Etiketter

torsdag 29. januar 2015

Poetry, or not to be? Kan det være spørsmålet?

Noen er gira på kryssord, andre på nettspill, andre igjen liker best å strikke, gi noen juling, se ut av vinduet, eller tusen ting. Jeg liker å lese og skrive dikt. Dikt er venner med det gåtefulle og kan håndtere det uventede. Dikt er å holde bevisstheten i det mottageligste,  la spindelen gå, fra alt flyter til det kropper seg. Dikt er befruktning , svangerskap og fødsel.

Det kan vel hende at det fins noen som vil like å lese om noen av mine opptattheter knyttet til poesi. De handler for eksempel om at poesibransjen både er fin og vanskelig, om utmerkede diktere som ikke slipper gjennom nåløyet, om å leve og å finnes, og om hvordan det var i "kritelyrikkens" tid.

MANGE SIER DE ALDRI HAR FORSTÅTT DIKT
Dikt er rare greier, og no' kjedelig, siden de jo er ubegripelige. Som om dikt er 1 ting. Som om ikke alle diktere, som alle andre mennesker, er forskjellige og skriver ulikt. Altså blir det logisk at om du ikke skjønner ett dikt, kan det være du skjønner og får noe ut av et annet. Øvelse gjør mester, heter det, og kanskje har det med nysgjerrighet å gjøre. I ungdommen syntes også jeg dikt var uforståelig, og derfor kjedelig. Vi fikk nemlig tredd dikt nedover øra i norsken, som en plikt. Det er ikke så lett å bli glad i noe som begynner som en tvang, eller lanseres som en lekse, a la en oppgave i tolkning. Likevel er det ikke helt riktig at jeg ikke likte dikt. Jeg skjønte det bare ikke. Det er som poeten Helge Torvund fra Ogna har vært opptatt av: Hva kan dikt være? Det jeg tenkte lite over var at jeg likte sanger, og var opptatt av hva de handla om. Likte Blowin in the wind og Masters of war. Likte enda mer Dylans Shelter from the storm, og hans Its allright Ma, I'm only bleeding. Og jeg elsket Dylans Sad-eyed lady of the lowlands, Like a rolling stone, Desolation Row, og Visions of Johanna.
Men gikk rundt og rista på hue av dikt. Men dette Var jo dikt! Og det var særlig ordene, inklusive det som ikke var enkelt å forstå, som trakk meg mot sangene og sangeren, poeten. Og jeg likte Kringsatt av fiender. Teksten. Sangen også. Og Cornelis. Og Patti Smith. Det var klartekst og det var kode. Jeg likte mysterier. Gåter. Tricky questions. Jeg likte Springsteens You answer my questions with Questions, som ble en hit med Manfred Man. Tenksomme ting. Ofte poesi. Men gikk fortsatt rundt og sa at dikt er ikke noe for meg. Samtidig hang jeg over disken i platebutikken på Narvesenkiosken i Vågsbygd senter i Kristiansand og 9leste teksthefter og cover med tekster på fra Ole Paus, Lou Reed, Ulf Lundell, fortapte meg i picture yourself in a boat on the river, with tangerine trees and marmelade skies/Somebody calls you, you answer quite slowly; the girl with caleidoscope eyes.
Og ordspillene i den etterhvert ihjelspilte Come together. Diktning! Ordmalerier! Underlige ting som appellerer like mye til det underbevisste, som til det vanlige verktøyet - fornuften, logikken. Jeg begynte å bli klar over at det jeg ikke umiddelbart forsto, eller som ikke ga svar jeg kunne sette to streker under, også ga noe, hensatte meg i en undrende modus. Jeg hadde lest Bjørneboes avisartikler, som engasjerte, jeg likte hans 10 råd til en ung mann som vil frem i verden, jeg spionerte på diktene hans, jeg ble rørt av Mitt hjerte, det er et foreldreløst barn, dikt det og!
Jeg så et tv-program om stuntpoetene, og det var så kult, så villmannen Vindtorn, dikteren! Ble forhekset av Shine on your crazy diamonds, og Cohens Suzanne. Noe av dette tror jeg de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Måter å utrykke tanker og følelser og stemninger på, som vi kjente at traff. Ved en tilfeldighet bladde jeg i en diktbok, det kan ha vært Inger Hagerup, det kan ha vært Gunvor Hofmo, det kan ha vært en bok med tittelen "Jeg tenker lik en pike som tar sin kjole av", eller det kan ha vært Arthur Rimbaud, en merkverdig uhyre billedrik ordmaler, for jeg visste jo at både Dylan og Patti Smith var inspirert av ham.
Så hørte jeg om Walt Whitman, og fikk tak i Leaves of grass. En dag skjønte jeg det. Kjell Ivar: Du LIKER dikt. Dikt gir deg noe, selv om det er masse du ikke forstår. Du undrer deg. Du leter mellom linjene. Du spør rare spørsmål til norsklæreren. Noen lurer på om du kanskje bør bli filosof. Du elsker livet, og alt det rare i det! Du tenker, derfor er du!

MELANKOLIENS HUS
Hvorfor kjennes det så stort å få utgitt en skarve diktsamling? La oss være ærlige. Det er fordi det er nesten umulig å nå gjennom. Det holder ikke at diktene er gode, de må treffe noe i magen hos akkurat den personen som mottar dem. Dette handler både om smak og egne livserfaringer. Dikt er en risikosport for alle parter. Dikt er ingen gullkalv. De beste diktene blir til i en inspirasjon som aldri kan bestilles, og kan ikke "mekkes" frem. Dikt kan være i prosess i uker, måneder og år, før de kommer helt på plass. Poetene betaler en pris for diktarbeidet. Det nytter ikke med en halvveis innsats; de må vie seg fullt og helt til diktene, vel vitende om dårlige odds, og at noen kan tenke at de bruker tiden på ingenting. Dikt er et skjebnespill, og det er BingoLotto.
La oss fortsette å være ærlige: Poesibransjen er uten nåde, ofte ubegripelig, og sjelden "rettferdig." Dette kan kanskje forklare gledesrusen når arbeidet går i mål. Fordi du har vært i melankoliens hus. Du kan ikke kalle deg poet uten å ha vært der, og har du ikke vært der, kommer du dit. Det er det huset du bor i mens ingenting går som du vil. Du sitter der og lurer på om du skal gi opp for alltid. Du tenker at du er en tosk, og at du burde skjønt det for lenge siden. Du tenker på alt det bortkastede strevet. Du har ikke mer å gi, og ikke mer å si. Du vet du er god, men det hjelper ikke. Du kontakter Gud, men bare for å skjelle ham ut. Alle poeter har vært i det huset. Noen kommer aldri ut derfra.

ANMELDERIET
Jeg har sett hvordan norske anmeldere og avisene har begynt å ignorere noe av det viktigste som skjer i landet vårt, litteraturen som skapes i bygder og byer, ikke bare kokebøker, slankebøker, kjendislitteratur og strikkeoppskrifter, men altså de viktige historiene om hva vi opplever i vår tid, hva som forandrer liv, hva vi savner og drømmer om. Romaner, noveller og poesi må hegnes om og sloss for, enten ved å riste anmelderne våkne, eller ved å sørge for at jobben som ikke gjøres lenger, blir overtatt og utført likevel, av andre og i alle mulige andre medier.
Vi kan ikke godta at mennesker som bruker år av sitt liv på å fortelle noe viktig, ikke lønnes med annet enn taushet. Jeg har fått flere omtaler, og er inntil nå heller ikke oversett av avisene. Men tenkte jeg bare på meg og mitt, var jeg en tufs. Lesere og forfattere og andre må nå gjøre noe mer enn bare lese og dikte, de må bidra med mer enn før av tid og krefter så ikke noe av det fineste og viktigste vi har blir tauset til døde, glemt i en krok, støver ned. Såpass alvorlig er situasjonen. La oss bli flere som heier mere på andre.

PUBLISERTE OG UPUBLISERTE POETER FRA ÅRET SOM GIKK
I boken «On poets and others» skriver Octavio Paz at «I poesien møtes ordet og lidenskapen, fantasien og logikken, presisjonen og det gåtefulle, det vitenskapelige og magien, musikken og bildet.» Er det rart at jeg finner det meningsfullt å bruke tid på det?

Oddbjørn Aardalen: Eg vil vere alminneleg
Han som dreg gjennomsnittet ned
Ein av dei minste bokstavane
Ein mest uhøyrleg tone
Eg vil gå seint utan å setje spor
Eg vil vere tåpeleg og glad, døtrene
til folk vil skugge unna meg
Eg vil vere i fred
Eg vil vere timen før soloppgang,
eit strå der Guds uhøyrlege røyst
er doggdråpen som snart skal glitre

 
Johannes Eines: Nokon
Det er nokon
som ventar på
at du skal komme

banke tre gonger
på døra og få svar.

Det er nokon
som ber namnet ditt
attom fire veggar

kviskrar det om
og om att livet ut.

Kjersti Bjørkmo: Korridorene spredde seg i hendene mine mens jeg sov
Jeg våkner i grålysningen og hører gatene rasle
som en reptilflukt.
Nysnø.
To gjenglemte hengekøyer duver så vidt
i en park nær hjertet


Jan I. Sørensen: I all stillhet
vi sier ikke stort
for det er ikke stort mer å si

vi går ikke langt
for det er ikke noe særlig

lengre å gå
en humle, krøllet sammen på stien

jeg dekker den med et løvblad
lar lyset stå på

i all stillhet
ringer en bjelle

Cecilie Cottis Østreng: Så inntil som umulig
vende mot lyden
av en uventet indianer

lyden av
å ikke snu seg vekk

av å stanse
i utkanten av meg

ikke mer, bare det
røres sånn

Gi ham dette
til navn


Helge Torvund: Lys til ein kvardag

Å trø tett inntil ein barndom
ved eit vindskeivt rognebærtre
Å sitja i lyden av vatn
på ei tue minnemjukt gras
Å stiga i angen av tid
som heng stille på hesjer av lys

Å høyre ein morgon av fuglar
stå kvit over mold og myr
Å ha ein heim i eit landskap
Ei synsrand, eit vindu, ein veg
Å stå som komen av jorda
og finne opp språket på ny

I fortetta tid frå ein barndom
i klangar og angar av før
Monument av mose og venger
Ein brunn mellom kviskestrå
Å heisa opp lys til ein kvardag
og vita at nå er nå


Liv Reidun Hansen: Biltilsynet
Om eg vil koma
og sjå

henta heim
det som enno finns

frontruta heng
nedtrykt over førarplassen

mobilen er heil
siste tapte anrop

lommene i hockeyjakka
fulle av knust glas

ei måke
på ryggen


Øyvind Rangøy: Mekanisme
I vekslinga mellom søvn og fritt fall
reiser noko seg.

Som ein eldgammal mekanisme
driven av flo og fjøre

går somme piler andre vegen,
somme viljer andre mila

og somme løfte held



Her synger dikteren om doggdråper:
https://www.youtube.com/watch?v=RkRxkyMp8jE

DET VIDUNDERLIGE
Før i tida gikk folk mann av huse for å skaffe seg de nyeste diktsamlingene. Dikt ble ansett som viktigere enn poteter og flesk, og var mer ettertraktet enn sex. Rart å tenke på at det var slik, for folk sultet og hadde sjelden tak over hodet. Dikt hadde ord på seg for å være løsningen på alle vansker og dette var lenge før narkotikaen. Problemet var at dikt kostet flesk, og flesk var noe folk sjelden hadde. Derfor ble det vanlig å handle dikt på krita. Derav navnet "Kritelyrikken". Landet over satte folk seg i dyp gjeld for å skaffe seg dette vidunderlige.
Min tippoldemor, håndspåleggeren, skriver i sine memoarer at poetene var datidens helter, fordi de hadde ry på seg for ikke å ville gjøre en flue fortred, og innkreving bød dem imot. Hun hadde selv løa full av kritelyrikk som virket mot alt, uten at noen krevde henne for noe. - Poesi kan brukes til så mangt, skriver hun, krakk, fotskammel, brødfjøl og slagvåpen. Av og til kom en og annen poet på døra, men aldri i plagsomme henseender. De kom bare for å se hvordan poesien hadde det, og om hun var fornøyd med den. Da hendte det at hun ble så inderlig glad at hun bød dem inn på en potet og litt sex, hvis min tippoldefar, poesihamsteren, var avgårde etter mer poesi, og det var han stort sett. Ja, alt var så mye enklere før. Poesien løste nesten alle vansker, og resten fikset seg selv.

KJELL IVAR SANDVIK I LENKER

Bibliografi
http://kammerpoetane.com/poetane/kjell-ivar-sandvik/
Anmeldelser av siste bok
https://lydpoesi.wordpress.com/2014/04/04/under-lesing-akkurat-no-kjell-ivar-sandvik/
https://www.facebook.com/lyssmeden/photos/pb.178769892249264.-2207520000.1411595341./479400602186190/?type=1
http://www.dagbladet.no/2014/05/30/kultur/pluss/litteraturanmeldelser/anmeldelser/litteratur/33548467/
http://sogeland.blogspot.no/2014/04/nar-du-ver-deg-pa-ikke-vre-her-jeg.html
Jeg skriver ikke dikt for å være vanskelig
http://kammerpoetane.com/jeg-skriver-ikke-dikt-for-a-vaere-vanskelig/

Kilder:
Helge Torvunds dikt er hentet fra samlingen Skal me leggja ein vedstabel saman(Kvalshaug forlag, 2014)
Cecilie Cottis Østrengs dikt er fra debuten Om hvor langt det er til Ullern (Tiden Norsk Forlag, 2014)
Kjersti Bjørkmos dikt er fra debuten Jeg har prøvd å bli kjent med dyrene (Cappelen Damm, 2014)
Johannes Eines dikt er fra debuten Sakte kjem eg der (Publika bok, 2014)
Oddbjørn Aardalens dikt er fra samlingen Seljefløyteprinsippet (Alm Media, 2014)
Jan I Sørensens dikt er fra debuten Ingenstedet (AlmMedia, 2013)
Øyvind Rangøys dikt er uutgitt.
Liv Reidun Hansens dikt er uutgitt.
Foto av meg, side 1: Mette Skaug
Kornete foto av meg, siste side: Yann de Caprona
Legg inn en kommentar