Etiketter

lørdag 14. februar 2015

INDERLIG ROMAN OM DET UOVERLEVELIGE

Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Bokanmeldelse
Caterina Cattaneo har i romanen "Jeg sluttet å telle dager" ikke bare satt et historisk skap på plass, men også inderliggjort hvordan det var å leve som leprasmittet i Norge på 1800-tallet; det livsomveltende, det håpløse, det skremmende, den dype absurde urettferdigheten, skammen og det ubegripelige i "hvorfor skulle dette ramme akkurat meg?" Men forfatteren har også hatt en velsignet god hånd med det større; vennskapenes hellige nødvendighet, den skjeve humoren som trengs for å utholde det uoverlevelige og ikke minst verdigheten som ikke forlater menneskene, selv om de knapt har noe annet tilbake enn minnene om alt mistet og uttallige tviholdte håp.
Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Min ekspertise på de spedalske var før møtet med Caterina Cattaneos bok begrenset til bibelhistorien, for eksempel beretningen i Luk 17,11-19: På veien mot Jerusalem drog Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: "Jesus, mester, miskunn deg over oss!" Da han fikk se dem, sa han: "Gå og vis dere for prestene!" Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: "Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?" Og han sa til ham: "Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg. 

Siste norske leprapasient døde imidlertid så sent som i 2002, uten at sykdommen dermed er utryddet på verdensbasis. I 2003 var det eksempelvis 515 nye tilfeller, og en regner med at 2-3 millioner mennesker i dag lever med nerveskader forårsaket av spedalskhet. Faktum er også at det i Norge særlig var på Vestlandet at lepra utviklet seg. For få uker siden jaktet Jon Almaas på sine forfedre i NRK-serien Hvem tror du at du er, og fikk vite at oldefaren ikke var den slyngelen familien hans hadde trodd; som overlot kone og barn til seg selv på grunn av egne betalingsvansker, men tvert imot hadde reist vekk for å skåne dem mot skammen det ville vært for dem om det ble kjent at han var leprasmittet. Han forlot dem for å leve resten av livet på samme hospitalet som hovedpersonen i Cattaneos roman. https://media.snl.no/system/images/9875/standard_sankt_j_c3_b8rgens_hospital__e2_80_93_1_1.jpg

Lepramuseet i Bergen (St. Jørgens Hospital)


I Caterina Cattaneos roman blir vi kjent med Berly Marie Olsdatter idet hun kommer med en båt til Bergen, etter å ha forlatt sine to unger og mannen sin fordi hun, utfra det hun tror, må være på St. Jørgens Hospital en stund, til hun blir bedre av sykdommen hun har fått: Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården. 

En velfortalt detaljrik og følsom åpning gjør at vi ikke observerer på avstand, men veves inn i historien: Hun var hustrig og kald i kroppen etter den lange turen. Luften rundt henne var tett av yr, hun var våt selv om det ikke regnet. Foran henne reiste fjellene seg og forsvant inn i tåken som lå tung over byen. Hun så hvordan folks ansikter trakk seg sammen da de oppdaget dem. Hvordan kroppene deres forflyttet seg til andre siden av gaten. Og noe senere: Hun hadde tenkt mye på hvordan det ville bli, hvordan det ville se ut. Om hospitalet var stort eller lite. Men stanken. Den hadde hun ikke ofret en tanke. 

Hun blir vist inn av bestyrerinnen i det som skal være hennes værelse på St. Jørgen Hospital, men det er så mye hun ikke vet, og spørsmålene tårner seg opp. Plutselig støter hun på Laura, en åtteåring som om det ikke var for det skamferte ansiktet kunne (…) sett ut som en pike av fin familie.

http://www.bymuseet.no/bilder/oppl/953_0.jpg

Hun visste ikke at det fantes barn der, sier hun til bestyrerinnen, som med ryggen til svarer: Det sies at kjærligheten faller så vel på en lort som på en rose, det samme gjelder denne sykdommen. Kapittel for kapittel blir vi kjent med Berlys lidelsesfeller, både de som blir hennes venner, og de som bare kommer til å forsure tilværelsen ytterligere. Det er Kari som står og ser på når Berly kommer i følge med andre smittede gjennom porten: 


Hun la merke til en smal kvinne, helt bakerst i følget. Hun hadde mørke skjørt og et mosegrønt sjal som lå fuktig inntil ansiktet (…) noe ved kvinnen (…) fikk henne til å bli stående litt til å betrakte. Kanskje fordi hun var den siste som kom inn på plassen, som om beina hennes forsøkte å styre henne i en annen retning, men ikke helt fikk det til. Eller fordi skikkelsen hennes, tross skjørter og sjal, var bemerkelsesverdig tynn. Synet fikk Kari til å minnes sin egen ankomst (…) følelsen av det hvite, ruvende bygget. Motviljen mot å gå inn dit.


Og det er Klage-Knud, som høytsnakker om Herren Gud da Berly Marie Olsdatter kommer inn i Storesalen hvor mennene holder til: Ti stille, Klage-Knud, ser du ikke at vi har en nyankommen? Men han kommer nærmere. Hele ansiktet hans var knutet, rødt og inflammert, leppene enorme. Rundt ansiktet et krøllete skjegg, det halvlange håret kunne ikke skjule de deformerte ørene. "Du får unnskylde Klage-Knud, han driver alle til vanvidd med klagingen og Herrepreiket sitt." 


Overveldet, fortvilet, skremt og provosert av inntrykkene hun får gjennom de første ukene på hospitalet, faller hun ut med noen, men får også en trofast venn i Kari, som skal bli uvurderlig god å ha i den vanskelige tiden som aldri tar slutt. Caterina Cattaneo skriver på en måte som syder av energi, skjønnhet, autentisk smerte, ettertenksom tilstedeværelse, og havner aldri utenpå sin egen beretning, men fortsetter gjennom samtlige 470 sider å være omsorgsfullt tett på, som om den er hennes eget barn, og det er den jo. Noe ekstra fint, og kanskje uventet, er humoren og de krydrende frekkhetene, selv om desperasjonen og fortvilelsen aldri er langt unna. Berly går til legen og skryter på seg både smerter hun har, og nok ikke har, men planen er å få en sjanse til å få han mere i tale om mulighetene hennes til å bli kurert: Men kuren, doktor Hansen, Hva kan de si om kuren? Finnes det ingenting de kan gjøre for å få sykdommen bort? Ikke uten å ta knekken på den spedalske samtidig. Og da er man jo like langt.

https://scontent-a-lhr.xx.fbcdn.net/hphotos-xfa1/v/t1.0-9/10172748_10152045184631867_9178477293702265548_n.jpg?oh=25cbfd39b02ba88c6f8177c45beb5a64&oe=55913DF6

Berly sliter med skam, tror hun har fått sykdommen på grunn av sine synder tidligere i livet, og at veien til frisk går gjennom straffen i å ha det vondt, og er aldeles ikke alene om å tenke slik: Gud elsker oss alle, Berly. Men noen av oss, som vi lemmer på dette jammerlige hospitalet, må ta imot mer enn andre for å gjøre oss fortjent til en plass ved Herrens side. 


Dagene hun slutter å telle er fylt av væskende sår, knuter, forkrøplinger og tuer av skabb, men også av tilvenning og tilpasning, når hun langsomt begynner å innse realitetene, begynner å skjønne at det er her hun skal være, her hun må leve: Hun satte seg på sengen, stirret ut vinduet. Dette var altså fremtiden hennes. Forrykte mennesker som oppførte seg som besatte, og som dessuten stjal fra hverandre som ravner. Hun la hendene i fanget, klorte knokene til blods. 


Berlys venninne Kari skal vise seg ikke å være noen hvem som helst, men Kari Spidsøen, som var den første pasient som anla sak mot sin lege, og vant. Legen var Dr. Armauer Hansen, mannen som oppdaget leprabasillen, beviste at lepra er smittsomt, og som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen.

https://media.snl.no/system/images/4814/standard_hansen_gerhard_armauer.jpg

Den verdensberømte legen skal snart bli fradømt retten til å behandle pasienter etter å utført et forferdelig eksperiment på Kari som sliter med et vondt bein. I ei kjerre på vei til legen er hun livende redd: Men redselen, den dype redselen som hadde fulgt henne helt siden hun forstod at beinet måtte bort, smeltet henne inn i treverket. Gjorde kroppen stiv og ute av stand til å gjøre annet enn å holde seg fast. I kjerren, i skjerfet. Hva var det som fikk henne til å holde seg fast? Hun kom aldri til å bli frisk. Hun ble aldri kvitt smertene, men hun visste at hun kom til å få nye. Til sist ville hun uansett dø. 


Jeg sluttet å telle dager er åpenbart basert på grundig og tidkrevende research, det er lidelsesfullt, men også med en troverdighet og gjennomført ømhet i beretningene som det står stor respekt av. Det handler om hele liv, tross alt som skranter, halter og er så heslig annerledes og miserabelt. Berlys skriver brev og lyver så det renner av henne: Så er jeg da kommet frem. Her er så vakkert. Jeg har fått et helt eget rom med en nydelig hage utenfor (…). Gresset er nydelig grønt. Utenfor er det rosebusker, og jeg lurer på hvilke farger de har. Det er slett ikke sikkert jeg blir her så lenge at jeg rekker…


Hun går til gudstjeneste og får høre om Peder Olsen Feidie, en nå avdød hospitalbeboer, som etterlot seg tekster om det være rammet av denne grusomme sykdommen:


Den ene haver Saar i Saar,

den anden han paa Krykker gaaer,

den Tredje kan ei tale,

den Fjerde kan ei Dagen see,

den Femte har ei Hænderne,

Saa kan Enhver vel Vide

Hva ondt vi her maa lide


Det går riktig dårlig med Kari, også etter at beinet er borte: Nå, hvordan er det med foten? Kan ikke klage, herr forstander, men det gjør jeg likevel (…) De forstår, jeg har smerter der det ikke lenger finnes noe å ha smerter i. 


Og Berly, selv om hun nekter å innse det, så demrer det etterhvert: Hun sto, som så uendelig mange ganger før, ved porten til hospitalet og kikket inn på plassen. Hun skulle ikke hjem igjen, noensinne. Dette var hjemme. (Side 456). Berly Marie Olsdatter dør i 1912, samme år som dr. Armauer Hansen dør.


Etter å ha lest denne fabelaktig levende boken, får jeg hakeslepp når jeg oppdager hvordan den er omtalt i salgsøyemed på nettet: Fin historisk dameroman fra Bergen. Hvordan er slikt mulig?  Jeg går inn på forfatterens egen side og leser følgende: Historien om Berly Marie Olsdatter er (…) så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen. Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten. Det underskriver jeg på. Fordi det stemmer


Så står jeg på et busstopp tirsdag morgen, 10. februar 2015. Skal på jobb, men beundrer en vakker soloppgang, tar bilde av den og poster det på facebook, mens jeg fortsetter å tenke på Jeg sluttet å telle dager, kjenner hvordan den lever i meg, og hvor sterkt jeg håper at mange andre må finne den.

https://fbcdn-sphotos-f-a.akamaihd.net/hphotos-ak-xap1/v/t1.0-9/1907459_1587830584788284_7316714018065850531_n.jpg?oh=49aa3f781cf86d12834849d245d246fa&oe=555C09CF&__gda__=1431485459_4697ec3a6316a5b2e2df4516f4f838a3

 Doktor Armauer Hansen er død. Han rakk ikke å finne kuren. Ikke at det hadde gjort en forskjell for henne. Det er lenge siden hun forsonte seg med sin skjebne.


Nå tror jeg nesten dagene mine er talte.
(…) Skal jeg hente doktoren?
Nei, kjære, la oss ikke plage ham med bagateller.
Legg inn en kommentar