Etiketter

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder "Elsket og savnet", dikt av Endre Ruset, Kolon forlag, 2014


TANKEVEKKENDE OG KRAFTFULL DIKTSAMLING
Endre Ruset har levert en fascinerende diktsamling, den pirrer, irriterer, kverner rundt i altet som en gærning i bergogdalbanemodus, favner bredt, er variert, noen ganger et spark, eller en knyttneve, et par steder bare søt (som i rosa), men som helhet: tankevekkende og kraftfull. Elsket og savnet er også en observasjonstirade. Et kråkeslott av konkreter. Den er vond. Kald. Oppgitt. Sviende. Nært smerten og den uhåndterlige lidelsen, men i liten grad klynkende. Kompromissløs er den. Rett på. Hardt inn.

KJÆRLIGHETEN OG ALT DENS VESEN
Skal du savne noen, kan du like godt gjøre det helt til helvete, og tilbake igjen i alle mulige detaljer. Skal du la være å prøve å snakke om annet enn det som er tapt og ikke lenger fins, kan du like godt gå gjennom absolutt alt du husker, alt som var, alt du enda ser. Klær. Bilder. Hendelser. Noen ganger føler jeg at poeten går gjennom alt som er i kasser, kott og skap, og noterer gjenstandene, binder dem til setninger. Forskjeller som aldri gikk bort, og som gnager. Men: Har du virkelig opplevd både kjærligheten og døden, kan du trolig kjenne deg igjen i dette:

det er sånn med kjærligheten
den treffer som
flere prosjektiler

inn i ryggen
inn i høyre tinning
inn i venstre kinn
inn i munnviken

gjennom magesekken
gjennom høyre lunge
gjennom ansiktsskjelettet
gjennom hjernestammen

borer seg via halsen
inn i nakken
og gjennomstrømmer
alle tankene mine

Kjærligheten kan ramme med voldsom kraft. Slå ut. Som døden. Snu verden slik vi kjenner den, opp ned, pulverisere tidligere absolutter. Jeg surrer muligens rundt i tåka, og likevel er det dette diktet i boka som berører noe i meg mest, dette og parhesten på side 15:

det er sånn med sorgen
den treffer

kjeven
nesebeinet
mellomgulvet

rammer nakken
korsryggen
og begge kneskålene


DØDENS PULSERENDE HJERTE
Jeg er noen ganger usikker på hvor han vil, og hva, men merker bokas tyngde, og en nådeløshet. Hvordan ordlegge seg om kjærlighet når den vi elsket og det vi hadde har gått lukt i helvetet.

På baksiden av boka står det at dette er en samling intense dikt om døden i livet og i litteraturen, om sjokket og sorgen som dødsfall bringer med seg." Døden i litteraturen"? Her henger jeg ikke med. Men jeg henger med i det neste: "Boka er en poetisk katalog over melankoli og tapt kjærlighet." Tittelen på boka etterlater liten tvil om at døden så og si er ment å være et pulserende hjerte i boka.

ASKE OG ETTERLATTE TING
Det tar bare et par sider før jeg opplever meg på vei inn i noe jeg får et umiddelbart utbytte av:

hun er for vakker
til å beskrives
allikevel skriver jeg
at hun er en fugl


Deretter kommer de to sidene om hvordan det er med kjærligheten og sorgen, før vi er over i samlingens andre del.

Jeg skriver henne
inn i en kiste

graver henne ned
med en penn

jeg spar henne opp
og visker henne ut


Og fortsettelsen om at genseren hennes har tatt fyr, er sterk;

han besøker henne hver dag
hun er lett å få øye på
flammene fra genseren lyser i mørket...

jeg forsøker å roe henne ned
forteller henne at genseren ligger på gulvet
at hun ikke finnes

men hun er panisk
hun er kritthvit i øynene
og river og sliter i den flammende genseren


Et virkelig eller psykiatrisk eller retrospektivt emosjonelt inferno, mens tredje delen handler det om de titusen minnene: "du er aske og etterlatte ting". Det handler om fotografier, filmsnutter, hårspenner, tre postkort, en minnebrikke, en nøkkelring, hva hun var oppslukt av, som han ikke brydde seg om, en setning, en død spurv, noen biller, før vi er framme med like før. Like før alt.

FIFTY WAYS TO LEAVE YOUR LOVER
Alt hun skulle, fra å kjøpe en svart t-skjorte på H&M, rydde kaninburet, pakke inn gaven til Mattis, før hun på side 35 dør, på alle mulige måter og steder, for:

Hun dør på et operasjonsbord
eller på gulvet i en leilighet
hun dør på en motorvei
i et verksted eller på en øde øy
hun dør av hjertesvikt
skuddskader eller drukning
hun dør av kreft
eller av langvarig rusmisbruk
hun dør for egen hånd
hun dør i ambulansen
eller ved ankomst til sykehuset
hun dør hjemme hos familien
eller hun dør alene
om natta eller tidlig på morgenen
kryper hun inntil meg og dør


Et nøkkeldikt, et genialt dikt, et makeløst grep! Her, på side 34 vokser boken til noe mer enn bare sabla bra, noe større, og kanskje utløste akkurat dette diktet også en jubel hos poeten selv, for på neste siden kommer nokså uventet dette deilige lyse, som er befriende, så svart som boka ellers er, og kanskje må være.

jeg elsker måten
du sier du elsker
countrymusikk på

som om countrymusikk
er ei dukke du
fikk da du var fire år

og sovner med i senga
hver eneste kveld.


KROPPEN DIN KRITTES OPP OG JEG HOPPER PARADIS
I samlingens fjerde del åpner det med et dikt som omslutter et helt år. Et av bokens høydepunkt. Utdrag:

September. Du velter et glass utover kjøkkenbordet.
Oktober. Vi sitter i baksetet i en sølvgrå Honda Civic
og skriver navnene våre i dugget på bilvinduene.
November. Du står alene i oppkjørselen i regnet
under en svart paraply...

...April. Du gjemmer deg bak vaskemaskinen,
vil ikke hoste opp svarte kaniner. Mai. Kroppen din
krittes opp og jeg hopper paradis. Juni. Du får
hjernerystelse mens vi sloss i det tomme svømmebassenget.
Juli. Bassenget fylles med vann. August. Urnen din
kommer ikke fram i tide. Vi holder minnestunden likevel.
September. Du våkner med et rykk fra kjøkkenbordet.


På dette stadiet i boka slår det meg at diktene i boka, mange av dem, like gjerne kunne vært henovertekster. I diktet ovenfor, slik det er satt opp i boka, er det valgt rett høyremarg, og linjene skiftes utfra det. Det synes jeg er merkelig. Smak og behag muligens?

DYPPA I STILLHET OG RULLET I SPRÅK

Herfra og inn nøyer jeg meg med noen løsrevede fragmenter:

De gjenglemte hanskene dine på hattehylla, med varmen fra hendene fortsatt i foret.

men noe blir igjen/jeg går med din mørke latter/i mitt høyre øre

da hun ble født/ble hun dyppa i stillhet/og rullet i språk

KONKLUSJON

"Elsket og savnet" er noe så umulig som et ømt hammerslag av en diktbok.


Kjell Ivar Sandvik
Asker
Legg inn en kommentar