Etiketter

Powered By Blogger

søndag 25. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder "Mingvasevann", dikt av Cecilie Cottis Østreng

Cecilie Cottis Østrengs andre diktsamling på Tiden Norsk forlag er et album av livsminner fra barneårene og frem til i dag. Hun er født i 1967, og kapitlene i boka festet til enkelte år i livsløpet, som 5, 16, 19, 22 osv. fram til nest siste delen hvor hun er 45. Siste kapitlet har tittelen "0-100", og er mer fristilt, men også flere av diktene i de andre delene viser at kapitteloverskriftene kun er en innfallsport.



PÅ SITT BESTE OVERGÅR MINGVASEVANN DEBUTBOKEN
Mingvasevann er som helhet mer ujevn enn den bunnsolide og glitrende originale debuten, men i deler av sin andre bok, når poeten nye høyder og lodder dypere. Ytterpunkter: Diktene i delen kalt 16 opplevde jeg som litt uinteressante, mens deler av tredje- og nestsiste kapittel (40& 45) nok er det ypperste hun noen gang har levert.

HVORDAN VI BLIR TIL
Under lesingen av første kapittel som handler om barndommen, tenkte jeg på Jens Bjørnesboes dikt "Eventyrene" hvor han skriver om "følelsenes underlige slott". Noen ganger kjenner man seg utrygg, men har gudskjelov noen:

En søndag i skogen kommer en hoggorm i mot oss
på stien, men vi er ikke redde
det er vi som er på besøk her, sier pappa


Ellers er det et dikt fra barnehagen, et dikt om mamma, og noe mer, men best synes jeg hun er i siste diktet om skiturer, som slutter slik:

men Dødsbakken slipper ingen unna
skikortet fra skolen, være sju og styrte
for et stempel fra Linderudkollen
snøklumpet ull og skjelvende fiskebein
hjem


slik blir vi til.


LIVET ER IKKE ALLTID VAKKERT
Diktene viser at livet, for å bruke et uttrykk fra dikteren Jan I. Sørensen, "slår alle veier", også i denne boka. Uten noen fasit for hånden opplever jeg at fortelleren>/ jeg-personen i boka får seg en ungdomsopplevelse hun nok ikke løper av gårde og forteller så mange om etterpå, hva enten hun likte eller mislikte hendelsen: "men blir jeg oppgjort noen gang/fri/Stol på meg, sier han/det kommer til å svi". På side 25 kommer en gåtefull tre strofers perle som slutter slik:

men noen barn blir borte, noen morgener
har fuglesang full av hendene til dem
som aldri gravde for å lete etter deg

Livet er mangfoldig, og noen dager knapt som noen andre:  

jenta mi, sier han, fine jenta mi dette skal vi greie
acetonlukta etter døgn på fylla, tar meg bakfra mens jeg spyr
i badekaret, det verste som har skjedd i vår familie
sier tante Gunilla med Gud om halsen, vi står utenfor kirken
skal begrave den siste søsteren hennes

Et av boka aller fineste lyse dikt er nok dette:

Noen ganger er det sommer, vi lager ferie ved Ulsrudvann
teppene fra jeg var liten er blankslitte, jeg trodde de luktet
folkevognmotor og dyrbar skotsk karamellpipetobakk
bare lov på fjellet, med utsikt til Amerika og niste, aldri inne
nå lukter de bestefar, et liv som indianertelt, vafler og ei halv ei
etterfylt med bringebærsaft..."

Det er ingenting mer av denne hyggen i fortsettelsen av det aktuelle kapittelet, akkurat som alle vet at en enkelt god dag, ikke nødvendigvis følges av flere:

Dagene henger blågrå, urørlige på greina
brekker ikke, faller ikke av, knuser ikke
l
Ut av hver nye morgen
ta jorda uforstyrret banen (...).

Så møter jeg-personen noen som gjør et voldsomt inntrykk, glitrende skildret:

Mannen som stopper ser enorm ut, jeg når knapt over
fortauskanten, han åpner døra, beklager han er sein
måtte tanke flybensin og feste takgrind, har hender større
en åreblader, kan knuse meg om han vil...

Men så sier han "kvinne min i rustmyk kursviv, som var han Kim Larsen
fra en ømhet utenfor forstanden"

Sidene 45-54 er en nytelse å lese, god indre sammenheng, og til en forandring skriver hun her at "Alt er glede" det handler om et alminnelig og godt familieliv, hyttebygging, juleforberedelser, barn som klarer seg bra, nedbetalt gjeld, og om "sommerhus om natten/stillheten/i skje".

EVANGELIET OM DOMINANS OG UNDERKASTELSE
Jeg må skille mellom det jeg vet og det jeg leser. Lese diktene som en hvilken som helst leser. For jeg kjenner forfatteren godt, hun er en venn, vi ble kjent gjennom interessen og gløden for dikt. Jeg var en støttespiller når hun arbeidet med debutboka, men har ikke vært involvert på noe vis i forhold til denne samlingen. La det være sagt. // I tredje-og nestsiste delen opplever jeg at vi på mange måter får utfylt dominans/underkastelses forholdet som var så sentralt i debutboka. Språket kjennes nyskapende, men har man lest debuten, kjenner man seg igjen selv om diktene her er nye, for det er en helt egen verden Cecilie Cottis Østreng beskriver når hun dikter i en SM-kontekst.

Ord som "sammenhjertet, "nåløyekanten", avstandsalfabetet" er med å øke spenningen mens man leser. Det er en kompromissløshet i denne delen av boka, det handler om å finne ut  og stå for hvem/den man er, og leve det livet som kjennes rett for en selv, med de kostnader det kan ha. Han, den dominante, ber henne en dag lese for fra den verdenen hun har beskrevet, og befolket med blant annet nettopp han. Da gir hun nesten et nytt innblikk i hvorfor hun skriver som hun gjør

"Ord jeg ikke visste, vevd av salt, hud og silke
som eie og vakre, trellkvinnehjerte
alle flor- og fiolette, fra boken jeg skal hviske
deg hel på knærne..."

Mystikkfaktoren er nokså høy på mange av disse sidene, og, ikke minst det fabel-aktige (ja, i begge forstander!). Noen fragmentariske eksempler:

Være det lave, finne den bøyde nok viljen, lagene med
ryggskinn som skal til

.inkurien at noen ender halvveis som hund
bare halvveis som seg selv

Det er en voldsom nerve i denne delen av boka, og kanskje er det sånn at også sadomasochismen har et evangelium verdt å nedtegne, i så fall gjør hun akkurat det, som den første, i vårt land, det jeg vet, for ja, det er brutale tak her, men det er åpenbart også masser av kjærlighet mellom den som gir seg hen, og den som tar, men bevares for en knivsegg dette paret velger å/ikke kan annet enn å/ bevege seg på:

Om du rekker meg hånden med alt jeg skal miste
og jeg utløser hjertet fra ingenting verre

Dette er Østreng på sitt mest dyptloddende: 

Dominansen, balansen
jeg ikke har, mot eller fra, hva vet vel jeg
om hvor nært noe er

Og så kommer noen linjer om kostnadene i forhold til verden rundt, vil man ta dem, i det lange løp?

En dag skal jeg kanskje dementere dette, som vi gjør
på mammas side, innerst innefra bare ha
uvesentlig tilbake

som fargen på de første lakkskoene mine...

Briljant poesi i mitt lesehode!

DEN LAVE SANGEN
Poeten gir mye plass for tvilen, og den lange veien det har vært:

Tok det noen gang tid å bøye meg, krype
den lave sangen fra jordas indre
vikle ut den viljen, veie, vite, hvor mye for lite
det er mulig å tåle, kjenne valg fra våde, viske skillet
mellom hund og kvinne, nettene, hvor få
som blir til dager, dører
uten rom ingen åpner
blåser fyrstikkpiken ut

og et annet sted:

Vet ikke lenger (...) hvor viljen til tap i meg rekker
for å komme nær det jeg ville gjennom hjertet
å være av det samme, være deg vakrest
svaiet ned og litt i stykker...)

Jeg er sterkt beveget av denne poesien, og akkurat på noen av disse sidene, opplever jeg at hun topper seg selv, er bedre enn i den uforlignelige originale debuten. Joda, jeg ser alt hun må gjøre med fremmede menn, jeg ser pisken, jeg ser smertene, og nytelsen om hverandre,
og er opptatt av om det bærer som dikt, om det kommer i havn, litterært, og det gjør det, i noen deler, så det svir!

Og på side 73 i boka kommer et vendepunkt, slik jeg leser det:

Vi står tett i minus tolv på fortauet, oppbrukte når du
sier det; vi trenger ingen andre, sier det to ganger, har
hånda mi.
















Ingen kommentarer: