Etiketter

Powered By Blogger

fredag 23. januar 2015

KJELL IVAR SANDVIK ANMELDER TINE JARMILA SIR: JEG TROR BESTEMOR LÅ MED FRANK ZAPPA".

YES SIR!
Anmeldelse av romanen "Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa" av Tine Jarmila Sir

TYNNERE ENN SULT
Jeg leser sjelden romaner, jeg føler simpelthen at jeg ikke har tid, det hender at jeg leser noveller, men ikke ofte en hel samling, mer enkeltnoveller, og av samme grunn; tid. Tid kan virke som en dårlig eller tåpelig forklaring, men jeg skriver altså dikt, og prioriterer sant og si mitt eget skrivearbeid framfor å bruke time etter time på andres mursteiner.

Det slapp jeg i dag, med den boka som har stått noen måneder i hylla mi og lokket. Det fristende ved den er blant annet at den er så tynn. Tynnere enn Sult for eksempel. Kortere enn Genanse og verdighet. Slike romaner kan jeg svelge unna. Om de lar seg sluke.Om jeg ikke klarer å legge dem fra meg når jeg først har begynt på dem. Fordi de beveger. Overrasker. Henfører. Hypnotiserer. Gjør krav på min tid. Som i et - hei! For en sabla idiot du er om du ikke tar deg "bryet" med å bla om til neste side i denne boka

En sånn bok er det jeg har lest i kveld. Og ja, jeg slukte den. Tok bare litt lenger tid enn Historien om Nytt på nytt, som durte på Tv-skjermen samtidig. En bagatell av en bok altså? Som junk food? Men det er jo det motsatte jeg prøver å si. Den danka ut guttene og jentene i Nytt på nytt totalt. Overtok sjela mi.

INGEN BILLIG DYNELØFTERAFFÆRE
Kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men kort etter at jeg lukket boken begynte jeg å tenke på filmen Broene i Madison county, som et sted omtales slik: om et kort, men intenst møte mellom to mennesker, Robert Kincaid og Francesca Johnson. En enslig vandrer i tilværelsen, en fotograf på leting etter overbyggede broer, og en bondekone med italienske røtter og en dunkel drøm om noe mer enn det livet har gitt henne. Vi vet at denne filmen ble en verdenssuksess med Clint Eastwood og Meryl Streep i hovedrollene. Historien har ingen klare paralleller til boka jeg har lest i dag, men ømheten i måten å drive fortellingen framover på opplever jeg som et fellestrekk. Hva man tar med, og hva man lar være å grave i. Boktittelen kunne forlede noen til å tro at Tine Jarmila Sir's bok er en dyneløfteraffære, men så er det altså, slik jeg ser det, en kjærlighetsroman. Med mange kjærlige historier.

GOD FREMDRIFT - INGEN OVERFLØDIGHETER
Bestemor og bestefar nærmer seg livskvelden:

"Nå skal de ikke bo i huset lenger. Bestemor er blitt for skral. Hun kan ikke lenger gå alene i den bratte trappen opp til badet og soverommet. Det har gått fort denne sommeren. Anfall, sykehus, undersøkelser. Venting. De skal flytte til en mindre leilighet slik at bestefar slipper å ta seg av henne alene."

Effektivt og nokså lett drives boka fremover og tar oss nærmere inn i livet til bestemoren, mannen Helge, ved hjelp av fortellerstemmen, barnebarnet. Fortelleren hjelper de to å pakke livet sitt ned, noe kastes, noe gis bort, saker og ting gås gjennom, minner strømmer på, barnebarnet og bestemorens samtale er i gang. Et alminnelig godt ekteskap, men så, når barna ble nokså store, fikk bestemor dette dype behovet for en form for pause. La det først frem som et forslag til mannen, om å reise vekk i lag:

"Hun står ved kjøkkenbenken og rører i en gryte med noe hverdagslig. Hun ser på mannen sin. Han sitter ved spisebordet og leser avisen. Radioen står på, og Popol Vuh er nettopp ferdige med å spille. Noen snakker. Vet ikke om hva. Hun følger ikke med. Blir oppslukt av røringen i grytene. Drømmer seg bort til noe annet.

- Kan vi ikke reise et sted? Gjøre noe?
Ordene har plutselig forlatt munnen hennes.
- Hva mener du?
Han senker avisen og ser på henne. Sigaretten ligger i munnviken hans, og røyken danser opp mot taket."

Mannen Helge er ikke klar for dette i det hele tatt, og det er jo ikke slik verden fungerer, sier han, at han bare kan ta seg fri fra jobben. Og hun kan ikke lenger bare være kona til Helge og mamma til jentene. Vil ut av dette, bare for en liten stund. Og dette kan høres ut som en svært enkel fortelling, fortalt dusinvis ganger før, kanskje. Men det er det slettes ikke.

Hun har allerede bestemt seg, og vet at dette er han lite interessert i, mens han grubler adskillig på om forslaget er så uskyldig som hun fremlegger det, eller selve begynnelsen på slutten mellom de to, hvor det er så altfor lenge siden det heftige, siden kyssene, lenge siden så mye, og hun kjenner seg ofte ikke som noe mer enn en kvinne som står på pinne for familien, dag inn og dag ut, og er det virkelig bare dette hun skal gjøre til hun dør? Så hun reiser bort for en tid, leier seg rom i Oslo, og får jobb på en pub.

DET NYE LIVET
Oslo blir et eventyr, og fortellerstemmens bestemor har nok flaks, hvis man da ikke tror på styrelser. Sliter med tungt å bære i oppoverbakke mot sin nye leilighet på St. Hans Haugen og påtreffer to kvinner, som straks hjelper henne. Og derfra går ting unna. På svært kort tid blir får hun flere nye venner, av begge kjønn. Hun lever livet. Befridd fra det rutinepregede. I små flashbacks får vi høre mer om hvordan hennes tidligere liv har vært. Ekteskapet med Helge. At de hadde tømt hverandre for impulser, og ikke lenger utfordret hverandre. At de fortsatt var glade i hverandre, men ikke på samme måten som før. At det kunne gå lang tid mellom hver gang de så på hverandre med noe annet enn hverdagsblikk, eller sa annet enn hverdagsfraser. Før kunne han vinke henne inn når hun var ute og vasket vinduene, ta henne opp på soverommet, legge henne ned og kysse henne. Nå vinket han henne inn kanskje bare for å spørre om det var noe mer hun ville tilføye på handlelisten.

Jeg skjønner utfra hendelsene i boka at hun må ha vært en skjønnhet, menn dras mot henne, og konkurrerer om hennes oppmerksomhet, og hun nyter dagene, kveldene og nettene. Erotikk? Ja. Vennskap? Ja. I samme stund som hun kan tenke tilbake på sin mann og savne ham, oppdager hun, som om det er nytt, at hun er en attraktiv kvinne. Joda, figuren bærer preg av å ha båret frem to barn, men "svinger seg fortsatt inn og ut de rette stedene", og så kommer en lengre beskrivelse som slutter slik:

"Jeg er vakker. Sier det høyt til seg selv. Hvorfor har hun unngått å se det i så langt tid? Har hun trodd noe annet fordi Helge ikke har sett på henne med lidenskap og lyst i øynene på flere år? "Her banner hun, men kort etter velsigner hun ham for å ha gitt henne barna hun elsker, sørget for mat og klær, trygghet og stabilitet, støttet henne i hennes utdannelsesvalg, og steppet inn for henne når hun trengte tid alene til studier.

Og her er vi forunderlig nok alt et sted midtveis i historien, mens hun er i gang med sin nye jobb på puben i Oslo, utforsker byen på dagene, og venner og enkelte andre menn på kvelder og netter. Hun vet å friste, men uten å være vulgær. Hjemme har hun alltid bare vært kona til Helge, nå i disse Oslo-ukene er hun noe mye mer.

REVOLUSJONSFASEN
Dette er altså ingen sexbok, det er en relasjonsbok og er erkjennelsesreise, det handler om å finne ut hvem man har blitt for noen, og hvem man kanskje kan være for noen andre, og at noen blir noe mer, for slik er det:

"Dagene går, og hun forstår at Kjell bare var et krumspring, en glipp. Første og beste. Det tas ikke med i regnskapet. I hvert fall ikke det hun legger frem overfor Helge."

Kjell er ingen usentral person i boken, han er hennes arbeidsgiver, han gir henne en trygghet, mange kruttsterke diskusjoner, og adskillig varme. Og nå er boka i revolusjonsfasen:

"Hun liker å stå opp sent, spise frokost alene og røyke ved kjøkkenbordet. Hun kan gi blanke i å vaske gulv og vinduskarmer. Hun spiser supper tre dager på rad og drikker vin til lunsj. Hun får tid til stillheten, til å leve på impuls, og ikke måtte være noe for noen, når hun kommer hjem."

VIDUNDERLIGE ZAPPPA-SIDER
Den delen av boka er noe for seg selv, som en historie i historien, som samtidig henger naturlig sammen med livet hun nå opplever, hvor en del uvegerlig synes å skje nokså tilfeldig, men det er jo ofte slik livet er. Hun forviller seg inn bak scenen på Kalvøya, fordi hun må på do. Slik starter den vakre beretningen om bestemors eventyr med en svært sympatisk, og slik det beskrives, dyp og klok superstjerne. Som hun altså mer eller mindre bare uforvarende dulter borti. Klikk. Er hva det sier. Mellom de to. Og det er vakkert. Meget deilig og fint å lese om, selv om det første han gjør er å vise henne toalettet:

"Hun la merke til at alle rundt henne stirret på henne med undrende blikk. Han var så høy. Håret lå krøllet nedover ryggen hans, og T-skjorten var stram rundt den slanke kroppen. Hun så hvordan han hadde en Moses-effekt. Når han gikk, delte folkemengden seg, og blikkene festet seg først på ham, så på henne, så på ham igjen."

De om lag tjue Zappa-sidene er så fine, og samtidig bare en av flere varme, godt fortalte, og viktige historier denne romanen forteller, som til sammen gir et mangefasettert bilde av en ektefelle, og en bestemor som det er inderlig godt at noen har klart å hale ut disse beretningene ifra, men her må jeg arrestere meg selv; jeg tror ikke et øyeblikk alt i boka er sant, men jeg har ingen øyeblikk følelsen av å være utenpå virkeligheten, for her funker det, på hver eneste side, målt på min personlige troverdighetsmåler. Det blir rett og slett uvesentlig for meg å vite hva som er sant, og hva som er diktning. Romanen er helstøpt, med en klar og sterk rød tråd, fra første siden og til siste.

MYK LANDING
Hun kommer hjem igjen til Helge. Og vi tas tilbake til start igjen, barnebarnets samtaler med bestemor, og så dør hun, og så kommer bestefaren for alvor inn i boka. Og her stanser jeg snart min omtale. Litt for mange steder har jeg lest eller hørt at slutten av boka skal være så gripende, forleggeren har fortalt at han gråt, og andre har indikert noe lignende. Så jeg ble kaldere og kaldere, og på en måte stålsatt. En slags tvangshandling antagelig. Kom ikke her og tro jeg kan beveges til tårer på kommando-liksom. Var modusen min. På de fabelaktige sidene 87, 88, 89 og 90. Jeg tapte. Tross stålet. På side 91. Siste setningen.

PEDANTENS FLISER
Siden jeg er en pedant har jeg ellers i kveld krangla litt med meg selv om en detalj i boka. To steder skriver man om noen som er noens "strake" motsetning. Den ene av meg mener dette er korrekt utsagn, den andre tordner og bjeffer at NEI, det heter RAKE motsetning! Og dette var da også eneste jeg fant av detaljer som må plasseres på minus-kontoen. Forlaget til Vidar Kvalshaug har åpenbart vært tett på her.

Jeg pleier ellers av gammel vane å skumlese sider som blir kjedelige. Jeg skummet omlag hundre sider av Knausgårds Min kamp 1. Av de 91 sidene i denne romanen skummet jeg ½ side.

ALT DET NØDVENDIGE
Jeg har lest Hamsuns Victoria og Hamsuns Sult. Jeg har lest Sangen om den røde rubin. Jeg har lest, for den saks skyld Genanse og verdighet. Jeg er veldig kritisk til språk. Det vil si, jeg kaster fra meg bøker om språket er flatt, platt, klisjefylt, krøkkete, hult osv. Jeg fant ingenting av dette i denne boka. Tvert imot fant jeg en rasjonering med ord. Det nødvendige som må sies, for at historien skal leve, er det som står. Intet jåleri. Ingen lett gjennomskuelige forsøk på å konstruere et større drama, enn dramaene som alt er her. Og de er svære nok til å bære denne boken. Godt. Og der hvor hjertet på en måte ønsker noe mer, som i et enda større dyp, som i noe vakrere, som i tristere enn kun litt sørgelig, så kommer det også. Jeg siterer ikke de avsnittene, eller de setningene. Hvis du elsker gode romaner, og ikke tar deg "bryet" med å lese Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, er du i mine øyne en jerk, som vel Zappa ville formulert det.

Boka har nettopp flytta inn i meg, men den kommer til å bli der lenge. Etter å ha lukket den sprang jeg ned trappa til dattera mi: - Johanne, jeg har alt lest den ferdig! Jeg er veldig sikker på at du vil være glad for at du at har lest den, du også. Hvis du velger å gjøre det. Jeg la til at jeg tenker dette er en "svært god roman", som i flere deler bærer bud om at Tine Jarmila Sir, kan bli en de store forfatterne, forutsatt at hun har mer på lager.

Ingen kommentarer: