid Seljevotten er på sitt beste. I denne romanen har han gått inn i alle tre. Spørsmålet er om han kommer ut igjen.
Kiwoshito Bashaki er mest kjent for «Kirsebærfløytens nål», hans storslagne mursteinstrilogi om døtrene til keiserens nye skreddere i Japan fra 1867 til 1945, behørig omtisket som nobelprismateriale. Det er derfor tilsynelatende et vågestykke når hans neste roman på knappe hundre sider, «Handleposens datter», handler om kassadama på Rema 1000 i Stranda på Sunnmøre. Fra første side må den norske leserskaren kjempe med det store spørsmålet: Kan dette virkelig være like eksotisk? Bashaki skuffer, og han gjør det på sin sedvanlige, langt fra geniale, men desto mer storslagne måte. Boken er et gedigent fyrverkeri av grums og fordommer, og avslører monumentalt forfatterens totale mangel på innsikt i norsk fogderistrid. Samtidig etterlater boken ingen tvil om at dette er intensjonen. En norsk leser vil forstå sitt eget land betydelig dårligere etter å ha lest boken. Men ikke betydelig nok.
Den som vil forstå livet på de finske steppene og dype fossene oppe ved treriksrøysen mot USA og Mexico, kommer ikke utenom Liam Gräsö. Internasjonalt har han ikke bare gitt den finlandssvenske prærien et ansikt, men også skåret kunstferdige grimaser med det. I romanen «Militærmusikk fra graven» møter vi studenten Linus Holm som i Stockholm forelsker seg i feil jente, fra Chiquaqua-stammen i området mellom Jiquipilco og Enare. I et forsøk på å imponere henne danser han med feil mann og våkner med falske minner og nytt navn i medisinmannens telt. I hans beste øyeblikk glemmer man at Gräsö forteller med ord. Man hører musikken og kjenner den brede penselen kile under føttene, før en rusten sekstomsspiker uten advarsel slås gjennom ankelen og leserens kneskål knuses av litterære virkemidler.
Man blir kanskje ikke så mye klokere av å lese Gräsö. Men det tenker man ikke over.
Torstein Renhårs forrige roman «Dra til Gokk» var en oppvisning i fjong retorisk virtuositet med glimt i øyet. Det er derfor forfriskende når han i «Mitt skip er blodsprengt med tarmer» slår an langt mørkere takter, men uten å miste nervetråden. Når de 430 sidene flyr i vei, sier det mest om papirkvaliteten. Det er likevel en formidabel prestasjon av Renhår å holde oss fanget i time etter time i et trangt lasterom nær baugen. Like fullt må man spørre seg: Trenger vi virkelig all denne rusten, oljelukten og snikende fornemmelsen av de døde medpassasjerene? Man må også spørre seg om romanen kanskje kunne stått seg på å ha færre sider. Men for all del ikke svare.
Jack W. Clarence har gjort det igjen. Vi har trofast fulgt hans pensjonerte kostskolelærer og topptrente etterretningsagent Peter Cameron til kjøkkenet og badekaret, Kina, India og Antarktis, og aldri vært sikre på å komme hjem. «Solens tause bror» er beretningen om mørke skygger på lyse vegger og en plan så djevelsk at vi ikke tør å se oss i speilet. Vi tror vi har lest det før. Hvor mange dommedagsinnretninger, hvor mange forferdelige våpen og infernalske planer er det mulig å komme på, tenker vi, og innbiller oss at vi er blaserte. Til vi leser «Solens tause bror,» en bror som holder tett, og får oss til å gjøre det samme.
Thorvald Grevlens diktsamling «Gi meg vind din grøne veg» er et solid stykke arbeid. Diktene er formfullendte, komposisjonen stødig, språket spenstig og innholdet viktig. «Gi meg vind din grøne veg» har alt du kan kreve av en diktsamling, pluss det lille ekstra. Titteldiktet er en perle, men også «Gravstaden ligg som ei klokke» og «Osten hugsar» er dikt som vil tåle tidens tann. Det er rett og slett ikke noe å utsette på Grevlens dikt. Og selvsagt er det problemet. Vi venter på svakheten, men blir snytt, og går dermed sultne og blodtørste til sengs, og neste morgen skjeller vi ut postmannen i stedet.Thorvald Grevlen er utvilsomt en dyktig poet. Nå må han skjerpe seg.
VON TEHNEN - UTVALGTE DIKT
Solgt!
Jeg spredte beina.
Godt skrevet,
sa de.
Dagligvarer
Du trenger ikke melk
for å gråte over spilt blod
men har du ikke rent mel
kan du selv bli siktet
Feilkode 4618
Deltakelsen i livet du påbegynte ved registrering,
kan ikke lenger verifiseres.
Som følge av lav aktivitet
er ditt fødselsnummer inndratt.
Din konto kan gjenåpnes etter søknad,
innen rimelig skjønnsmessig frist.
Nattbrisblues
Sett deg på min skulder, kjenn
den svale vanvittighetens nattbrisblues
fylle sinnet med blå vatt.
Så går strømmen. Og mørket
sluker togene, gjør stasjonene
sporløst forlatt.
Elektrisk elegi
Han åpnet sin elektriske garasjeport
gikk inn og tok sin elektriske heis
opp til sin leilighets elektriske dør
der han fyrte opp sin elektriske peis
og satte seg ved sitt elektriske skrivebord
og åpnet sin elektroniske post
fant elektrisitetsregningen
og satte seg sin elektriske stol
Liturgi
Meningsfylte fellesarenaer av fortelling og struktur
er fortid. De sosiale mediers liturgi: advokatspråk
i oppdatering, kirker: hus med tårn.
Er den høyeste messe vi har en bønn
om å rette stolryggen, slå opp bordet
og feste setebeltet?
Selen
Jeg drømmer ikke om mye: bare en sel
med kuøyne
skvulpende i ishavet, med lugaren
i et komfortabelt fettlag
bak tette hår
og at jeg, når natten kommer
har lagt meg i selen
Råd til unge skrivende
Ta alle de vanlige råd
om kreativ skriving
til et ventilert sted,
les til de selvantenner,
la brenne ut, vær grundig
med morteren i kaffekoppen.
Vent i førti dager
og førti netter
på dine bitreste tårer,
og la trekke.
Finn de fem hønsene,
gi dem ikke fred
før de gir deg fjæra
du skal skrive med.
Samfunnsanalyse
Fint samfunn dette.
Jeg er litt usikker
på slutten.
Helge Torvund!
Kremt!
Det er nå over tolv år siden du personlig ved hjelp av fjorten statlige milliarder, brask, hele Dagbladets stab, bram og tre nybygde fregatter startet dette diktforumet, med lovnader om at det skulle stanse den globale oppvarmingen, stabilisere verdensøkonomien, mette alle sultende på fem kontinenter samt på bare tre år avskaffe alle verdens atomvåpen. At du dessuten skulle lære folk å skrive dikt, er i sammenhengen selvsagt.
Jeg kan ikke se at du har innfridd. Det finnes fortsatt et antall uløste problemer i verden, og en må være ekstremt blind for ikke å sette dette i sammenheng med mangler i den jobben du har gjort som diktlærer.
Det finnes dessuten flere på Diktkammeret som fortsatt mangler svar på spørsmål du burde stilt for dem, og som de derfor ikke venter. På toppen av det hele kjenner jeg personlig en poet, som jeg ikke kommer til å nevne ved navn, som ved en uformell anledning sa noe småironisk om Diktkammeret.
At du har gjort en helt usedvanlig innsats kan virke formildende, men blekner mot de ovennevnte uoppfylte løftene. På vegne av alle i universet stilles du derfor herved høytidelig og med ettertrykk til veggs.
Jeg antar forøvrig at dine disipler nå vil forsøke å sverte meg for å stille disse høyst betimelige spørsmålene. Til det er det intet å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar