Etiketter

fredag 23. januar 2015

KJELL IVAR SANDVIK ANMELDER KJERSTI BJØRKMO: GOD OG HELSTØPT DIKTDEBUT



KJERSTI BJØRKMO: JEG HAR PRØVD Å BLI VENN MED DYRENE. DIKT. CAPPELEN (2014). ANMELDELSE.

Det er noe sensuelt og mykt og varmt i de relativt mørke urbane livslandskapene Kjersti Bjørkmo rører seg i, puster i, drømmer i, kryper sammen og lever seg ut i.

BJØRKMOS DIKT FÅR MEG TIL Å JUBLE PÅ POESIENS VEGNE

Dette er ei bok med slike kvaliteter i seg som gjør det naturlig å stanse opp og dvele, i stedet for bare å skumme videre for å finne ut hva neste, neste og neste diktet handler om.

Av gammel uvane leste jeg først boka raskt gjennom i sin helhet, noe som fort kjentes feil, for selv om også skumlesingen ga et utbytte, kjente jeg etter få sider at her var lettslukte harelabbsdikt fraværende, noe jeg egentlig visste fra før, etter å ha lest denne poeten på nettet i flere år, før debuten.

Det kan ikke og skal ikke stikkes under en stol at forfatteren som nå debuterer med bok, i mange år har vært det nærmeste man kommer en legende på Dagbladets diktkammer, en slags litt hemmelig skatt på det nettstedet som fremfor noe annet nettsted i Norge har bidratt til å hjelpe forfattere fram til bok, og til flere bøker. Kjersti Bjørkmo har vært internettets poesidronning, og akkurat dette får jeg lyst til å si nokså høyt her nå, mens jeg med hennes første bok i fanget kjente at jeg henføres gang på gang. Jeg merker begavelsen. og mange steder får jeg lyst til å juble på poesiens vegne.

Det har vært fint å ha denne boka rundt meg i noen måneder og finne ut at det ikke går særlig lang tid mellom hver gang jeg leser i den igjen, ikke fordi den er tung eller ugjennomtrengelig, men fordi den er rik, bankende nær og variert, det er som når jeg går på en indisk restaurant i nærheten; jeg går aldri derfra skuffet, vet jeg får mye for penga, og mener bestandig - på gjensyn -, når jeg tar farvel. Jeg forstår derfor hvorfor Rune Christiansen har pekt på Kjersti Bjørkmos bok blant tre utgivelser han har satt spesielt pris på i året vi nettopp har bak oss. Kjersti Bjørkmos bok er fortsatt ferskvare, og kom ut noen få måneder før nyttår.

MÅNEN HENGER SOM EN REINGNAGD KNOKE OVER VANNVOKTERHUSET

Kjersti Bjørkmos dikt er sterke, absolutt originale, ofte melankolske, av og til direkte dystre, men nesten alltid myke, og akkurat så lavmælte at vi virkelig lytter!

Minne om å våkne i et tomt hus

Det er september.
Far står utenfor vinduet og plystrer og plystrer
på hunden som er borte i mørket.

Regn mot bregnene i hagen, og på kjøkkengulvet
står vannskåla som et blankt øye
.


Dette diktet er representativt for nivået videre i boka, hvor det som møter oss er en poesi av nokså sjeldent merke med et vell av sterke og originale bilder. Jeg leste nylig et intervju med dikteren Terje Dragseth. Intervjueren og Dragseth synes å være enige om at det "ikke akkurat fins en hel røys med gode poeter i Norge!". Så går samtalen inn på Ellen Einan: "Jeg ser du har Ellen Einan på listen din", hvorpå Dragseth svarer: "Et mirakel at hun har kommet gjennom. En veldig spesiell stemme. Mye sensualitet. ”Erotisk sanselighet”-formidler (...). Det er noe sexy over det hun driver med. Et vidunderlig supplement til norsk forlagskonsulentpoesi, som er temmet, lunken og uantennelig!"

Selv om uttalelsene får stå for Dragseths regning, slår det meg at det også er noe sensuelt og mykt og varmt i de relativt mørke urbane livslandskapene Kjersti Bjørkmo rører seg i, puster i, drømmer i, kryper sammen og lever seg ut i. Når hun eksempelvis skriver slikt som dette, blir jeg nærmest litt forhekset:

Det er ikke et hjerte
men en kjolekledd tigger
som klapper i brystet mitt.
Taktfast, med magre hender
pumper hun mørk sult
ut til kroppen. Hun hvisker
i suset jeg bærer på.
Det samme suset som parkene
har om nettene. Med den samme
hviskingen mellom greinene: Bli her.
Ikke gå, ikke gå, ikke gå.


Dragseth har nok rett i at en del diktsamlinger er litt tamme, eller for å si det med mine ord; litt kjedelige, som om "inspirasjonen" har kommet ut av en slags introverte dialoger med den ene lurvete bikkja som kveld etter kveld står og gneldrer mellom søppelkassene og postkassestativet. Men nå legger vi dette deilige, subjektive, unyanserte utfallet bak oss, later som om det bare ble skrevet for å more, og fortsetter å nyte dikteren Bjørkmo!

Jordhund

På kveldsturen vår henger månen
som en reingnagd knoke over vannvokterhuset.
Hunden vil grave et hull
og det tar tusen år. Det er nok til å bli redd
for å bli gammel som en kniv,
og for at noe vergeløst skal bre seg
i vaskeservanter, stuevinduer, ansikter.


Hørt på maken! tenkte jeg, da jeg første gangen leste dette. Hvis ingenting ved dette diktet gir deg noe som helst, da tror jeg nok det er fordi du og poesi er en dårlig match. Problemet med å komme ordentlig i gang med anmelde denne boka er at den så og si er uten dødpunkt: man får lyst til å vise fram noe fra nesten hver side:

Det skrå regnet stiller sin diagnose

Det er ikke sant at det finnes en første gang.
En tørr firkant på asfalten
viser at noen har satt seg i bilen
og kjørt bort.
Når et gatelys flimrer, er det glemselen som slår inn.
Utenfor byen kan man høre et gjerde på en slette.
Når det blåser vibrerer livet
mellom pålene.


Presise poetiske nedtegnelser som jeg merker at gjør meg glad for at det stadig finnes noen som tenker slik, og evner å fange det i et dikt, og jeg får sabla lyst til å hanke ut flere uforligneligheter, holde dem opp foran mange, og si:SE!

Gatelysene drypper/sin omsorg over fortauene/Byen foran meg ligger utspent/som huden/fra en tusenarmet gud.

Fra såret på kneet pipler det fram en bille/ med en rasende beskjed.

Ensomheten ligger som en drage i egget.

Det er væromslag/Kolossale mengder vennlighet faller.

En enkemann går langs elva og gaper/ for å måle hvor gammel han er blitt.

Hun som bor her trenger et vennskap/stort som et skip.

Jeg som løfter hendene når jeg snakker/slik at de ligner angripende fugler.

KNEPP

I et intervju forteller forfatteren om sin kjærlighet til poesi; hvordan hun på et tidspunkt, for over ti år siden, ble interessert i å få mye til å skje med få ord, og at hun er veldig glad i hvordan et dikt kan åpne store rom i leseren med et lite knepp:

Noen må legge armene omkring virkeligheten

En kongle på fortauet
er en død mus.
Jeg tråkker på halen og angrer.

Sverm

Byen har tusen fingre som peker deg inn i et ansikt.
Studer svermen til dens øye trer fram

SKARP OG GAL VED VINDUET

Kjersti Bjørkmo har også fortalt at hennes egne forbilder blant flere er Henrik Nordbrandt, Søren Ulrik Thomsen, Charles Simic og Wislawa Szymborska. Når hun selv er på sitt aller beste tenker jeg at hun er på høyde med nær sagt hvem det skal være, og samtidig, for det er absolutt nødvendig, veldig seg selv:

Det er naturlig å tro at det sprer seg

Gater mørklegges mens du går gjennom dem.
Regn stanser utenfor soveromsvinduet.
Samtidig har en kvinne tatt for seg
fotografier fra sin barndom og visket
seg selv ut. Tilbake
sitter en mann i trettiårene på huk i strandkanten,
med armene rundt ingen.
En storesøster i sommerkjole vender seg
mot et søkk i gresset.
Du ser bildene på en gallerivegg,
du har på deg en skjorte
som knapt berører kroppen.

Gardinene mumler som om vi var statuer

Oldefar klarer ikke å holde munnen lukket.
Underkjeven har blitt for tung
og synker mot hjertet. For mange dager
har krøpet inn i skjelettet.
Han er skarp og gal ved vinduet og sier
det er ingenting som ordner seg.
I leilighetene over gaten ser vi at lamper tennes.
Han sier De overgir seg altså
én etter én.

DYRENE DRIVER UANSETT PÅ MED SITT, OGSÅ I DIKTENE
forklarer dikteren et sted. Mange av diktene utspiller seg mot et urbant bakteppe, blant alt smått og stort som skjer, og ja, dyrene er ikke til å komme forbi, og er vel akkurat så viktige som de er..

Et måkeskrik renner over
huden og inn i håret som vokser
til en skumring

___

I diktet Sakte har trærne i alleen mistet all selvtillit skjønner vi at poeten prøver å bli kjent med dem:

Katter har tatt seg inn på hotellet.
De står i hver sin ende
av en lang korridor og jamrer.
Hvilken sorg kan de ha
som jeg ikke har

FARS TAUSHET, SOM EI BIKKJE I BAKSETET

Boken griper ikke minst med mange nære dikt om en bror, en far og en oldefar. I disse diktene dikt føler jeg at vi kommer nokså nær både Kjersti Bjørkmo selv, hennes omgivelser og de hun bryr seg om, og da blir det, i mangel av bedre ord, noen ganger meget vakkert, andre ganger sårt som bare rakker'n.

Minne om far som lytter til snørekorder i radioen

Mens vi venter på at medisinen skal åpne luftveiene,
kommer far for å lytte
til radioen som spraker innerst i drømmen.
Kilometre med brøytepinner lyser opp
når jeg tenker på dem.
Min fars taushet, som ei bikkje i baksetet.

HVIS DET ER LOV Å VÆRE BEGEISTRET

Jeg er trygg på at vi kan vente oss mye av denne debutanten i fortsettelsen, for svenneprøven har hun avlagt med bravur!

Kjell Ivar Sandvik
Asker
Legg inn en kommentar