Etiketter

Powered By Blogger

mandag 2. februar 2015

Dagbokskriveren som ble dikter - om Oddbjørn Aardalen

Oddbjørn Aardalen er ute med si femte diktsamling, Seljefløyteprinsippet, etter å ha debutert i 2005 med Grønn resept. Debuten ble fulgt opp året etter med Å sjå med hjarta, før de neste tre bøkene; Tryms verd (2009), Rundetid (2012) og den nyeste. Jeg har lest alle tre. Konklusjonen min er at Oddbjørn Aardalen har vokst fra en skriveglad amatørdikter til å bli en av våre fineste stemmer. Seljefløyteprinsippet holder et høyt nivå, og særlig kapitlene Barnet og Skogen er poesi som griper hjertet og kjennes i huden. Det kan bli utfordrende for dikteren å toppe denne boken, men utviklingen hans de seneste årene viser at ingenting er umulig.
Mens de fire første bøkene er utgitt på Setesdalsforlaget, et lite forlag i Valle i Setesdal, er Seljefløyteprinsippet  publisert av Oslobaserte Alm media.

PÅ LAG MED LIVET OG FANTASIEN
Oddbjørn Aardalen er født i 1944 i Vennesla og oppvokst på slektsgården i Skjervedal, der han bor i dag sammen med kona Kari.   Han forteller i et intervju at han har skrevet dagbok hver dag gjennom 60 år, en syssel han arva etter sin mor. Dikt begynte han for alvor med i 2003, noe han tillegger Dagbladets diktkammer og Helge Torvund mye av æren for. I Dagbladet har han selv blitt kåret flere ganger til månedens poet. Blant diktere han selv setter pris på er Hans Børli, Rolf Jacobsen, Olav H Hauge, Emily Dickinson og Fernando Pessoa.  

Torvund har skrevet dette om hva som kjennetegner Oddbjørn Aardalens diktning:
Ein leikande stil kombinert med eit jordnært alvor skapar ein flora av lyrikk der menneska sin kvardag og gitte vilkår spelar på lag med fantasien og kjensla av dette store me er ein del av. Slik god kunst kan.
Han er fast leverandør av dikt til Fædrelandsvennens helgeutgave, har lest dikt på radioen og flere av tekstene hans er tonesatt og fremført av andre.  Aardalen formulerer seg slik om den gleden han har av skrivingen: Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.

BARE POPULÆR OPPI DALOM?
I en artikkel fra 2012 skrev Fædrelandsvennen at Aardalen er blitt en populær dikter i Vennesla og oppover i Setesdal. Det skurrer litt for meg. De fleste med fartstid på Dagbladets diktkammer er vel kjent med at Oddbjørn Aardalen er blant de mest trofast leverandørene av dikt der. De mange finalene hans dikt har nådd indikerer noe om kvaliteter over gjennomsnittet. Om lag 30 av gjengangerne på diktkammeret, inklusive Aardalen, har etter hvert debutert som forfattere, og noen av dem må i dag regnes blant landets sentrale poeter. Over 1 million innlegg er publisert siden oppstarten i 2001. Diktkammeret har blitt landskjent i poesikretser, og ingen som har bidratt der en stund har kunnet unngå å legge merke til Oddbjørn Aardalens dikt, som strømmer på nesten daglig. Mitt inntrykk er at Oddbjørn Aardalen er en populær dikter i hele landet.

FORSKJELLENE FÅR DET TIL Å SKINNE
Jeg bestemte meg for å vri om på det som var tenkt som en anmeldelse av hans nyeste bok, til å bli noe litt mer, nemlig en anmeldelse av den siste ja,- men i lys av hans to foregående. Altså skal jeg nå rapportere tilbake om mine opplevelser etter å ha lest først Tryms verd, deretter Rundetid, og til sist Seljefløyteprinsippet. Hold dere fast (?)

Det er noe annet å bla i bøkene hans, enn å gå inn å finne noen av diktene på Dagbladets diktkammer i ny og ne. Det som slår meg både i Tryms verd og Rundetid at han noen ganger er god, som seg selv, og andre ganger, bedre enn seg selv. Det er et nokså stort sprang mellom hans beste dikt og "de andre", som i noen grad er mer en slags tenksom, ofte godmodig monolog. Jeg blir likevel ikke alarmert av dette. Ingen er på sitt ypperste nivå hele tiden, og er det ikke nettopp forskjellene som får det beste til å skinne?

STØVET SITTER VED SENGA OG GIR LABB
Aardalen hører definitivt  hjemme både i verden, og i bøkenes verden. Selv om han i Tryms verd åpner med å erklære at han bare "let som om han er interessert i lyrikk", merker jeg at jeg ikke tror på ham; han klarer nemlig ikke å skjule at han er dikter:

i morgoner av melankoli sit støvet
ved senga og gir labb

Men tilbakeholden, det er han, som om han ikke våger å slippe dikteren i seg helt løs:

I kveld stend eg på tunet
kastar arka med dikt
opp i aprillufta
Svimlar litt når
eg ser noko høgt der oppe
Så slår han til, kanskje uten å vite det selv, med dikt som hører naturlig hjemme i divisjonen over adecco-ligaen: 

Kveldsbrisen
kviler i kameraet
eit lite menneske
er på veg heim
for å printe han ut

En som ikkje ønsker å framheve seg selv på noen som helst måte, er hva flere av diktene forteller om. Likevel gjør poesien ham i stand til å treffe ensomhetens nervesentre.

Dei seier
eg er for tynn
at eg aldri
har hatt noko mor
og at eg har det
etter far

Tryms verd er ikke er tettpakket med førsteklasses dikt, det er mange tekster på det jevne, tålig bra, nokså interessante, litt vakre, småsjarmerende etc. Samlingen kunne vært komprimert betraktelig ned. Da ville dikteren kommer mer til syne.

FOTSPORA DINE I NYSNØEN MÅ VERE FRÅ I FJOR
Rundetid (2012) er mye bedre, og et langt steg fremover. Her finner man finslepne ting som dette:

Akkurat no
hugsar eg ikkje noko
som uroar meg


Forfatteren er
på hugget, og duellerer mer kraftfullt både med seg selv og verden omkring,  dog ikke uten sikkerhetsnett:

Vakne frisk og langsam

som ein kunstisbane
utan rekordar, tenkje
at i dag, akkurat i dag
skal eg gå ein runde
med meg sjølv
akkurat så bedageleg
at eg greier å henge med

Stadig fyller han på. Mellom linjene:

Nokon bankar på
lågt nede på novemberdøra

Ute er berre lyden
av ein 8-tonns beltegravar

Fotspora dine i nysnøen
må vere frå i fjor

Som om det var et hint fra beltegraveren kan jeg nevne at Oddbjørn Aardalen er landbruksutdannet, har jobbet med skogbruk hele sitt voksne liv, og inntil han nylig ble pensjonist arbeidet han hos Fylkesmannen i Vest-Agder, landbruksavdelingen.  Han har to barn og to barnebarn:

Du morfar, spør Anne

kor mykje meir
må eg tvile
for å gå
frå å vere ateist
til personleg ateist?

Rundetid forteller meg at Aardalen har slutta med å leke butikk. Her er han tilstede i fullt dirrende alvor:

Du må kome deg ut av det vesle huset

før havet stengjer
og skogen ikkje lenger har nattope
Du må kome deg ut
før kaoset tek pusten
og makta frå deg
før månen blir lei av
å skine inn
gjennom det vesle stoveglaset
i livet ditt
OM MORGONEN KRYP EIN SVEVNTUNG GUTUNGE UT OR HJERTET MITT
Seljefløyteprinsippet er et dikterisk høydepunkt så langt, hør bare:

Ho gjer alltid som han seier

Når ho kler seg i blått
skrur han radioen ned

Når ho byd på saft
slår han radioen av

Når ho seier: Våren er her
fletter han håret hennar

Om kvelden når dei sit i sinkbalja
vaskar kvarandres føter

tenkjer dei på vatn
så hjelpelaust det er

når det ikkje renn

Dikteren er sluppet fri! jublet jeg, etter ha lest linjene nedenfor:

Eg les dikt eg ikkje skjøner
Ingen av dei inneheld ordet kaos
Kvar kveld skriv eg ned
namnet på noko eg ikkje treng
Om morgonen kryp ein svevntung gutunge
ut or hjartet mitt

Fortsatt har han gutten i seg, men tar samtidig inn over seg årene som går:
Eg er ein eldre mann
skeptisk til nye matrettar
redd for at døden skal ta deg før meg
og at eg ikkje skal forstå språket
til det tome huset

NEDE I DAGLEGSTOVA TEIER MØRKET ET DIKT FOR STILLA
Noen ganger blir jeg svært betatt av setningene hans. 4 løsrevne eksempler:

Far er vakrast når han lyer etter regn
Han liknar på meg når han tenkjer på mor

Eg ser meg i spegelen.
Vi er om lag like gamle,
han og eg

skal eg vere fin, tek eg på meg ein benk
sit og venter på ho som skal skje meg

augene hennar sat lenger inn i hovudet enn før
dei mørkeblå rendene under likna dørmatter
men det sto ikkje velkomen på dei

Seljefløyteprinsippet har fire kapitler: Bonden - Barnet - Skogen - Fantasimuskelen. Det er mye å glede seg over i alle deler av boka. Et høydepunkt for denne leser:

Eg er ein skog utan tre
Når eg set meg på ein benk i parken
bles prosatekstane den gale vegen
Alle som trøyster meg har utståande øyre
Eg tykkjer lauvet er vakrast når det døyr
Far ville eg skulle bli ein god bonde
Han sa aldri kva han meinte med god
Sinnet mitt har blitt rundare enn kroppen
Eg har gjeve meg sjølv tri veker
Hjartet mitt har eit gir eg aldri har brukt


Så kommer jeg plutselig over et dikt jeg har lest før, et givende gjensyn med et dikt som får sin magi på plass gjennom den siste linja.

Desembermorgonen
er ein nedlagt jernbanestasjon. Eg sit i kafeen,
ved et skeivt, brunt bord, ser ut på snøfokket
gjennom vindauget som ikkje er der, venter på
barnebarnet til dotterdotter mi som kjem med
lokaltoget som slutta å gå for femti år sidan


I kapittelet kalt Skogen overgår naturdikteren, med anstrøk av surrealisme, ofte seg selv:

Ho stend ved hausten sitt busskur
kledd i fallande lauv
Ho har frostnetter i munnen
pustar ho legg isen seg


FINSTASEN

En dag kler han seg i finstasen for å personlig levere si siste bok til det lokale biblioteket. Han blir ikke møtt med flagg og faner.

Kvifor skriv du dikt, spør bibliotekaren.
Ho har magre ungjentehender
og smilehol ein kan krype inn i.
Dei seier mor hennar blei kvalt
av eit fiskebein


Ingen kommentarer: