Etiketter

Powered By Blogger

fredag 30. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder Hilde Susan Jægtnes' noveller

Med Minner nytes best alene i storm har Hilde Susan Jægtnes levert en sjeldent rik novellesamling, en herlig blanding av gripende personlige og eventyrlige beretninger, fylt av halvskjeve tankekors og en kreativ virkelighetsforankring. Det er en virkelig begavelse som får vist seg fram her, slik at vi forstår at den flotte diktsamlingen Det er noen som lyver fra 2007 ikke var noe tilfeldig blaff. Noveller er ingen enkel sak. Hilde Susan Jægtnes holder leseren i ånde og gjennomfører med stil og glans.

Hilde Susan Jægtnes fra Tryll

Det er underligvidunderlig å sitte med ei ny bok i fanget, ta litt på den, snu på den, stryke en finger over omslaget, kjenne på vekten, sjekke sideantallet, om innholdsfortegnelsen står først eller sist, om jeg får noe ut av omslaget, sammen med tittelen, og alt dette var i meg når jeg begynte å lese i denne fortsatt ferske utgivelsen fra  Bokvennen forlag.
Hanskene hånda skal kaste
Straks jeg hadde kommet i gang med første kapittelet var jeg ikke lenger i stand til å bry meg om det ytre, for Hilde Susan Jægtnes tryllet meg inn i sine spennende, varierte og merkverdige fortellinger, hvor det innovative, ofte poetiske språket er bensinen som får historiene til å gløde og leve, med en sjelden miks av jentungefrekkasseri med innvevde vitenskapeligheter, umerkelige overganger mellom det åpenbart virkelige og drømmeaktig henførende, og samtidig vekslende mellom pent vestkantfruespråk, rølpespråk og jokke og valentinerne modus, alt etter hva som kler hansken som hånden skal kaste, forsterket med plutselige imponerende språkbilder til å henge på veggen.
En suggererende energisk surrealisme som bare i få tilfeller mister meg, og stort sett holder meg uforskammet fast i klypa, setning etter setning, avsnitt for avsnitt, mens hun henter ut store og små eventyr og realismer fra hjemmehverdager, popkonserter, flyturer, eksploreringer av Island, byvandringer, kjærestedrømmer og kjærestesavn, for det er i sannhet en gnistrende eventyrfortellerske vi har for oss her, en malerinne med uvanlige fargekombinasjoner, en frittgående, leken og innimellom trolsk og løpsk poet i innhengningen kalt noveller, med massevis av selvtillit, villskap, sjarm, intelligens og vridd humor som sier Heng på, for nå drar vi!

Et bankende ikke gå fra meg
Det er en fest å lese noveller som i det ene øyeblikk fyker avgårde som et løpsk pariserhjul nedover Lensmannslia, for i det neste å smyge seg inntil som et bankende ikke gå fra meg, og det gjør ikke tingene verre at Hilde Susan Jægtnes har en helt spesiell evne til å sette i gang straks, uten omveier, med triggende gode begynnelser, som smitter denne leseren med bare mer leselyst, så jeg knapt enser den ene katten som piper ved verandadøra for å komme ut, og den andre som skraper fra utsiden for å komme inn.

Kanskje har forfatteren lurt på hvordan hun skulle gå i gang med denne boken, kanskje fordi hun hadde så rikelig at det var en utfordring å sortere, kanskje kunne finarbeidet forstyrre den viltre kreativiteten, før skrivebølgene la seg, ikke vet jeg, men det er noe slikt jeg tenker når jeg leser åpningslinjene: Jeg tar tvilen til alters/bygger meg opp og ned/en hel trapp.

Makten i mørket
Men så er hun i gang med Mormors melkehvite opal, om mormors fine ring og politimennene hun hekler mens barnebarnet lurer på om hun kan overta den ringen når mormor ikke er mer, men det vil ikke mormor si noe om, bare at makten ligger hos den som kan se i mørket og likevel tar hun ringen av seg på barnebarnets oppfordring, før en nyhekla politimann blunker og sluker ringen og en gudinne spretter ut av barnehodet, og slik danser forfatteren fram en drømmeåpning på boken sin, før denne herlig lekne, men også mystiske novellen avsluttes med spørsmålet: Men mormor, er det så at jeg arver dine melkehvite øyne?

Omfavnet i et lite, varmt egg
I andre novellen dras vi inn i En annerledes cellotime, fortelleren skal øve i noen andres hus, hos læreren Lothar, men forstyrres av en jentunge som snakker i vei, og læreren, en østtysk storvokst krølltopp med perfekt gehør blir sur. Så skal ikke mer gjengis her, utover at også denne novellen er drivende vellaget, og også myk og sensuell, som når Lothar omfavner henne i et lite, varmt egg.

Nattejakt favner sånne mødre som har all makt i himmel og på jord, og derfor selv avgjør når barnas ting ikke er noe å samle på lenger, men kan gis bort til andre: Da jeg spurte mamma, innrømmet hun å ha gitt bort mitt (dukke)servise til datteren til naboen, som hun alltid smisker med. Og fra dette hentes vi inn i datterens funderinger og opplevelser med en mamma som tar kjærestene hjem:

Pappaene gikk rundt i gangen midt på natten og lette etter doen som gjemte seg for tissetrengte pulepappaer. Hun blir oppdaget når hun lusker på dem og spak som en filledukke (stjeler forfatterens ord): Jeg marsjerte så søvnig jeg kunne tilbake opp i sengen med hjertet bankende som en antilope, snart ville han bite meg i halsen og rive ut magesekken min slik de gjorde i dyrefilmer.
Dette er noveller med uvanlige kvaliteter som stadig overdrysser leseren med ordskatter, som for eksempel i dette spørsmålet i fjerde novellen: Hvis øynene er sjelens speil, og sjelen er infisert, kan man få koldebrann i samvittigheten?  I kortnovellen Å miste inhalatoren får vi blant annet høre om Bronkitt, som er navnet på katten hennes som hun er allergisk mot: Det skal mye til før ting som lager trøbbel blir glatte på naturlig vis. Men da jeg mistet inhalatoren, måtte jeg finne et sted med damp for å fukte bronkiene (...) Bronkitt lekte med inhalatoren, trodde den var en halvdød mus med støv i kjeften...).

Kløverblomst er et fortettet velkomponert trekantdrama som begynner med mammaen som ved et uhell lukker en dør over potene til kattepusen og stefaren som liker å stryke henne over rumpa til hun lærer at hender stort sett gjør det motsatte av hva hun vil.

Det er mye sårhet i novellene til Hilde Susan Jægtnes, som når hun flytter inn hos mormor, får jobb på et sveiseverksted blant gutta boys, sveiserne Hunter og Winston, som begge egentlig er musikere, og hvem av dem vil hun ha? Hunter var rak og mandig, ordknapp og slu, med gitarfingre og sterke armer som kunne løfte meg opp mot veggen i verkstedet og halse inn og ut av meg med en evig stiv stake (...) Winston var varm, kortvokst, smilende, kort mellom beina, hender som kompenserte. Winston leste tankene mine og kjælte så dypt at jeg husket at jeg kunne lage liv. Abort da jeg var 19.

Det er en underliggende smerte i denne novellen, også i bakgrunnen for at jeg-personen er mer enn tøff nok for gutta: Det å la røffe gutter trenge inn i sprekken min fra jeg var 12 år gjorde meg trygg. Jeg fikk dem til å få meg til å komme, hver gang. Som regel avsluttet jeg på alle fire, da var knappen i riktig vinkel, og guttene kunne få utløsning med god samvittighet.

Hodet mellom lårene
Det er ingen tvil: Jeg sitter her med en vellykket novellesamling som gir meg  gledelige trynetørkere hver gang jeg får tanken om at nå kommer det nok snart noe dårlig, noe slurv, noe alt for vidløftig, for nei, det er ikke sånn denne boka er; den er levende, den er som skattkammeret til Ali Baba, den har en indre hemmelighet som holder meg fast i fortryllelsen, og hindrer meg i å gjennomføre min egentlige plan som var å lese noen sider i dag, noen sider i morgen, og noen, neste uke. Det er attpå til mye svermerier for menn her, noe som bestandig trigger, som i Du låner ham femti kroner og får dem aldri tilbake, om en som etterligner Axl Rose, men er vakrere. Novellen begynner sånn:

Å være 16 år og ikke bry seg om hvordan syrinblomster lukter. Du har veltet med mopeden foran klassen og lest Lillelord av Johan Borgen, og uansett hva du gjør fremover, vil det bli knøttlite og forglemmelig.

Og i novellen "Bad", Gøteborg 1988 hvor jeg-personen er på Michael Jackson-konsert og sitter på skuldrene til en forretningsadvokat som forsvarte hvitsnippforbrytere og hadde eget småfly, før et givende hopp fram i tid, hvor hun er sekretæren som uventet får advokaten på tråden en dag, uten at han vet at det er henne han hadde hodet mellom lårene til den gangen, mens Michael Jackson moonwalket foran titusener. Det siste avsnittet i denne novellen er mesterlig forfatteri, - skaff boka og les!

Mannen med kråkeredesveis
Det er tett med gode noveller her, og sånn rundt midtveis vil jeg blant annet trekke fram Buss-sete halvannen borger stort, side 53 og Den umulige samtalen om abort over en flaske Cava,med blant annet denne samtalen om abort:

Og Martiania spartet ikke på skytsen: Menn som forsvarer fosterets rettigheter ser på seg selv som frelsere, på krigsstien mot onde kvinner hektet på den illusoriske friheten (...) Ble han tent av ærligheten hennes? Eller var ærlighet i slekt med magesyre, stinket ærlighet som oppkast når den en sjelden gang fikk se dagens lys?

Smykke, side 71, er også svært givende, og ikke minst novellen Luxofobi, side 81 som handler om Et av de små livene med handleposer (som) går inn i en bil:

Gutten kjører hjemover og parkerer så nær leiligheten som mulig, med handleposer som skjærer inn i huden: Byen lukker seg rundt gutten. Jeg fanger byen i hånden, lukker fingrene, slipper inn nok luft, strammer ikke så hardt at gutten blir knust, lysene slipper ut gjennom sprekkene og preller av øynene mine.

Noe karakteriserende er hvor dyktig hun er til å pangstarte novellene, og enda mere hvor magisk hun avslutter mange av historiene. Noen eksempler på pangstart, fra nokså sent i boka: Du kan ikke servere sannhet til middag hvis det ikke står på menyen, sa farfar./Hendene mine rekker ikke ned til føttene, og jeg kan ikke se ryggen min, klager han/Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.

To eksempler på magiske avslutninger, løsrevet fra kontekst:
Når drømmen er lunken, sett deg på taket og la mannen med kråkeredesveis ta deg. Hopp, du lander så godt som alltid.

Her sitter jeg pent innpakket og vil gis bort før jeg snubler inn i skjærsilden og danser helt til den vonde tåen brekkes tilbake til fødselen.

Mot slutten, når jeg allerede er godt fornøyd, kommer ene godbiten etter den andre. En av dem tillater jeg meg å gjengi i sin helhet, ikke fordi den er best, men fordi jeg ikke klarte å slutte å le:  

Vinkelpikk
Han sto foran kona. Pikken prøvde seg som en boomerang, pekte mot en ung pike som gikk forbi. - Jeg elsker deg, sa han til kona. Kona fulgte pikken med blikket. Den unge piken tråkket på en tyggis og lot som ingenting, løftet sprettrumpa over brøytekanten og fortsatte mot heisen til nærmeste terrassebar. Han så bebreidende ned på vinkelpikken til den brakk av på midten. Den gjenstående stumpen pekte nå riktig vei, mot kona. Kona la en sigarett i munnviken og så en annen vei.

Jeg innser at det er overflødig å si mer, men likevel vil jeg gjerne ha nevnt den frekke, tvetydige Jeg har en presang til deg under strikkegenseren. (side 87) Samme gjelder de tre novellene etter hverandre fra side 95: Det er begrenset hva jeg kan gjøre med en hånd/Tre jobber uten å måtte gjøre noe/Uflaks er ikke ulovlig.

Novellen med boktittelen i, står på side 109 og heter Jeg ble bedt om å beskrive hjemmet mitt: (...) Stormer er som konfekt, nytes som sjampanje og et seiglivet minne, minner nytes best alene i storm.

Alt som levde og døde venter på å våkne igjen
Overskriften er tittelen på novellen som grep meg sterkest (side 113-115). På en måte hadde den fortjent å avslutte boken, tenker jeg, dog ikke slik å forstå at man ikke kan glede seg til å lese om han som er "den nye Ibsen", men her kjenner jeg det dypt inne et sted. Den handler om to som gjør det slutt, eller at den ene ikke vil lenger. Sammenklemt utdrag:

Hvorfor kan ikke jeg få en sjanse, sånn som alle de andre bimboene du har vært med? (…) Jeg vil ikke bare leke, klynker jeg, tvinner armen min rundt hans og klemmer underarmsmuskelen, prøver å lage blåmerke, en suvenir. Tårene renner så fort at de treffer ham i håndbaken (…). Uten å se på meg presser han hodet mitt mot skulderen sin og kysser meg i håret. Jeg ville bare ha skuffet deg (…) har vært utro hver gang jeg har vært gift, og nesten i hvert forhold jeg har hatt. Jeg orker ikke å gjøre deg så vondt. Vi kan jo bare …snakke sammen, ofte, hulker jeg. Passasjeren i setet foran snur seg og glor, irritert over melodramaet. Snu deg tilbake, jævla kødd, hveser jeg …)

Postskriptum
Blant flere andre noveller enn de jeg har nevnt ovenfor som jeg nok vil vende tilbake til er Klokken din lyser prestekrager, på side 121 og Udetonert, side 135, om Monsepusen som måtte avlives: Det var farfar som måtte gjøre det. Ingen andre kunne lure det gamle vraket inn i en dødsfelle. Det ble sekk og klubbe. Inne i sekken ble det svart. Så vet ingen mer.

Jeg er beveget. Jeg er betatt. Kjenner det under huden i underarmene. Minner nytes best alene i storm skal få stå på en favorittplass i bokhylla mi, så den ofte kan få meg på besøk.

Ingen kommentarer: