Etiketter

Powered By Blogger

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandviks anmeldelse av "Stige opp mot en tom himmel". Dikt av Jan I Sørensen

Sørensen nærmer seg seksti, om ikke med stormskritt, så med adskillige dikt som gjennomgående ligger på et høyt nivå, flere ganger har jeg nesten måttet klype meg i armen når jeg ser hva han utretter, og hva poesien kan utrette, og trolig er alene om.
Andreboken, utgitt av Liv Forlag, er sterk, jevn, kjennes viktig, virker inspirert, sveiper over et helt liv, men aldri med en harelabb, og flyter aldri ut. Tving meg til å trille terning, så legger jeg en firer på bordet for deler av boka, men med nokså mange øyeblikk av 5, og på enkelte sider har vi med trolldomskunster å gjøre.

http://livforlag.no/butikk/voksne/stige-opp-mot-tom-himmel-jan-sorensen/
Sørensen debuterte i 2013 med "Ingenstedet", han er født i 1958, og kommer fra Kongsberg.

ORDENE ER EI BRO
Det er mange veier inn i denne boken; man kan ta utgangspunkt i boktittelen, sammenholdt med omslagsbildet av stigen reist mot himmelen, og de seks trinnene boka er delt i. Dette er en interessevekkende og åpenbart svært gjennomtenkt komposisjon. Dikteren tar oss med, steg for steg/trinn for trinn, inn i livet, fra barndommen og til i dag, og avslutter slik:

ordene er ei bro
smerten skal gå over

det lysner, og gåsunger
brer over meg

som en mor

SPILLER MED ÅPNE SÅR
Her er det på det mørkeste, svartere enn natta og forfatteren er "på hils med en som sleper/på et kors …" mens "en og annen har dratt/på seg et kistelokk." Også dette er linjer i siste delen (6. trinn). Livet slår alle veier, skriver dikteren, og erklærer at "herfra til bunnen er jeg ikke lenger", og når det gjelder jorda, ligger den nede "og lurer på om ikke/alt er over".

Jeg skal være ærlig å si at diktene til Sørensen til tider er relativt tøff kost: "jeg samler på all den tid /jeg har mistet/skriver han et sted, og et annet: "jeg spiller med åpne sår", og …"på slaget tapt/teller jeg ned/til det er for seint." Titteldiktet "Stige opp mot en tom himmel", slutter slik:

det kan ta mange år å stave et farvel
velkommen kan være det aller siste vi skriver

I andre diktet i andre delen som heter "min stille skog" kommer vi tett på, og på mange måter er dette diktet kanskje portnøkkelen til Sørensens univers:

etter at søster døde, og bror
sa ikke stort, var far og mor to
om å være alene
med mine tanker

Så usentimentalt kan det skrives, og dette er representativt - at denne dikteren kan gå tungt inn i det melankolske uten at det bikker over i føleri. Nettopp derfor treffes vi så det kjennes:

mor var et fyr
far en mur

vi aldri kom over

Sørensen har en magisk skrivehånd når han billedlegger barndommen og i samme diktet skifter perspektiv imot det å bli eldre, som her, i et utsnitt fra bokas sterke todelte prolog:

som barn holdt vi drømmene
i ei lommelykt

vi ender opp ved våre røtter
lykta sitter i hodet
og vi lytter mørkt
til gress, som skifter pære

VEIEN HJEM
Dikteren skriver et sted at "jeg kom hit med to tomme ord/fylte det ene/med det andre/ og forteller om behovet for å komme seg ut av huset, vekk med tankene sine.

far svarte at veien hjem
er den eneste
utgangen vi trenger

Men samme far er også "en far som prøver/alle dørene hjem/fra byen." Det har, som vi etter hvert forstår, ikke vært lett å være sønn, men også vært krevende å være far:

jeg kan ikke bygge deg
opp igjen, far (…)
for den tiden vi mistet
hadde du aldri

EN SOM HET & TO SOM HET
Akkurat som boken for så vidt danser litt fram og tilbake i tid, gjør jeg det samme i denne anmeldelsen, og det kjennes naturlig, fritt og godt. Bare boken kan gi dere boken. På side 10 sitter jeg-personen med utstrakte armer/på kanten av et stup/godt gift i fjor:

i år er kjærligheten
et knust brillepar
et barn plukket det kanskje opp

så det inn i øynene
en annen gang
kanskje, smilte de

Vi får beretningen om tosomhet i parforhold, den ene som ikke svarer når den andre spør, tausheten som noe knugende, og lengselen etter å nå inn til hverandre igjen:

jeg tegner en dør i lufta
ber deg komme ut

Et av høydepunktene i samlingen, om frykten for-,og muligheten til å unnfly ensomheten, er nest siste diktet i første delen, med tittelen "vi kommer til et punkt vi går over", her i et utdrag:

vi er redde som alene
folk går forbi

med ansikter som av vekk

vi kan gå med det samme
eller sitte her, lenket fast

til langt opp etter ørene av en drøm
vi reiser oss

byr våre hender fram

Dette diktet griper meg så jeg kjenner det under huden på begge underarmene, noe som er typisk for denne anmelder i sånne øyeblikk. Jeg kaller det poesibevis.

SPORENE TAR PORTEN I HENDA OG GÅR
Noen steder skinner poesien hans, som for eksempel i følgende 5(løsrevne)eksempler:

jeg har øynene i ryggen
henter dem bak fram

bildet på gulvet
har fått øynene revet ut

jeg har min mors tårer
i min fars hender

kvelden ser ut som et takras, høres ut
som ei knust flaske
å stikke hodet inn i

to øyne
som speiler
seg i vannet
deler munn

MØRKET INNI OSS/EN FJÆR/SOM GJØR FEM HØNS/TIL EN REV
Et knippe surrealistiske linjer, bidrar til å toppe samlingen, som disse:

buret er sperret inne
i fuglen

foran døra ligger
pusten brutt opp

rommet er uendelig
veien ligner på en prikk

NOK FÅR VI SEINERE
Vi slipper inn i Sørensens liv, men holdes samtidig på akkurat passe avstand til at det ikke bikker over i det private. Dikteren evner å sette noen varige spor etter seg her, i denne leseren, og jeg kjenner meg trygg på at nokså mange vil kunne kjenne seg igjen i mye, utfra egne erfaringer om hvordan livet, selv for de som aldri har blitt bragt helt ut av kurs, slår alle veier.

Samtidig forstår jeg at vi sitter med dikterens eget liv i fanget her. Å by på seg selv, utover glasur og kakepynt og klisjeer, krever vilje, talent, indre overbevisning og mot. Terningkast eller ei, personlig har jeg blitt særlig glad i et dikt som heter "broderier" og et som heter "ligning", og vil gjerne avslutte med det sistnvente i sin helhet:

ligning

rundt hvert hjørne står barnet
som har fulgt etter meg
hele livet

to ukjente
snakker om fremtiden
som om den var i går

det er altså ikke nok
å ta seg sammen, spør den ene
nei, nok får vi seinere, svarer den andre


Ingen kommentarer: