Kjell Ivar Sandvik anmelder Hilde Susan Jægtnes' noveller

Med Minner nytes best alene i storm har Hilde Susan Jægtnes levert en sjeldent rik novellesamling, en herlig blanding av gripende personlige og eventyrlige beretninger, fylt av halvskjeve tankekors og en kreativ virkelighetsforankring. Det er en virkelig begavelse som får vist seg fram her, slik at vi forstår at den flotte diktsamlingen Det er noen som lyver fra 2007 ikke var noe tilfeldig blaff. Noveller er ingen enkel sak. Hilde Susan Jægtnes holder leseren i ånde og gjennomfører med stil og glans.

Hilde Susan Jægtnes fra Tryll

Det er underligvidunderlig å sitte med ei ny bok i fanget, ta litt på den, snu på den, stryke en finger over omslaget, kjenne på vekten, sjekke sideantallet, om innholdsfortegnelsen står først eller sist, om jeg får noe ut av omslaget, sammen med tittelen, og alt dette var i meg når jeg begynte å lese i denne fortsatt ferske utgivelsen fra  Bokvennen forlag.

Hanskene hånda skal kaste
Straks jeg hadde kommet i gang med første kapittelet var jeg ikke lenger i stand til å bry meg om det ytre, for Hilde Susan Jægtnes tryllet meg inn i sine spennende, varierte og merkverdige fortellinger, hvor det innovative, ofte poetiske språket er bensinen som får historiene til å gløde og leve, med en sjelden miks av jentungefrekkasseri med innvevde vitenskapeligheter, umerkelige overganger mellom det åpenbart virkelige og drømmeaktig henførende, og samtidig vekslende mellom pent vestkantfruespråk, rølpespråk og jokke og valentinerne modus, alt etter hva som kler hansken som hånden skal kaste, forsterket med plutselige imponerende språkbilder til å henge på veggen.

En suggererende energisk surrealisme som bare i få tilfeller mister meg, og stort sett holder meg uforskammet fast i klypa, setning etter setning, avsnitt for avsnitt, mens hun henter ut store og små eventyr og realismer fra hjemmehverdager, popkonserter, flyturer, eksploreringer av Island, byvandringer, kjærestedrømmer og kjærestesavn, for det er i sannhet en gnistrende eventyrfortellerske vi har for oss her, en malerinne med uvanlige fargekombinasjoner, en frittgående, leken og innimellom trolsk og løpsk poet i innhengningen kalt noveller, med massevis av selvtillit, villskap, sjarm, intelligens og vridd humor som sier Heng på, for nå drar vi!

Et bankende ikke gå fra meg
Det er en fest å lese noveller som i det ene øyeblikk fyker avgårde som et løpsk pariserhjul nedover Lensmannslia, for i det neste å smyge seg inntil som et bankende ikke gå fra meg, og det gjør ikke tingene verre at Hilde Susan Jægtnes har en helt spesiell evne til å sette i gang straks, uten omveier, med triggende gode begynnelser, som smitter denne leseren med bare mer leselyst, så jeg knapt enser den ene katten som piper ved verandadøra for å komme ut, og den andre som skraper fra utsiden for å komme inn.

Kanskje har forfatteren lurt på hvordan hun skulle gå i gang med denne boken, kanskje fordi hun hadde så rikelig at det var en utfordring å sortere, kanskje kunne finarbeidet forstyrre den viltre kreativiteten, før skrivebølgene la seg, ikke vet jeg, men det er noe slikt jeg tenker når jeg leser åpningslinjene: Jeg tar tvilen til alters/bygger meg opp og ned/en hel trapp.

Makten i mørket
Men så er hun i gang med Mormors melkehvite opal, om mormors fine ring og politimennene hun hekler mens barnebarnet lurer på om hun kan overta den ringen når mormor ikke er mer, men det vil ikke mormor si noe om, bare at makten ligger hos den som kan se i mørket og likevel tar hun ringen av seg på barnebarnets oppfordring, før en nyhekla politimann blunker og sluker ringen og en gudinne spretter ut av barnehodet, og slik danser forfatteren fram en drømmeåpning på boken sin, før denne herlig lekne, men også mystiske novellen avsluttes med spørsmålet: Men mormor, er det så at jeg arver dine melkehvite øyne?

Omfavnet i et lite, varmt egg
I andre novellen dras vi inn i En annerledes cellotime, fortelleren skal øve i noen andres hus, hos læreren Lothar, men forstyrres av en jentunge som snakker i vei, og læreren, en østtysk storvokst krølltopp med perfekt gehør blir sur. Så skal ikke mer gjengis her, utover at også denne novellen er drivende vellaget, og også myk og sensuell, som når Lothar omfavner henne i et lite, varmt egg.

Nattejakt favner sånne mødre som har all makt i himmel og på jord, og derfor selv avgjør når barnas ting ikke er noe å samle på lenger, men kan gis bort til andre: Da jeg spurte mamma, innrømmet hun å ha gitt bort mitt (dukke)servise til datteren til naboen, som hun alltid smisker med. Og fra dette hentes vi inn i datterens funderinger og opplevelser med en mamma som tar kjærestene hjem:

Pappaene gikk rundt i gangen midt på natten og lette etter doen som gjemte seg for tissetrengte pulepappaer. Hun blir oppdaget når hun lusker på dem og spak som en filledukke (stjeler forfatterens ord): Jeg marsjerte så søvnig jeg kunne tilbake opp i sengen med hjertet bankende som en antilope, snart ville han bite meg i halsen og rive ut magesekken min slik de gjorde i dyrefilmer.

Dette er noveller med uvanlige kvaliteter som stadig overdrysser leseren med ordskatter, som for eksempel i dette spørsmålet i fjerde novellen: Hvis øynene er sjelens speil, og sjelen er infisert, kan man få koldebrann i samvittigheten?  I kortnovellen Å miste inhalatoren får vi blant annet høre om Bronkitt, som er navnet på katten hennes som hun er allergisk mot: Det skal mye til før ting som lager trøbbel blir glatte på naturlig vis. Men da jeg mistet inhalatoren, måtte jeg finne et sted med damp for å fukte bronkiene (...) Bronkitt lekte med inhalatoren, trodde den var en halvdød mus med støv i kjeften...).

Kløverblomst er et fortettet velkomponert trekantdrama som begynner med mammaen som ved et uhell lukker en dør over potene til kattepusen og stefaren som liker å stryke henne over rumpa til hun lærer at hender stort sett gjør det motsatte av hva hun vil.

Det er mye sårhet i novellene til Hilde Susan Jægtnes, som når hun flytter inn hos mormor, får jobb på et sveiseverksted blant gutta boys, sveiserne Hunter og Winston, som begge egentlig er musikere, og hvem av dem vil hun ha? Hunter var rak og mandig, ordknapp og slu, med gitarfingre og sterke armer som kunne løfte meg opp mot veggen i verkstedet og halse inn og ut av meg med en evig stiv stake (...) Winston var varm, kortvokst, smilende, kort mellom beina, hender som kompenserte. Winston leste tankene mine og kjælte så dypt at jeg husket at jeg kunne lage liv. Abort da jeg var 19.

Det er en underliggende smerte i denne novellen, også i bakgrunnen for at jeg-personen er mer enn tøff nok for gutta: Det å la røffe gutter trenge inn i sprekken min fra jeg var 12 år gjorde meg trygg. Jeg fikk dem til å få meg til å komme, hver gang. Som regel avsluttet jeg på alle fire, da var knappen i riktig vinkel, og guttene kunne få utløsning med god samvittighet.

Hodet mellom lårene
Det er ingen tvil: Jeg sitter her med en vellykket novellesamling som gir meg  gledelige trynetørkere hver gang jeg får tanken om at nå kommer det nok snart noe dårlig, noe slurv, noe alt for vidløftig, for nei, det er ikke sånn denne boka er; den er levende, den er som skattkammeret til Ali Baba, den har en indre hemmelighet som holder meg fast i fortryllelsen, og hindrer meg i å gjennomføre min egentlige plan som var å lese noen sider i dag, noen sider i morgen, og noen, neste uke. Det er attpå til mye svermerier for menn her, noe som bestandig trigger, som i Du låner ham femti kroner og får dem aldri tilbake, om en som etterligner Axl Rose, men er vakrere. Novellen begynner sånn:

Å være 16 år og ikke bry seg om hvordan syrinblomster lukter. Du har veltet med mopeden foran klassen og lest Lillelord av Johan Borgen, og uansett hva du gjør fremover, vil det bli knøttlite og forglemmelig.

Og i novellen "Bad", Gøteborg 1988 hvor jeg-personen er på Michael Jackson-konsert og sitter på skuldrene til en forretningsadvokat som forsvarte hvitsnippforbrytere og hadde eget småfly, før et givende hopp fram i tid, hvor hun er sekretæren som uventet får advokaten på tråden en dag, uten at han vet at det er henne han hadde hodet mellom lårene til den gangen, mens Michael Jackson moonwalket foran titusener. Det siste avsnittet i denne novellen er mesterlig forfatteri, - skaff boka og les!

Mannen med kråkeredesveis
Det er tett med gode noveller her, og sånn rundt midtveis vil jeg blant annet trekke fram Buss-sete halvannen borger stort, side 53 og Den umulige samtalen om abort over en flaske Cava,med blant annet denne samtalen om abort:

Og Martiania spartet ikke på skytsen: Menn som forsvarer fosterets rettigheter ser på seg selv som frelsere, på krigsstien mot onde kvinner hektet på den illusoriske friheten (...) Ble han tent av ærligheten hennes? Eller var ærlighet i slekt med magesyre, stinket ærlighet som oppkast når den en sjelden gang fikk se dagens lys?

Smykke, side 71, er også svært givende, og ikke minst novellen Luxofobi, side 81 som handler om Et av de små livene med handleposer (som) går inn i en bil:

Gutten kjører hjemover og parkerer så nær leiligheten som mulig, med handleposer som skjærer inn i huden: Byen lukker seg rundt gutten. Jeg fanger byen i hånden, lukker fingrene, slipper inn nok luft, strammer ikke så hardt at gutten blir knust, lysene slipper ut gjennom sprekkene og preller av øynene mine.

Noe karakteriserende er hvor dyktig hun er til å pangstarte novellene, og enda mere hvor magisk hun avslutter mange av historiene. Noen eksempler på pangstart, fra nokså sent i boka: Du kan ikke servere sannhet til middag hvis det ikke står på menyen, sa farfar./Hendene mine rekker ikke ned til føttene, og jeg kan ikke se ryggen min, klager han/Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.

To eksempler på magiske avslutninger, løsrevet fra kontekst:
Når drømmen er lunken, sett deg på taket og la mannen med kråkeredesveis ta deg. Hopp, du lander så godt som alltid.

Her sitter jeg pent innpakket og vil gis bort før jeg snubler inn i skjærsilden og danser helt til den vonde tåen brekkes tilbake til fødselen.

Mot slutten, når jeg allerede er godt fornøyd, kommer ene godbiten etter den andre. En av dem tillater jeg meg å gjengi i sin helhet, ikke fordi den er best, men fordi jeg ikke klarte å slutte å le:  

Vinkelpikk
Han sto foran kona. Pikken prøvde seg som en boomerang, pekte mot en ung pike som gikk forbi. - Jeg elsker deg, sa han til kona. Kona fulgte pikken med blikket. Den unge piken tråkket på en tyggis og lot som ingenting, løftet sprettrumpa over brøytekanten og fortsatte mot heisen til nærmeste terrassebar. Han så bebreidende ned på vinkelpikken til den brakk av på midten. Den gjenstående stumpen pekte nå riktig vei, mot kona. Kona la en sigarett i munnviken og så en annen vei.

Jeg innser at det er overflødig å si mer, men likevel vil jeg gjerne ha nevnt den frekke, tvetydige Jeg har en presang til deg under strikkegenseren. (side 87) Samme gjelder de tre novellene etter hverandre fra side 95: Det er begrenset hva jeg kan gjøre med en hånd/Tre jobber uten å måtte gjøre noe/Uflaks er ikke ulovlig.

Novellen med boktittelen i, står på side 109 og heter Jeg ble bedt om å beskrive hjemmet mitt: (...) Stormer er som konfekt, nytes som sjampanje og et seiglivet minne, minner nytes best alene i storm.

Alt som levde og døde venter på å våkne igjen
Overskriften er tittelen på novellen som grep meg sterkest (side 113-115). På en måte hadde den fortjent å avslutte boken, tenker jeg, dog ikke slik å forstå at man ikke kan glede seg til å lese om han som er "den nye Ibsen", men her kjenner jeg det dypt inne et sted. Den handler om to som gjør det slutt, eller at den ene ikke vil lenger. Sammenklemt utdrag:

Hvorfor kan ikke jeg få en sjanse, sånn som alle de andre bimboene du har vært med? (…) Jeg vil ikke bare leke, klynker jeg, tvinner armen min rundt hans og klemmer underarmsmuskelen, prøver å lage blåmerke, en suvenir. Tårene renner så fort at de treffer ham i håndbaken (…). Uten å se på meg presser han hodet mitt mot skulderen sin og kysser meg i håret. Jeg ville bare ha skuffet deg (…) har vært utro hver gang jeg har vært gift, og nesten i hvert forhold jeg har hatt. Jeg orker ikke å gjøre deg så vondt. Vi kan jo bare …snakke sammen, ofte, hulker jeg. Passasjeren i setet foran snur seg og glor, irritert over melodramaet. Snu deg tilbake, jævla kødd, hveser jeg …)

Postskriptum
Blant flere andre noveller enn de jeg har nevnt ovenfor som jeg nok vil vende tilbake til er Klokken din lyser prestekrager, på side 121 og Udetonert, side 135, om Monsepusen som måtte avlives: Det var farfar som måtte gjøre det. Ingen andre kunne lure det gamle vraket inn i en dødsfelle. Det ble sekk og klubbe. Inne i sekken ble det svart. Så vet ingen mer.

Jeg er beveget. Jeg er betatt. Kjenner det under huden i underarmene. Minner nytes best alene i storm skal få stå på en favorittplass i bokhylla mi, så den ofte kan få meg på besøk.

Poetry, or not to be? Kan det være spørsmålet?

Noen er gira på kryssord, andre på nettspill, andre igjen liker best å strikke, gi noen juling, se ut av vinduet, eller tusen ting. Jeg liker å lese og skrive dikt. Dikt er venner med det gåtefulle og kan håndtere det uventede. Dikt er å holde bevisstheten i det mottageligste,  la spindelen gå, fra alt flyter til det kropper seg. Dikt er befruktning , svangerskap og fødsel.

Det kan vel hende at det fins noen som vil like å lese om noen av mine opptattheter knyttet til poesi. De handler for eksempel om at poesibransjen både er fin og vanskelig, om utmerkede diktere som ikke slipper gjennom nåløyet, om å leve og å finnes, og om hvordan det var i "kritelyrikkens" tid.

MANGE SIER DE ALDRI HAR FORSTÅTT DIKT
Dikt er rare greier, og no' kjedelig, siden de jo er ubegripelige. Som om dikt er 1 ting. Som om ikke alle diktere, som alle andre mennesker, er forskjellige og skriver ulikt. Altså blir det logisk at om du ikke skjønner ett dikt, kan det være du skjønner og får noe ut av et annet. Øvelse gjør mester, heter det, og kanskje har det med nysgjerrighet å gjøre. I ungdommen syntes også jeg dikt var uforståelig, og derfor kjedelig. Vi fikk nemlig tredd dikt nedover øra i norsken, som en plikt. Det er ikke så lett å bli glad i noe som begynner som en tvang, eller lanseres som en lekse, a la en oppgave i tolkning. Likevel er det ikke helt riktig at jeg ikke likte dikt. Jeg skjønte det bare ikke. Det er som poeten Helge Torvund fra Ogna har vært opptatt av: Hva kan dikt være? Det jeg tenkte lite over var at jeg likte sanger, og var opptatt av hva de handla om. Likte Blowin in the wind og Masters of war. Likte enda mer Dylans Shelter from the storm, og hans Its allright Ma, I'm only bleeding. Og jeg elsket Dylans Sad-eyed lady of the lowlands, Like a rolling stone, Desolation Row, og Visions of Johanna.

Men gikk rundt og rista på hue av dikt. Men dette Var jo dikt! Og det var særlig ordene, inklusive det som ikke var enkelt å forstå, som trakk meg mot sangene og sangeren, poeten. Og jeg likte Kringsatt av fiender. Teksten. Sangen også. Og Cornelis. Og Patti Smith. Det var klartekst og det var kode. Jeg likte mysterier. Gåter. Tricky questions. Jeg likte Springsteens You answer my questions with Questions, som ble en hit med Manfred Man. Tenksomme ting. Ofte poesi. Men gikk fortsatt rundt og sa at dikt er ikke noe for meg. Samtidig hang jeg over disken i platebutikken på Narvesenkiosken i Vågsbygd senter i Kristiansand og 9leste teksthefter og cover med tekster på fra Ole Paus, Lou Reed, Ulf Lundell, fortapte meg i picture yourself in a boat on the river, with tangerine trees and marmelade skies/Somebody calls you, you answer quite slowly; the girl with caleidoscope eyes.

Og ordspillene i den etterhvert ihjelspilte Come together. Diktning! Ordmalerier! Underlige ting som appellerer like mye til det underbevisste, som til det vanlige verktøyet - fornuften, logikken. Jeg begynte å bli klar over at det jeg ikke umiddelbart forsto, eller som ikke ga svar jeg kunne sette to streker under, også ga noe, hensatte meg i en undrende modus. Jeg hadde lest Bjørneboes avisartikler, som engasjerte, jeg likte hans 10 råd til en ung mann som vil frem i verden, jeg spionerte på diktene hans, jeg ble rørt av Mitt hjerte, det er et foreldreløst barn, dikt det og!

Jeg så et tv-program om stuntpoetene, og det var så kult, så villmannen Vindtorn, dikteren! Ble forhekset av Shine on your crazy diamonds, og Cohens Suzanne. Noe av dette tror jeg de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Måter å utrykke tanker og følelser og stemninger på, som vi kjente at traff. Ved en tilfeldighet bladde jeg i en diktbok, det kan ha vært Inger Hagerup, det kan ha vært Gunvor Hofmo, det kan ha vært en bok med tittelen "Jeg tenker lik en pike som tar sin kjole av", eller det kan ha vært Arthur Rimbaud, en merkverdig uhyre billedrik ordmaler, for jeg visste jo at både Dylan og Patti Smith var inspirert av ham.

Så hørte jeg om Walt Whitman, og fikk tak i Leaves of grass. En dag skjønte jeg det. Kjell Ivar: Du LIKER dikt. Dikt gir deg noe, selv om det er masse du ikke forstår. Du undrer deg. Du leter mellom linjene. Du spør rare spørsmål til norsklæreren. Noen lurer på om du kanskje bør bli filosof. Du elsker livet, og alt det rare i det! Du tenker, derfor er du!

MELANKOLIENS HUS
Hvorfor kjennes det så stort å få utgitt en skarve diktsamling? La oss være ærlige. Det er fordi det er nesten umulig å nå gjennom. Det holder ikke at diktene er gode, de må treffe noe i magen hos akkurat den personen som mottar dem. Dette handler både om smak og egne livserfaringer. Dikt er en risikosport for alle parter. Dikt er ingen gullkalv. De beste diktene blir til i en inspirasjon som aldri kan bestilles, og kan ikke "mekkes" frem. Dikt kan være i prosess i uker, måneder og år, før de kommer helt på plass. Poetene betaler en pris for diktarbeidet. Det nytter ikke med en halvveis innsats; de må vie seg fullt og helt til diktene, vel vitende om dårlige odds, og at noen kan tenke at de bruker tiden på ingenting. Dikt er et skjebnespill, og det er BingoLotto.

La oss fortsette å være ærlige: Poesibransjen er uten nåde, ofte ubegripelig, og sjelden "rettferdig." Dette kan kanskje forklare gledesrusen når arbeidet går i mål. Fordi du har vært i melankoliens hus. Du kan ikke kalle deg poet uten å ha vært der, og har du ikke vært der, kommer du dit. Det er det huset du bor i mens ingenting går som du vil. Du sitter der og lurer på om du skal gi opp for alltid. Du tenker at du er en tosk, og at du burde skjønt det for lenge siden. Du tenker på alt det bortkastede strevet. Du har ikke mer å gi, og ikke mer å si. Du vet du er god, men det hjelper ikke. Du kontakter Gud, men bare for å skjelle ham ut. Alle poeter har vært i det huset. Noen kommer aldri ut derfra.

ANMELDERIET
Jeg har sett hvordan norske anmeldere og avisene har begynt å ignorere noe av det viktigste som skjer i landet vårt, litteraturen som skapes i bygder og byer, ikke bare kokebøker, slankebøker, kjendislitteratur og strikkeoppskrifter, men altså de viktige historiene om hva vi opplever i vår tid, hva som forandrer liv, hva vi savner og drømmer om. Romaner, noveller og poesi må hegnes om og sloss for, enten ved å riste anmelderne våkne, eller ved å sørge for at jobben som ikke gjøres lenger, blir overtatt og utført likevel, av andre og i alle mulige andre medier.

Vi kan ikke godta at mennesker som bruker år av sitt liv på å fortelle noe viktig, ikke lønnes med annet enn taushet. Jeg har fått flere omtaler, og er inntil nå heller ikke oversett av avisene. Men tenkte jeg bare på meg og mitt, var jeg en tufs. Lesere og forfattere og andre må nå gjøre noe mer enn bare lese og dikte, de må bidra med mer enn før av tid og krefter så ikke noe av det fineste og viktigste vi har blir tauset til døde, glemt i en krok, støver ned. Såpass alvorlig er situasjonen. La oss bli flere som heier mere på andre.

PUBLISERTE OG UPUBLISERTE POETER FRA ÅRET SOM GIKK
I boken «On poets and others» skriver Octavio Paz at «I poesien møtes ordet og lidenskapen, fantasien og logikken, presisjonen og det gåtefulle, det vitenskapelige og magien, musikken og bildet.» Er det rart at jeg finner det meningsfullt å bruke tid på det?

Oddbjørn Aardalen: Eg vil vere alminneleg

Han som dreg gjennomsnittet ned
Ein av dei minste bokstavane
Ein mest uhøyrleg tone
Eg vil gå seint utan å setje spor
Eg vil vere tåpeleg og glad, døtrene
til folk vil skugge unna meg
Eg vil vere i fred
Eg vil vere timen før soloppgang,
eit strå der Guds uhøyrlege røyst
er doggdråpen som snart skal glitre

 
Johannes Eines: Nokon
Det er nokon
som ventar på
at du skal komme

banke tre gonger
på døra og få svar.

Det er nokon
som ber namnet ditt
attom fire veggar

kviskrar det om
og om att livet ut.

Kjersti Bjørkmo: Korridorene spredde seg i hendene mine mens jeg sov
Jeg våkner i grålysningen og hører gatene rasle
som en reptilflukt.
Nysnø.
To gjenglemte hengekøyer duver så vidt
i en park nær hjertet

Jan I. Sørensen: I all stillhet
vi sier ikke stort
for det er ikke stort mer å si

vi går ikke langt
for det er ikke noe særlig

lengre å gå
en humle, krøllet sammen på stien

jeg dekker den med et løvblad
lar lyset stå på

i all stillhet
ringer en bjelle

Cecilie Cottis Østreng: Så inntil som umulig
vende mot lyden
av en uventet indianer

lyden av
å ikke snu seg vekk

av å stanse
i utkanten av meg

ikke mer, bare det
røres sånn

Gi ham dette
til navn

Helge Torvund: Lys til ein kvardag
Å trø tett inntil ein barndom
ved eit vindskeivt rognebærtre
Å sitja i lyden av vatn
på ei tue minnemjukt gras
Å stiga i angen av tid
som heng stille på hesjer av lys

Å høyre ein morgon av fuglar
stå kvit over mold og myr
Å ha ein heim i eit landskap
Ei synsrand, eit vindu, ein veg
Å stå som komen av jorda
og finne opp språket på ny

I fortetta tid frå ein barndom
i klangar og angar av før
Monument av mose og venger
Ein brunn mellom kviskestrå
Å heisa opp lys til ein kvardag
og vita at nå er nå

Liv Reidun Hansen: Biltilsynet
Om eg vil koma
og sjå

henta heim
det som enno finns

frontruta heng
nedtrykt over førarplassen

mobilen er heil
siste tapte anrop

lommene i hockeyjakka
fulle av knust glas

ei måke
på ryggen

Øyvind Rangøy: Mekanisme
I vekslinga mellom søvn og fritt fall
reiser noko seg.

Som ein eldgammal mekanisme
driven av flo og fjøre

går somme piler andre vegen,
somme viljer andre mila

og somme løfte held


Her synger dikteren om doggdråper:
https://www.youtube.com/watch?v=RkRxkyMp8jE

DET VIDUNDERLIGE
Før i tida gikk folk mann av huse for å skaffe seg de nyeste diktsamlingene. Dikt ble ansett som viktigere enn poteter og flesk, og var mer ettertraktet enn sex. Rart å tenke på at det var slik, for folk sultet og hadde sjelden tak over hodet. Dikt hadde ord på seg for å være løsningen på alle vansker og dette var lenge før narkotikaen. Problemet var at dikt kostet flesk, og flesk var noe folk sjelden hadde. Derfor ble det vanlig å handle dikt på krita. Derav navnet "Kritelyrikken". Landet over satte folk seg i dyp gjeld for å skaffe seg dette vidunderlige.

Min tippoldemor, håndspåleggeren, skriver i sine memoarer at poetene var datidens helter, fordi de hadde ry på seg for ikke å ville gjøre en flue fortred, og innkreving bød dem imot. Hun hadde selv løa full av kritelyrikk som virket mot alt, uten at noen krevde henne for noe. - Poesi kan brukes til så mangt, skriver hun, krakk, fotskammel, brødfjøl og slagvåpen. Av og til kom en og annen poet på døra, men aldri i plagsomme henseender. De kom bare for å se hvordan poesien hadde det, og om hun var fornøyd med den. Da hendte det at hun ble så inderlig glad at hun bød dem inn på en potet og litt sex, hvis min tippoldefar, poesihamsteren, var avgårde etter mer poesi, og det var han stort sett. Ja, alt var så mye enklere før. Poesien løste nesten alle vansker, og resten fikset seg selv.

KJELL IVAR SANDVIK I LENKER

Bibliografi
http://kammerpoetane.com/poetane/kjell-ivar-sandvik/
Anmeldelser av siste bok
https://lydpoesi.wordpress.com/2014/04/04/under-lesing-akkurat-no-kjell-ivar-sandvik/
https://www.facebook.com/lyssmeden/photos/pb.178769892249264.-2207520000.1411595341./479400602186190/?type=1
http://www.dagbladet.no/2014/05/30/kultur/pluss/litteraturanmeldelser/anmeldelser/litteratur/33548467/
http://sogeland.blogspot.no/2014/04/nar-du-ver-deg-pa-ikke-vre-her-jeg.html
Jeg skriver ikke dikt for å være vanskelig
http://kammerpoetane.com/jeg-skriver-ikke-dikt-for-a-vaere-vanskelig/

Kilder:
Helge Torvunds dikt er hentet fra samlingen Skal me leggja ein vedstabel saman(Kvalshaug forlag, 2014)
Cecilie Cottis Østrengs dikt er fra debuten Om hvor langt det er til Ullern (Tiden Norsk Forlag, 2014)
Kjersti Bjørkmos dikt er fra debuten Jeg har prøvd å bli kjent med dyrene (Cappelen Damm, 2014)
Johannes Eines dikt er fra debuten Sakte kjem eg der (Publika bok, 2014)
Oddbjørn Aardalens dikt er fra samlingen Seljefløyteprinsippet (Alm Media, 2014)
Jan I Sørensens dikt er fra debuten Ingenstedet (AlmMedia, 2013)
Øyvind Rangøys dikt er uutgitt.
Liv Reidun Hansens dikt er uutgitt.
Foto av meg, side 1: Mette Skaug
Kornete foto av meg, siste side: Yann de Caprona

Kjell Ivar Sandvik anmelder "Mingvasevann", dikt av Cecilie Cottis Østreng

Cecilie Cottis Østrengs andre diktsamling på Tiden Norsk forlag er et album av livsminner fra barneårene og frem til i dag. Hun er født i 1967, og kapitlene i boka festet til enkelte år i livsløpet, som 5, 16, 19, 22 osv. fram til nest siste delen hvor hun er 45. Siste kapitlet har tittelen "0-100", og er mer fristilt, men også flere av diktene i de andre delene viser at kapitteloverskriftene kun er en innfallsport.

PÅ SITT BESTE OVERGÅR MINGVASEVANN DEBUTBOKEN
Mingvasevann er som helhet mer ujevn enn den bunnsolide og glitrende originale debuten, men i deler av sin andre bok, når poeten nye høyder og lodder dypere. Ytterpunkter: Diktene i delen kalt 16 opplevde jeg som litt uinteressante, mens deler av tredje- og nestsiste kapittel (40& 45) nok er det ypperste hun noen gang har levert.

HVORDAN VI BLIR TIL
Under lesingen av første kapittel som handler om barndommen, tenkte jeg på Jens Bjørnesboes dikt "Eventyrene" hvor han skriver om "følelsenes underlige slott". Noen ganger kjenner man seg utrygg, men har gudskjelov noen:

En søndag i skogen kommer en hoggorm i mot oss
på stien, men vi er ikke redde
det er vi som er på besøk her, sier pappa

Ellers er det et dikt fra barnehagen, et dikt om mamma, og noe mer, men best synes jeg hun er i siste diktet om skiturer, som slutter slik:

men Dødsbakken slipper ingen unna
skikortet fra skolen, være sju og styrte
for et stempel fra Linderudkollen
snøklumpet ull og skjelvende fiskebein
hjem

slik blir vi til.

LIVET ER IKKE ALLTID VAKKERT
Diktene viser at livet, for å bruke et uttrykk fra dikteren Jan I. Sørensen, "slår alle veier", også i denne boka. Uten noen fasit for hånden opplever jeg at fortelleren>/ jeg-personen i boka får seg en ungdomsopplevelse hun nok ikke løper av gårde og forteller så mange om etterpå, hva enten hun likte eller mislikte hendelsen: "men blir jeg oppgjort noen gang/fri/Stol på meg, sier han/det kommer til å svi". På side 25 kommer en gåtefull tre strofers perle som slutter slik:

men noen barn blir borte, noen morgener
har fuglesang full av hendene til dem
som aldri gravde for å lete etter deg

Livet er mangfoldig, og noen dager knapt som noen andre:  

jenta mi, sier han, fine jenta mi dette skal vi greie
acetonlukta etter døgn på fylla, tar meg bakfra mens jeg spyr
i badekaret, det verste som har skjedd i vår familie
sier tante Gunilla med Gud om halsen, vi står utenfor kirken
skal begrave den siste søsteren hennes

Et av boka aller fineste lyse dikt er nok dette:

Noen ganger er det sommer, vi lager ferie ved Ulsrudvann
teppene fra jeg var liten er blankslitte, jeg trodde de luktet
folkevognmotor og dyrbar skotsk karamellpipetobakk
bare lov på fjellet, med utsikt til Amerika og niste, aldri inne
nå lukter de bestefar, et liv som indianertelt, vafler og ei halv ei
etterfylt med bringebærsaft..."

Det er ingenting mer av denne hyggen i fortsettelsen av det aktuelle kapittelet, akkurat som alle vet at en enkelt god dag, ikke nødvendigvis følges av flere:

Dagene henger blågrå, urørlige på greina
brekker ikke, faller ikke av, knuser ikke
l
Ut av hver nye morgen
ta jorda uforstyrret banen (...).

Så møter jeg-personen noen som gjør et voldsomt inntrykk, glitrende skildret:

Mannen som stopper ser enorm ut, jeg når knapt over
fortauskanten, han åpner døra, beklager han er sein
måtte tanke flybensin og feste takgrind, har hender større
en åreblader, kan knuse meg om han vil...

Men så sier han "kvinne min i rustmyk kursviv, som var han Kim Larsen
fra en ømhet utenfor forstanden"

Sidene 45-54 er en nytelse å lese, god indre sammenheng, og til en forandring skriver hun her at "Alt er glede" det handler om et alminnelig og godt familieliv, hyttebygging, juleforberedelser, barn som klarer seg bra, nedbetalt gjeld, og om "sommerhus om natten/stillheten/i skje".

EVANGELIET OM DOMINANS OG UNDERKASTELSE
Jeg må skille mellom det jeg vet og det jeg leser. Lese diktene som en hvilken som helst leser. For jeg kjenner forfatteren godt, hun er en venn, vi ble kjent gjennom interessen og gløden for dikt. Jeg var en støttespiller når hun arbeidet med debutboka, men har ikke vært involvert på noe vis i forhold til denne samlingen. La det være sagt. // I tredje-og nestsiste delen opplever jeg at vi på mange måter får utfylt dominans/underkastelses forholdet som var så sentralt i debutboka. Språket kjennes nyskapende, men har man lest debuten, kjenner man seg igjen selv om diktene her er nye, for det er en helt egen verden Cecilie Cottis Østreng beskriver når hun dikter i en SM-kontekst.

Ord som "sammenhjertet, "nåløyekanten", avstandsalfabetet" er med å øke spenningen mens man leser. Det er en kompromissløshet i denne delen av boka, det handler om å finne ut  og stå for hvem/den man er, og leve det livet som kjennes rett for en selv, med de kostnader det kan ha. Han, den dominante, ber henne en dag lese for fra den verdenen hun har beskrevet, og befolket med blant annet nettopp han. Da gir hun nesten et nytt innblikk i hvorfor hun skriver som hun gjør

"Ord jeg ikke visste, vevd av salt, hud og silke
som eie og vakre, trellkvinnehjerte
alle flor- og fiolette, fra boken jeg skal hviske
deg hel på knærne..."

Mystikkfaktoren er nokså høy på mange av disse sidene, og, ikke minst det fabel-aktige (ja, i begge forstander!). Noen fragmentariske eksempler:

Være det lave, finne den bøyde nok viljen, lagene med
ryggskinn som skal til

.inkurien at noen ender halvveis som hund
bare halvveis som seg selv

Det er en voldsom nerve i denne delen av boka, og kanskje er det sånn at også sadomasochismen har et evangelium verdt å nedtegne, i så fall gjør hun akkurat det, som den første, i vårt land, det jeg vet, for ja, det er brutale tak her, men det er åpenbart også masser av kjærlighet mellom den som gir seg hen, og den som tar, men bevares for en knivsegg dette paret velger å/ikke kan annet enn å/ bevege seg på:

Om du rekker meg hånden med alt jeg skal miste
og jeg utløser hjertet fra ingenting verre

Dette er Østreng på sitt mest dyptloddende: 

Dominansen, balansen
jeg ikke har, mot eller fra, hva vet vel jeg
om hvor nært noe er

Og så kommer noen linjer om kostnadene i forhold til verden rundt, vil man ta dem, i det lange løp?

En dag skal jeg kanskje dementere dette, som vi gjør
på mammas side, innerst innefra bare ha
uvesentlig tilbake

som fargen på de første lakkskoene mine...

Briljant poesi i mitt lesehode!

DEN LAVE SANGEN
Poeten gir mye plass for tvilen, og den lange veien det har vært:

Tok det noen gang tid å bøye meg, krype
den lave sangen fra jordas indre
vikle ut den viljen, veie, vite, hvor mye for lite
det er mulig å tåle, kjenne valg fra våde, viske skillet
mellom hund og kvinne, nettene, hvor få
som blir til dager, dører
uten rom ingen åpner
blåser fyrstikkpiken ut

og et annet sted:

Vet ikke lenger (...) hvor viljen til tap i meg rekker
for å komme nær det jeg ville gjennom hjertet
å være av det samme, være deg vakrest
svaiet ned og litt i stykker...)

Jeg er sterkt beveget av denne poesien, og akkurat på noen av disse sidene, opplever jeg at hun topper seg selv, er bedre enn i den uforlignelige originale debuten. Joda, jeg ser alt hun må gjøre med fremmede menn, jeg ser pisken, jeg ser smertene, og nytelsen om hverandre,
og er opptatt av om det bærer som dikt, om det kommer i havn, litterært, og det gjør det, i noen deler, så det svir!

Og på side 73 i boka kommer et vendepunkt, slik jeg leser det:

Vi står tett i minus tolv på fortauet, oppbrukte når du
sier det; vi trenger ingen andre, sier det to ganger, har
hånda mi.

KJELL IVAR SANDVIK ANMELDER TINE JARMILA SIR: JEG TROR BESTEMOR LÅ MED FRANK ZAPPA".

YES SIR!
Anmeldelse av romanen "Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa" av Tine Jarmila Sir

TYNNERE ENN SULT
Jeg leser sjelden romaner, jeg føler simpelthen at jeg ikke har tid, det hender at jeg leser noveller, men ikke ofte en hel samling, mer enkeltnoveller, og av samme grunn; tid. Tid kan virke som en dårlig eller tåpelig forklaring, men jeg skriver altså dikt, og prioriterer sant og si mitt eget skrivearbeid framfor å bruke time etter time på andres mursteiner.

Det slapp jeg i dag, med den boka som har stått noen måneder i hylla mi og lokket. Det fristende ved den er blant annet at den er så tynn. Tynnere enn Sult for eksempel. Kortere enn Genanse og verdighet. Slike romaner kan jeg svelge unna. Om de lar seg sluke.Om jeg ikke klarer å legge dem fra meg når jeg først har begynt på dem. Fordi de beveger. Overrasker. Henfører. Hypnotiserer. Gjør krav på min tid. Som i et - hei! For en sabla idiot du er om du ikke tar deg "bryet" med å bla om til neste side i denne boka

En sånn bok er det jeg har lest i kveld. Og ja, jeg slukte den. Tok bare litt lenger tid enn Historien om Nytt på nytt, som durte på Tv-skjermen samtidig. En bagatell av en bok altså? Som junk food? Men det er jo det motsatte jeg prøver å si. Den danka ut guttene og jentene i Nytt på nytt totalt. Overtok sjela mi.

INGEN BILLIG DYNELØFTERAFFÆRE
Kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men kort etter at jeg lukket boken begynte jeg å tenke på filmen Broene i Madison county, som et sted omtales slik: om et kort, men intenst møte mellom to mennesker, Robert Kincaid og Francesca Johnson. En enslig vandrer i tilværelsen, en fotograf på leting etter overbyggede broer, og en bondekone med italienske røtter og en dunkel drøm om noe mer enn det livet har gitt henne. Vi vet at denne filmen ble en verdenssuksess med Clint Eastwood og Meryl Streep i hovedrollene. Historien har ingen klare paralleller til boka jeg har lest i dag, men ømheten i måten å drive fortellingen framover på opplever jeg som et fellestrekk. Hva man tar med, og hva man lar være å grave i. Boktittelen kunne forlede noen til å tro at Tine Jarmila Sir's bok er en dyneløfteraffære, men så er det altså, slik jeg ser det, en kjærlighetsroman. Med mange kjærlige historier.

GOD FREMDRIFT - INGEN OVERFLØDIGHETER
Bestemor og bestefar nærmer seg livskvelden:

"Nå skal de ikke bo i huset lenger. Bestemor er blitt for skral. Hun kan ikke lenger gå alene i den bratte trappen opp til badet og soverommet. Det har gått fort denne sommeren. Anfall, sykehus, undersøkelser. Venting. De skal flytte til en mindre leilighet slik at bestefar slipper å ta seg av henne alene."

Effektivt og nokså lett drives boka fremover og tar oss nærmere inn i livet til bestemoren, mannen Helge, ved hjelp av fortellerstemmen, barnebarnet. Fortelleren hjelper de to å pakke livet sitt ned, noe kastes, noe gis bort, saker og ting gås gjennom, minner strømmer på, barnebarnet og bestemorens samtale er i gang. Et alminnelig godt ekteskap, men så, når barna ble nokså store, fikk bestemor dette dype behovet for en form for pause. La det først frem som et forslag til mannen, om å reise vekk i lag:

"Hun står ved kjøkkenbenken og rører i en gryte med noe hverdagslig. Hun ser på mannen sin. Han sitter ved spisebordet og leser avisen. Radioen står på, og Popol Vuh er nettopp ferdige med å spille. Noen snakker. Vet ikke om hva. Hun følger ikke med. Blir oppslukt av røringen i grytene. Drømmer seg bort til noe annet.

- Kan vi ikke reise et sted? Gjøre noe?
Ordene har plutselig forlatt munnen hennes.
- Hva mener du?
Han senker avisen og ser på henne. Sigaretten ligger i munnviken hans, og røyken danser opp mot taket."

Mannen Helge er ikke klar for dette i det hele tatt, og det er jo ikke slik verden fungerer, sier han, at han bare kan ta seg fri fra jobben. Og hun kan ikke lenger bare være kona til Helge og mamma til jentene. Vil ut av dette, bare for en liten stund. Og dette kan høres ut som en svært enkel fortelling, fortalt dusinvis ganger før, kanskje. Men det er det slettes ikke.

Hun har allerede bestemt seg, og vet at dette er han lite interessert i, mens han grubler adskillig på om forslaget er så uskyldig som hun fremlegger det, eller selve begynnelsen på slutten mellom de to, hvor det er så altfor lenge siden det heftige, siden kyssene, lenge siden så mye, og hun kjenner seg ofte ikke som noe mer enn en kvinne som står på pinne for familien, dag inn og dag ut, og er det virkelig bare dette hun skal gjøre til hun dør? Så hun reiser bort for en tid, leier seg rom i Oslo, og får jobb på en pub.

DET NYE LIVET
Oslo blir et eventyr, og fortellerstemmens bestemor har nok flaks, hvis man da ikke tror på styrelser. Sliter med tungt å bære i oppoverbakke mot sin nye leilighet på St. Hans Haugen og påtreffer to kvinner, som straks hjelper henne. Og derfra går ting unna. På svært kort tid blir får hun flere nye venner, av begge kjønn. Hun lever livet. Befridd fra det rutinepregede. I små flashbacks får vi høre mer om hvordan hennes tidligere liv har vært. Ekteskapet med Helge. At de hadde tømt hverandre for impulser, og ikke lenger utfordret hverandre. At de fortsatt var glade i hverandre, men ikke på samme måten som før. At det kunne gå lang tid mellom hver gang de så på hverandre med noe annet enn hverdagsblikk, eller sa annet enn hverdagsfraser. Før kunne han vinke henne inn når hun var ute og vasket vinduene, ta henne opp på soverommet, legge henne ned og kysse henne. Nå vinket han henne inn kanskje bare for å spørre om det var noe mer hun ville tilføye på handlelisten.

Jeg skjønner utfra hendelsene i boka at hun må ha vært en skjønnhet, menn dras mot henne, og konkurrerer om hennes oppmerksomhet, og hun nyter dagene, kveldene og nettene. Erotikk? Ja. Vennskap? Ja. I samme stund som hun kan tenke tilbake på sin mann og savne ham, oppdager hun, som om det er nytt, at hun er en attraktiv kvinne. Joda, figuren bærer preg av å ha båret frem to barn, men "svinger seg fortsatt inn og ut de rette stedene", og så kommer en lengre beskrivelse som slutter slik:

"Jeg er vakker. Sier det høyt til seg selv. Hvorfor har hun unngått å se det i så langt tid? Har hun trodd noe annet fordi Helge ikke har sett på henne med lidenskap og lyst i øynene på flere år? "Her banner hun, men kort etter velsigner hun ham for å ha gitt henne barna hun elsker, sørget for mat og klær, trygghet og stabilitet, støttet henne i hennes utdannelsesvalg, og steppet inn for henne når hun trengte tid alene til studier.

Og her er vi forunderlig nok alt et sted midtveis i historien, mens hun er i gang med sin nye jobb på puben i Oslo, utforsker byen på dagene, og venner og enkelte andre menn på kvelder og netter. Hun vet å friste, men uten å være vulgær. Hjemme har hun alltid bare vært kona til Helge, nå i disse Oslo-ukene er hun noe mye mer.

REVOLUSJONSFASEN
Dette er altså ingen sexbok, det er en relasjonsbok og er erkjennelsesreise, det handler om å finne ut hvem man har blitt for noen, og hvem man kanskje kan være for noen andre, og at noen blir noe mer, for slik er det:

"Dagene går, og hun forstår at Kjell bare var et krumspring, en glipp. Første og beste. Det tas ikke med i regnskapet. I hvert fall ikke det hun legger frem overfor Helge."

Kjell er ingen usentral person i boken, han er hennes arbeidsgiver, han gir henne en trygghet, mange kruttsterke diskusjoner, og adskillig varme. Og nå er boka i revolusjonsfasen:

"Hun liker å stå opp sent, spise frokost alene og røyke ved kjøkkenbordet. Hun kan gi blanke i å vaske gulv og vinduskarmer. Hun spiser supper tre dager på rad og drikker vin til lunsj. Hun får tid til stillheten, til å leve på impuls, og ikke måtte være noe for noen, når hun kommer hjem."

VIDUNDERLIGE ZAPPPA-SIDER
Den delen av boka er noe for seg selv, som en historie i historien, som samtidig henger naturlig sammen med livet hun nå opplever, hvor en del uvegerlig synes å skje nokså tilfeldig, men det er jo ofte slik livet er. Hun forviller seg inn bak scenen på Kalvøya, fordi hun må på do. Slik starter den vakre beretningen om bestemors eventyr med en svært sympatisk, og slik det beskrives, dyp og klok superstjerne. Som hun altså mer eller mindre bare uforvarende dulter borti. Klikk. Er hva det sier. Mellom de to. Og det er vakkert. Meget deilig og fint å lese om, selv om det første han gjør er å vise henne toalettet:

"Hun la merke til at alle rundt henne stirret på henne med undrende blikk. Han var så høy. Håret lå krøllet nedover ryggen hans, og T-skjorten var stram rundt den slanke kroppen. Hun så hvordan han hadde en Moses-effekt. Når han gikk, delte folkemengden seg, og blikkene festet seg først på ham, så på henne, så på ham igjen."

De om lag tjue Zappa-sidene er så fine, og samtidig bare en av flere varme, godt fortalte, og viktige historier denne romanen forteller, som til sammen gir et mangefasettert bilde av en ektefelle, og en bestemor som det er inderlig godt at noen har klart å hale ut disse beretningene ifra, men her må jeg arrestere meg selv; jeg tror ikke et øyeblikk alt i boka er sant, men jeg har ingen øyeblikk følelsen av å være utenpå virkeligheten, for her funker det, på hver eneste side, målt på min personlige troverdighetsmåler. Det blir rett og slett uvesentlig for meg å vite hva som er sant, og hva som er diktning. Romanen er helstøpt, med en klar og sterk rød tråd, fra første siden og til siste.

MYK LANDING
Hun kommer hjem igjen til Helge. Og vi tas tilbake til start igjen, barnebarnets samtaler med bestemor, og så dør hun, og så kommer bestefaren for alvor inn i boka. Og her stanser jeg snart min omtale. Litt for mange steder har jeg lest eller hørt at slutten av boka skal være så gripende, forleggeren har fortalt at han gråt, og andre har indikert noe lignende. Så jeg ble kaldere og kaldere, og på en måte stålsatt. En slags tvangshandling antagelig. Kom ikke her og tro jeg kan beveges til tårer på kommando-liksom. Var modusen min. På de fabelaktige sidene 87, 88, 89 og 90. Jeg tapte. Tross stålet. På side 91. Siste setningen.

PEDANTENS FLISER
Siden jeg er en pedant har jeg ellers i kveld krangla litt med meg selv om en detalj i boka. To steder skriver man om noen som er noens "strake" motsetning. Den ene av meg mener dette er korrekt utsagn, den andre tordner og bjeffer at NEI, det heter RAKE motsetning! Og dette var da også eneste jeg fant av detaljer som må plasseres på minus-kontoen. Forlaget til Vidar Kvalshaug har åpenbart vært tett på her.

Jeg pleier ellers av gammel vane å skumlese sider som blir kjedelige. Jeg skummet omlag hundre sider av Knausgårds Min kamp 1. Av de 91 sidene i denne romanen skummet jeg ½ side.

ALT DET NØDVENDIGE
Jeg har lest Hamsuns Victoria og Hamsuns Sult. Jeg har lest Sangen om den røde rubin. Jeg har lest, for den saks skyld Genanse og verdighet. Jeg er veldig kritisk til språk. Det vil si, jeg kaster fra meg bøker om språket er flatt, platt, klisjefylt, krøkkete, hult osv. Jeg fant ingenting av dette i denne boka. Tvert imot fant jeg en rasjonering med ord. Det nødvendige som må sies, for at historien skal leve, er det som står. Intet jåleri. Ingen lett gjennomskuelige forsøk på å konstruere et større drama, enn dramaene som alt er her. Og de er svære nok til å bære denne boken. Godt. Og der hvor hjertet på en måte ønsker noe mer, som i et enda større dyp, som i noe vakrere, som i tristere enn kun litt sørgelig, så kommer det også. Jeg siterer ikke de avsnittene, eller de setningene. Hvis du elsker gode romaner, og ikke tar deg "bryet" med å lese Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, er du i mine øyne en jerk, som vel Zappa ville formulert det.

Boka har nettopp flytta inn i meg, men den kommer til å bli der lenge. Etter å ha lukket den sprang jeg ned trappa til dattera mi: - Johanne, jeg har alt lest den ferdig! Jeg er veldig sikker på at du vil være glad for at du at har lest den, du også. Hvis du velger å gjøre det. Jeg la til at jeg tenker dette er en "svært god roman", som i flere deler bærer bud om at Tine Jarmila Sir, kan bli en de store forfatterne, forutsatt at hun har mer på lager.

KJELL IVAR SANDVIK ANMELDER KJERSTI BJØRKMO: GOD OG HELSTØPT DIKTDEBUT

KJERSTI BJØRKMO: JEG HAR PRØVD Å BLI VENN MED DYRENE. DIKT. CAPPELEN (2014). ANMELDELSE.

Det er noe sensuelt og mykt og varmt i de relativt mørke urbane livslandskapene Kjersti Bjørkmo rører seg i, puster i, drømmer i, kryper sammen og lever seg ut i.

BJØRKMOS DIKT FÅR MEG TIL Å JUBLE PÅ POESIENS VEGNE

Dette er ei bok med slike kvaliteter i seg som gjør det naturlig å stanse opp og dvele, i stedet for bare å skumme videre for å finne ut hva neste, neste og neste diktet handler om.

Av gammel uvane leste jeg først boka raskt gjennom i sin helhet, noe som fort kjentes feil, for selv om også skumlesingen ga et utbytte, kjente jeg etter få sider at her var lettslukte harelabbsdikt fraværende, noe jeg egentlig visste fra før, etter å ha lest denne poeten på nettet i flere år, før debuten.

Det kan ikke og skal ikke stikkes under en stol at forfatteren som nå debuterer med bok, i mange år har vært det nærmeste man kommer en legende på Dagbladets diktkammer, en slags litt hemmelig skatt på det nettstedet som fremfor noe annet nettsted i Norge har bidratt til å hjelpe forfattere fram til bok, og til flere bøker. Kjersti Bjørkmo har vært internettets poesidronning, og akkurat dette får jeg lyst til å si nokså høyt her nå, mens jeg med hennes første bok i fanget kjente at jeg henføres gang på gang. Jeg merker begavelsen. og mange steder får jeg lyst til å juble på poesiens vegne.

Det har vært fint å ha denne boka rundt meg i noen måneder og finne ut at det ikke går særlig lang tid mellom hver gang jeg leser i den igjen, ikke fordi den er tung eller ugjennomtrengelig, men fordi den er rik, bankende nær og variert, det er som når jeg går på en indisk restaurant i nærheten; jeg går aldri derfra skuffet, vet jeg får mye for penga, og mener bestandig - på gjensyn -, når jeg tar farvel. Jeg forstår derfor hvorfor Rune Christiansen har pekt på Kjersti Bjørkmos bok blant tre utgivelser han har satt spesielt pris på i året vi nettopp har bak oss. Kjersti Bjørkmos bok er fortsatt ferskvare, og kom ut noen få måneder før nyttår.

MÅNEN HENGER SOM EN REINGNAGD KNOKE OVER VANNVOKTERHUSET

Kjersti Bjørkmos dikt er sterke, absolutt originale, ofte melankolske, av og til direkte dystre, men nesten alltid myke, og akkurat så lavmælte at vi virkelig lytter!

Minne om å våkne i et tomt hus

Det er september.
Far står utenfor vinduet og plystrer og plystrer
på hunden som er borte i mørket.

Regn mot bregnene i hagen, og på kjøkkengulvet
står vannskåla som et blankt øye.

Dette diktet er representativt for nivået videre i boka, hvor det som møter oss er en poesi av nokså sjeldent merke med et vell av sterke og originale bilder. Jeg leste nylig et intervju med dikteren Terje Dragseth. Intervjueren og Dragseth synes å være enige om at det "ikke akkurat fins en hel røys med gode poeter i Norge!". Så går samtalen inn på Ellen Einan: "Jeg ser du har Ellen Einan på listen din", hvorpå Dragseth svarer: "Et mirakel at hun har kommet gjennom. En veldig spesiell stemme. Mye sensualitet. ”Erotisk sanselighet”-formidler (...). Det er noe sexy over det hun driver med. Et vidunderlig supplement til norsk forlagskonsulentpoesi, som er temmet, lunken og uantennelig!"

Selv om uttalelsene får stå for Dragseths regning, slår det meg at det også er noe sensuelt og mykt og varmt i de relativt mørke urbane livslandskapene Kjersti Bjørkmo rører seg i, puster i, drømmer i, kryper sammen og lever seg ut i. Når hun eksempelvis skriver slikt som dette, blir jeg nærmest litt forhekset:

Det er ikke et hjerte
men en kjolekledd tigger
som klapper i brystet mitt.
Taktfast, med magre hender
pumper hun mørk sult
ut til kroppen. Hun hvisker
i suset jeg bærer på.
Det samme suset som parkene
har om nettene. Med den samme
hviskingen mellom greinene: Bli her.
Ikke gå, ikke gå, ikke gå.

Dragseth har nok rett i at en del diktsamlinger er litt tamme, eller for å si det med mine ord; litt kjedelige, som om "inspirasjonen" har kommet ut av en slags introverte dialoger med den ene lurvete bikkja som kveld etter kveld står og gneldrer mellom søppelkassene og postkassestativet. Men nå legger vi dette deilige, subjektive, unyanserte utfallet bak oss, later som om det bare ble skrevet for å more, og fortsetter å nyte dikteren Bjørkmo!

Jordhund

På kveldsturen vår henger månen
som en reingnagd knoke over vannvokterhuset.
Hunden vil grave et hull
og det tar tusen år. Det er nok til å bli redd
for å bli gammel som en kniv,
og for at noe vergeløst skal bre seg
i vaskeservanter, stuevinduer, ansikter.

Hørt på maken! tenkte jeg, da jeg første gangen leste dette. Hvis ingenting ved dette diktet gir deg noe som helst, da tror jeg nok det er fordi du og poesi er en dårlig match. Problemet med å komme ordentlig i gang med anmelde denne boka er at den så og si er uten dødpunkt: man får lyst til å vise fram noe fra nesten hver side:

Det skrå regnet stiller sin diagnose

Det er ikke sant at det finnes en første gang.
En tørr firkant på asfalten
viser at noen har satt seg i bilen
og kjørt bort.
Når et gatelys flimrer, er det glemselen som slår inn.
Utenfor byen kan man høre et gjerde på en slette.
Når det blåser vibrerer livet
mellom pålene.

Presise poetiske nedtegnelser som jeg merker at gjør meg glad for at det stadig finnes noen som tenker slik, og evner å fange det i et dikt, og jeg får sabla lyst til å hanke ut flere uforligneligheter, holde dem opp foran mange, og si:SE!

Gatelysene drypper/sin omsorg over fortauene/Byen foran meg ligger utspent/som huden/fra en tusenarmet gud.

Fra såret på kneet pipler det fram en bille/ med en rasende beskjed.

Ensomheten ligger som en drage i egget.

Det er væromslag/Kolossale mengder vennlighet faller.

En enkemann går langs elva og gaper/ for å måle hvor gammel han er blitt.

Hun som bor her trenger et vennskap/stort som et skip.

Jeg som løfter hendene når jeg snakker/slik at de ligner angripende fugler.

KNEPP

I et intervju forteller forfatteren om sin kjærlighet til poesi; hvordan hun på et tidspunkt, for over ti år siden, ble interessert i å få mye til å skje med få ord, og at hun er veldig glad i hvordan et dikt kan åpne store rom i leseren med et lite knepp:

Noen må legge armene omkring virkeligheten

En kongle på fortauet
er en død mus.
Jeg tråkker på halen og angrer.

Sverm

Byen har tusen fingre som peker deg inn i et ansikt.
Studer svermen til dens øye trer fram

SKARP OG GAL VED VINDUET

Kjersti Bjørkmo har også fortalt at hennes egne forbilder blant flere er Henrik Nordbrandt, Søren Ulrik Thomsen, Charles Simic og Wislawa Szymborska. Når hun selv er på sitt aller beste tenker jeg at hun er på høyde med nær sagt hvem det skal være, og samtidig, for det er absolutt nødvendig, veldig seg selv:

Det er naturlig å tro at det sprer seg

Gater mørklegges mens du går gjennom dem.
Regn stanser utenfor soveromsvinduet.
Samtidig har en kvinne tatt for seg
fotografier fra sin barndom og visket
seg selv ut. Tilbake
sitter en mann i trettiårene på huk i strandkanten,
med armene rundt ingen.
En storesøster i sommerkjole vender seg
mot et søkk i gresset.
Du ser bildene på en gallerivegg,
du har på deg en skjorte
som knapt berører kroppen.

Gardinene mumler som om vi var statuer

Oldefar klarer ikke å holde munnen lukket.
Underkjeven har blitt for tung
og synker mot hjertet. For mange dager
har krøpet inn i skjelettet.
Han er skarp og gal ved vinduet og sier
det er ingenting som ordner seg.
I leilighetene over gaten ser vi at lamper tennes.
Han sier De overgir seg altså
én etter én.

DYRENE DRIVER UANSETT PÅ MED SITT, OGSÅ I DIKTENE
forklarer dikteren et sted. Mange av diktene utspiller seg mot et urbant bakteppe, blant alt smått og stort som skjer, og ja, dyrene er ikke til å komme forbi, og er vel akkurat så viktige som de er..

Et måkeskrik renner over
huden og inn i håret som vokser
til en skumring
___

I diktet Sakte har trærne i alleen mistet all selvtillit skjønner vi at poeten prøver å bli kjent med dem:

Katter har tatt seg inn på hotellet.
De står i hver sin ende
av en lang korridor og jamrer.
Hvilken sorg kan de ha
som jeg ikke har

FARS TAUSHET, SOM EI BIKKJE I BAKSETET

Boken griper ikke minst med mange nære dikt om en bror, en far og en oldefar. I disse diktene dikt føler jeg at vi kommer nokså nær både Kjersti Bjørkmo selv, hennes omgivelser og de hun bryr seg om, og da blir det, i mangel av bedre ord, noen ganger meget vakkert, andre ganger sårt som bare rakker'n.

Minne om far som lytter til snørekorder i radioen

Mens vi venter på at medisinen skal åpne luftveiene,
kommer far for å lytte
til radioen som spraker innerst i drømmen.
Kilometre med brøytepinner lyser opp
når jeg tenker på dem.
Min fars taushet, som ei bikkje i baksetet.

HVIS DET ER LOV Å VÆRE BEGEISTRET

Jeg er trygg på at vi kan vente oss mye av denne debutanten i fortsettelsen, for svenneprøven har hun avlagt med bravur!

Kjell Ivar Sandvik
Asker

Kjell Ivar Sandvik anmelder Elin Åsbakk Linds noveller

Betydelig fortellertalent

Elin Åsbakk Lind er en begavet historieforteller.  Denne boken viser at hun kan bevege hjertet, mestrer det gåtefulle, er uhyre dyktig på å portrettere ulike mennesketyper, sklir aldri over i karikering, er god på dialoger, ønsker å si noe vesentlig hele tiden. Hun lykkes med dette i flertallet av bokens 12 noveller. Novellesamlingen En fremmed jeg kjenner er utgitt av Kvalshaug forlag. Forfatterens bor ved Bodø, har arbeidet som journalist, men per i dag  arbeider hun som informasjonsrådgiver. I forbindelse med boklanseringen leste hun fra boka for Kronprinsesse Mette Marit på litteraturtog-turneen.

Omslaget fortjener ros: Noen står utenfor i regnet og stirrer inn gjennom vinduet, eller når man får sett litt nærmere på det nydelige omslaget, stirrer personen muligens ut. Omslaget kler den dobbeltbunnede tittelen godt.

Så åpnet jeg boka andektig. Bøker gjør livet til noe mer. Gode leseopplevelser gjør livet større.

I HALSGROPA DI, DER HODET MITT ALLTID FALLER PÅ PLASS
Det er en god del snø og drittvær der forfatteren kommer fra, og slik er det også i boka hennes: Det slutter visst aldri å snø. Eller, jeg vet jo at det gjør det. Engang. Men nå virker det som om himmelen har bestemt seg for å holde på til evig tid. Det er lett snø, sånn hvor snøfnuggene nærmest henger i løse lufta. Men det går jo ikke. De kan jo ikke bare henge der. Ingenting stopper opp. Alt går videre. Men de faller i slow motion, som tankene.

Ja! utbrøt jeg, slik skal det være, tenk høyt for oss, gjerne langsomt, men ta oss med! Og det gjør hun så visst i første novellen,  Sorgfull grammatikk, hvor været er som beskrevet, mens fortelleren hjemsøkes av savn og minner om savn: Han stoppet midt i et kjærtegn. Trakk hodet tilbake slik at han kunne nå meg med øynene.
Hva tenker du på?
Jeg tenkte på det jeg hadde tenkt på. Og smilet mitt rant over, det klukklo i fallet ned halsen, han slikket det i seg.
I armene hans var jeg alltid veldig enspora. Alt jeg kunne tenke på var: Mer.
Nå tenker jeg: Aldri mer. Spørsmålstegn.

Fortelleren har et bibliotek fullt av indre filmer som går på repeat: Det vi gjorde. Det du sa. Det jeg sa. Men hva med alt det jeg ikke fikk sagt? For eksempel skulle vi tatt den togturen. Fra Oslo til København. Og dessuten: Det er ikke den togturen vi aldri tok som river meg i filler. Det er den togturen vi aldri får tatt.

I neste avsnitt blir vi med på akkurat den togturen: Og jeg, jeg hadde kommet til å synke imot deg med hodet i halsgropa di, der hodet mitt alltid faller på plass. Eller alltid falt på plass.

Det er klasse over disse sidene. Jeg nyter å lese, det er mykt, uhyre velskrevet, mollstemt, tidsvis desperat, og med masse ømhet og refleksjon.

Du hadde denne sulten i blikket ditt...Når jeg satt i sofaen og leste, med bena i skredderstilling og ryggen vendt mot deg, kunne jeg se deg i speilet. Jeg kunne se at du forsvant inn i fregnene på skuldrene mine som om de var melkeveien i ditt univers. Jeg kunne se at du fulgte det tynne sølvkjedet i nakken min, via en løs lokk som hadde stukket av og ned på ryggen.

Slik skriver Elin Åsbakk Lind på sitt beste. Som når hun reiser til en by de skulle reist til. Opplever alt, med en som skulle vært med, men ikke er. Innimellom skjærer det i hjertet: Jeg strakk armen ut til din side av senga som du aldri har ligget i. Bravo!

Åpningsnovellen er av høy klasse, og jeg er nokså forbløffet over kvaliteten, og har aldeles ikke glemt at forfatteren er debutant!

MAMMA STIRRET PÅ NOE VI ANDRE IKKE KUNNE SE
Deler av hjertet mitt, som er den andre novellen, er et lite mesterstykke. Det ufortalte, det som ligger i kortene, men vedblir å komme til overflaten kun som antydninger, er svært elegant håndtert. En pappa som før aldri gråt, har begynt å gråte stadig vekk, og tilsynelatende for småting, som når han taper i et kortspill med døtrene, og ikke bare gråter han, men blir helt fra seg av fortvilelse, mens fortellerstemmen blir sint, og etter hvert skjønner vi at her, i dette huset, i dette ekteskapet, foregår det noe, har noe skjedd, som ingen, i hvert fall ikke døtrene, har klarhet i hva er. Og moren, som bare stikker fingrene i munnen og biter på dem, når alle de andre, inklusive pappaen, ler seg skakke av et tulleprogram på tv. For hun så ikke på tv, mamma bare stirret på noe vi andre ikke kunne se. Elin Åsbakk Lind beviser med at denne novellen at hun behersker novellefaget så det ryker etter.

BØLGENE TELLER OSS NED
I novellen Det napper møter vi ekteparet Johan og Turid samme dagen som Johans gamle venn og fiskekamerat Alfred uventet dukker opp på gårdsplassen. De to mennene har ikke sett hverandre på 45 år. Alfreds ansikt er gjemt under en mørk caps, han bærer på en slitt koffert og en fiskestang, men det skal snart vise seg at han tynges av noe mer. Johan vet ikke riktig hvordan man starter en samtale etter 45 år, men det vet Alfred. Hadde dette vært en av Askildsens noveller vil jeg tro at minst en av dem hadde latt som om han ikke så den andre. Men slik er det ikke her, og Alfred er ikke skåren for tungebåndet. Mistet kona si for to uker siden, og nå måtte han tilbake til barndomstraktene, eller bort, eller noe. Han ler når han forteller at han har vært gift fem ganger, og at bare en av konene forlot ham, men hun var til gjengjeld så nådeløst frekk at hun var utro med døden.

Denne novellen er for meg så desidert er av høydepunktene. Vi bringes nært inn på både ekteparet og de to nokså forskjellige mennenes vennskap og livshistorier. Turid og Johan har det nok godt sammen, selv om Johan ofte kjenner seg ensom:

Et lite øyeblikk kjente han den varme hånda hennes i nakken hans, som hun støttet seg mot da hun bøyde seg over ham og kjøkkenbordet for å se ut på været og gradestokken, slik hun alltid gjør. Hver morgen den samme varme hånda.

Alfred har leid et nabohus, og kommer til middag hos dem i kveldingen, med dessert i vinterhagen:

Turid gjør slik hun pleier når hun møter folk for første gang, hun omfavner Alfred varmt, holder hånden hans noen sekunder ekstra mens hun studerer ham nøye med direkte blikkontakt og et åpent smil.

- Jeg har aldri møtt deg før i hele mitt liv, men jeg kan se at du er deg selv lik, sier hun.
Å? Hvordan kan du se det? spør Alfred.
Da rekker hun ham et gammelt bilde.
Ser du det skøyeraktige blikket ditt her? Du har det fortsatt, sier Turid.
Alfred ler og sier at det er i såfall det eneste han har igjen.

Jeg fanges inn og blir berørt, det er fortettet, med en stigende indre spenning. De to mennene pleide å fiske sammen før i tida, og Turid vet ikke engang at Johan kan det. Før mennene drar ut forteller Alfred om tomheten etter kona: Om hvordan han plutselig kunne høre kjøkkenklokka tikke. At han aldri før hadde lagt merke til at den tikket. Men fra første dagen etter at kona døde, tikker den han nesten i stykker.

Novellen er fylt av troverdige tenksomme dialoger. En samtale mellom mennene gjør at Alfred kommer frem til at han likevel like godt kan reise hjem igjen, tross at kona ikke er der lenger. Les novellen selv, den er like givende som den er lang.

ELISE SIER HUN HAR TILGITT DEG
Den fjerde novellen, Skal hilse fra Elise, ga meg gåsehud et par steder, grunnet jentungen i en nyinnflyttet merkelig familie i fortellerens nabolag. Jenta stikker jevnlig lapper inn brevluken til vår forteller, en mor som har bodd der lenge:

«Skal hilse fra Elise»
«Elise sier at du ikke trenger å være redd»
«Elise sier at hun har tilgitt deg»

Langsomt får vi rullet opp en historie om en datter på kirkegården som altfor sjeldent, kanskje aldri har blitt besøkt av sin mor. Men også i denne novellen sitter vi tilbake med flere uløste spørsmål: Skjer det som skjer, eller er det en slags indre stemmer, eller syner, hvordan kan nabojenta vite alt hun vet, og hvorfor er familien hennes så vonde å være i lag med når fortelleren ønsker dem velkommen som nye naboer, med en flaske vin. Ai, ai.  

Neste novellen, Gullrush fikk smilet fram her. En litt Clint Eastwoodaktig kar inntar byen med plakater som: Jeg kjøper ditt gull! Få gratis verdivurdering! Slå til i dag, nå er gullprisen rekordhøy! Dette blir en gyllen innfallsport til gode historier om hustruer og ektemenn, krydret med sjelekvaler og tilløp til skruppelløshet, og når novellen også inneholder en god dose dramatikk, samt en litt overraskende slutt, har jeg absolutt fått en kostelig stund i lesestua.

LYDEN AV ANDRE MENNESKER
De øvrige novellene er også givende, en av mine personlige favoritter i boken er den innholdsrike beretningen fra en togtur i Langt fra i rute som demonstrerer forfatterens ekstraordinære observasjonsevner, samt en evne til å skape egne fortellinger når hun er i omgivelser hvor det antagelig skjer fint lite.

Novellen Ulver grå er et annet høydepunkt. Lita jenta rømmer hjemmefra «for alltid», av lita jente grunner, og går seg vill i skogen. Der møter hun en meget skummel uteliggerkar i kategorien boms med gevær, som likevel på sitt vis tar godt vare på henne. Det er noe urovekkende, og det ligger meget nært å tenke at her vil noe grufullt komme til å skje.

Noen av novelltitlene er så flotte at det i seg selv er med på å trigge denne leseren, for eksempel disse:

Om å snakke ut det mørke
Jeg kan høre deg
Lyden av et annet menneske

Tross ujevnheter, og det at et par av historiene i boken er litt blekere, viser de øvrige novellene et betydelig og rikt talent, og altså et godt, ofte høyt nivå. Det handler om vanlige menneskers hverdager, og for en begavelse som Elin Lind er det alminnelige livet mer enn nok som kilde til diktning. Hun evner å se det store i det små, det litt morsomme i det skremmende, det mystiske i det kjærlige, i dragende historier som ofte er så visuelle at de trigget i gang egne kortfilmer i hodet mitt. Og en ting til; det er ikke så mye sex i boka, men det er til gjengjeld mye hud og berøring. Det er deilig å lese denne boka.

Elin Åsbakk Lind har altså all grunn til å være meget godt fornøyd med sin forfatterdebut.

Kjell Ivar Sandviks anmeldelse av "Stige opp mot en tom himmel". Dikt av Jan I Sørensen

Sørensen nærmer seg seksti, om ikke med stormskritt, så med adskillige dikt som gjennomgående ligger på et høyt nivå, flere ganger har jeg nesten måttet klype meg i armen når jeg ser hva han utretter, og hva poesien kan utrette, og trolig er alene om.

Andreboken, utgitt av Liv Forlag, er sterk, jevn, kjennes viktig, virker inspirert, sveiper over et helt liv, men aldri med en harelabb, og flyter aldri ut. Tving meg til å trille terning, så legger jeg en firer på bordet for deler av boka, men med nokså mange øyeblikk av 5, og på enkelte sider har vi med trolldomskunster å gjøre.

http://livforlag.no/butikk/voksne/stige-opp-mot-tom-himmel-jan-sorensen/
Sørensen debuterte i 2013 med "Ingenstedet", han er født i 1958, og kommer fra Kongsberg.

ORDENE ER EI BRO
Det er mange veier inn i denne boken; man kan ta utgangspunkt i boktittelen, sammenholdt med omslagsbildet av stigen reist mot himmelen, og de seks trinnene boka er delt i. Dette er en interessevekkende og åpenbart svært gjennomtenkt komposisjon. Dikteren tar oss med, steg for steg/trinn for trinn, inn i livet, fra barndommen og til i dag, og avslutter slik:

ordene er ei bro
smerten skal gå over

det lysner, og gåsunger
brer over meg

som en mor

SPILLER MED ÅPNE SÅR
Her er det på det mørkeste, svartere enn natta og forfatteren er "på hils med en som sleper/på et kors …" mens "en og annen har dratt/på seg et kistelokk." Også dette er linjer i siste delen (6. trinn). Livet slår alle veier, skriver dikteren, og erklærer at "herfra til bunnen er jeg ikke lenger", og når det gjelder jorda, ligger den nede "og lurer på om ikke/alt er over".

Jeg skal være ærlig å si at diktene til Sørensen til tider er relativt tøff kost: "jeg samler på all den tid /jeg har mistet/skriver han et sted, og et annet: "jeg spiller med åpne sår", og …"på slaget tapt/teller jeg ned/til det er for seint." Titteldiktet "Stige opp mot en tom himmel", slutter slik:

det kan ta mange år å stave et farvel
velkommen kan være det aller siste vi skriver

I andre diktet i andre delen som heter "min stille skog" kommer vi tett på, og på mange måter er dette diktet kanskje portnøkkelen til Sørensens univers:

etter at søster døde, og bror
sa ikke stort, var far og mor to
om å være alene
med mine tanker

Så usentimentalt kan det skrives, og dette er representativt - at denne dikteren kan gå tungt inn i det melankolske uten at det bikker over i føleri. Nettopp derfor treffes vi så det kjennes:

mor var et fyr
far en mur

vi aldri kom over

Sørensen har en magisk skrivehånd når han billedlegger barndommen og i samme diktet skifter perspektiv imot det å bli eldre, som her, i et utsnitt fra bokas sterke todelte prolog:

som barn holdt vi drømmene
i ei lommelykt

vi ender opp ved våre røtter
lykta sitter i hodet
og vi lytter mørkt
til gress, som skifter pære

VEIEN HJEM
Dikteren skriver et sted at "jeg kom hit med to tomme ord/fylte det ene/med det andre/ og forteller om behovet for å komme seg ut av huset, vekk med tankene sine.

far svarte at veien hjem
er den eneste
utgangen vi trenger

Men samme far er også "en far som prøver/alle dørene hjem/fra byen." Det har, som vi etter hvert forstår, ikke vært lett å være sønn, men også vært krevende å være far:

jeg kan ikke bygge deg
opp igjen, far (…)
for den tiden vi mistet
hadde du aldri

EN SOM HET & TO SOM HET
Akkurat som boken for så vidt danser litt fram og tilbake i tid, gjør jeg det samme i denne anmeldelsen, og det kjennes naturlig, fritt og godt. Bare boken kan gi dere boken. På side 10 sitter jeg-personen med utstrakte armer/på kanten av et stup/godt gift i fjor:

i år er kjærligheten
et knust brillepar
et barn plukket det kanskje opp

så det inn i øynene
en annen gang
kanskje, smilte de

Vi får beretningen om tosomhet i parforhold, den ene som ikke svarer når den andre spør, tausheten som noe knugende, og lengselen etter å nå inn til hverandre igjen:

jeg tegner en dør i lufta
ber deg komme ut

Et av høydepunktene i samlingen, om frykten for-,og muligheten til å unnfly ensomheten, er nest siste diktet i første delen, med tittelen "vi kommer til et punkt vi går over", her i et utdrag:

vi er redde som alene
folk går forbi

med ansikter som av vekk

vi kan gå med det samme
eller sitte her, lenket fast

til langt opp etter ørene av en drøm
vi reiser oss

byr våre hender fram

Dette diktet griper meg så jeg kjenner det under huden på begge underarmene, noe som er typisk for denne anmelder i sånne øyeblikk. Jeg kaller det poesibevis.

SPORENE TAR PORTEN I HENDA OG GÅR
Noen steder skinner poesien hans, som for eksempel i følgende 5(løsrevne)eksempler:

jeg har øynene i ryggen
henter dem bak fram

bildet på gulvet
har fått øynene revet ut

jeg har min mors tårer
i min fars hender

kvelden ser ut som et takras, høres ut
som ei knust flaske
å stikke hodet inn i

to øyne
som speiler
seg i vannet
deler munn

MØRKET INNI OSS/EN FJÆR/SOM GJØR FEM HØNS/TIL EN REV
Et knippe surrealistiske linjer, bidrar til å toppe samlingen, som disse:

buret er sperret inne
i fuglen

foran døra ligger
pusten brutt opp

rommet er uendelig
veien ligner på en prikk

NOK FÅR VI SEINERE
Vi slipper inn i Sørensens liv, men holdes samtidig på akkurat passe avstand til at det ikke bikker over i det private. Dikteren evner å sette noen varige spor etter seg her, i denne leseren, og jeg kjenner meg trygg på at nokså mange vil kunne kjenne seg igjen i mye, utfra egne erfaringer om hvordan livet, selv for de som aldri har blitt bragt helt ut av kurs, slår alle veier.

Samtidig forstår jeg at vi sitter med dikterens eget liv i fanget her. Å by på seg selv, utover glasur og kakepynt og klisjeer, krever vilje, talent, indre overbevisning og mot. Terningkast eller ei, personlig har jeg blitt særlig glad i et dikt som heter "broderier" og et som heter "ligning", og vil gjerne avslutte med det sistnvente i sin helhet:

ligning

rundt hvert hjørne står barnet
som har fulgt etter meg
hele livet

to ukjente
snakker om fremtiden
som om den var i går

det er altså ikke nok
å ta seg sammen, spør den ene
nei, nok får vi seinere, svarer den andre