Etiketter

mandag 19. januar 2015

Fåmælt Kjell Ivar Sandvik om en lavmælt høyttenker

Halvard Foynes er ute med diktsamlingen  Strykere, blåsere og blå tønner på Gyldendal). Det er lenge siden jeg har hatt dikt på et slikt nivå i fanget. Halvard Foynes er ikke fysisk i stua mi. Likevel har han med lav stemme nådd frem til meg i flere timer mens jeg har sittet musestille for ikke å forstyrre og ikke gå glipp.

TOLKNINGER
Det har lagt seg snø over hagemøblene
Vinduene i stua dogger på innsiden
Jeg prøver å finne tilbake til det enkle språket
i brevene hun sendte.
Hun beskrev en gang mønsteret
i den grove handa til faren sin idet han strøk henne
over panna som tidas langsomme foredling av omsorg;
hun så for seg at avtrykket etter henne
lå tilbake i hudfoldene.
Jeg skyver den grå doggen på ruta med to fingre
slik at det dannes vanndråper i overkant av noe som
likner en horisont; en arktisk sky med nedbør
hengende i slør over et grønt ishav.
Hun sa aldri at hun lengtet eller var lei seg,
men det hendte en gang iblant
at jeg leste en sammenfoldet, fortettet
ømhet og lyst inn i brevene hennes.
Som blikket til en stær, like før den letter.

KONSENTRASJON
Jeg tror aldri jeg finner helt fram til meg selv.
Konsentrasjonen glipper på den aller siste strekningen.
Samme hvor langt og lenge, så er jeg
like fullt på glid inn i en eller annen omstendelig omstart.
Livet er både for kort og for langt.
Minnene om alt det vidunderlige og fryktelige
som har skjedd, har en tendens til å bli borte eller vende tilbake.
Labyrintene kan rette seg ut
og veiene gro bakover i retning av ei trehytte
med et striesekkteppe fra yngre mosealder.
Man forestiller seg roen og friheten i de glemte yrkene - smed, båtbygger,
felemaker - og merker en besynderlig lengsel etter å leve
en gang til, kanskje i tråd med en gammeldags parisisk mentalitet
som trolig fins i musikken til Ravel og Satie.
Man begynner å leve enklere, kle seg litt mer sjuskete,
med flere legg og muligheter for bedre fraskyv i buksevidden.

EN GANG TAR DET SLUTT
En gang tar det slutt alt sammen
etter mye skrik og skrål
Hvorfor så mye raseri når ingenting likevel
kan vare?
Summen av alle utførte gjerninger, uløste konflikter,
forsømte begivenheter og alt rotet i kjellerboden og
det skitne undertøyet
som plutselig en dag skal blottstilles.
Det uavklarte har med årene vokst til et uframkommelig
villniss.
Det føles vrient å overlate oppryddingen til andre.
Det føles vanskelig å forlate forestillingen om
et livsverk som langt fra er fullført.

Oppsøk denne boken. Ha den med videre i livet. Den gjør ikke noe nummer av seg. Likevel ville min mor sagt at den er balsam for sjelen. Det er korrekt. Det er en seilende flyt i refleksjonene og en dansende eleganse i både det lyse og mørkere. Dessuten en klokskap som ikke kommer rekende på ei fjøl, ville min far sagt. Det stemmer det og.
Legg inn en kommentar