Etiketter

mandag 9. mars 2015

Dype fall, snublende forstand - utvalgte dikt


Savnets alfabet
En morgen vi sto ute på fortauet

traff en dråpe fra takrenna øret ditt
Du snakka om noe større

Ville lære meg savnets alfabet

Hvis vi summerer hverandre
Hvis jeg uttaler navnet ditt langsomt
Hvis vi diskuterer vindens opprinnelse
Hvis alt har en forklaring

Var det Gud som førte oss sammen?

Røde reflekser på nattehimmelen?

En setning uten dypere mening?

En hvilken som helst berøring?

Vi tissa på gresset under et stoppskilt
Skrev VASK MEG på en skitten Jaguar
Satte oss på en benk utenfor kirka
Var uenige om tida med klokka i tårnet

Snart skulle vi bli foreldre
En katt strøk seg mot leggen din

Et øyeblikk var vi velsigna

Svalene

Ved det halvåpne vinduet

lener du deg mot meg


Skyene kommer sakte

over fjellet, en etter en

 

Kjenner brystet ditt

mot armen og noe

 

jeg vil tilstå


Da legger du hånda

på skuldra mi

 

Lukk øynene, sier du

Hører du svalene

 

som snur over taket?

Isdronning
Uglen har flyttet seg fra gjerdet og innover

i skogen, du har begynt å lete etter et språk

som kamuflerer tankene, nabokona klager

over tulipanene som ble spist av rådyra

skogsormen har krøpet ut av sitt ståløye

og lagt seg på solhella, du drømmer om

et glødende ansikt nederst i veien, jeg om

en isdronning i evig piruett foran speilet

for å avrunde alle frustrasjoner


Mysterier
Mens vinden knaker i septemberhuset


og de voksne barna er ute for å møte

mysteriene og du har reist for at jeg

skal oppdage en forskjell, vet jeg bare

at jeg har nok med å ikke miste meg selv

at mye må skje før du vender hjem 

til den store forandringen ingen av oss

kan skape alene

NÅR MAN KIKKER INN TIL NABOEN: «I halvmørke / inne i det nærmeste huset // snur en kvinne seg tungt / mot en liten bøyd mann», begynner Tove Arnardos vinnerdikt fra juni. Illustrasjonsfoto fra Lofoten. Foto: Maria Børja




Ansikter som passerer hverandre i tusenvis
er til for kanskje ingen

hver dag kan du finne henne du lengter etter

i smilet til noen du ikke kan få


slik fortsetter vi å gå forbi, men så en dag
blir alt stillere, du står i utkanten

av et lys og ingen savner deg
som du







Det skjer i skogen nær Skaugum; det dype fallet
er fossen fra fjellet som forsvinner under jorda
før den et eller annet sted kommer ut i Semsvannet

den snublende forstanden kan ha å gjøre med
at jeg satt på trappa utenfor Tveter gård med
tre spørsmål jeg måtte stille:

Kan en foss slå hjul
Kan en svaleflokk trekke skyene fra hverandre
Kan jeg dunke meg selv ned i grava når jeg dør
hvis jeg har en stokk i hånda

Det var bare dette
Etterpå gikk jeg til kirka i Asker og satte meg
på tårnet med en flammende værhane
mellom lårene


Godnatt til deg som snur døgnet
og ikke tør å være hos oss
 
fordi vi tror du er utvalgt
som lever et sted hvor det
 
er forbudt å hvile og leter
etter en ny måte å tenke på
 
som ikke holder søvnen borte




 


 







 



































Legg inn en kommentar