Etiketter

Powered By Blogger

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder "FITTA OG HAVET" / Dikt av Maja Anette Flønes Monsen

GODKJENT DEBUT, TROSS SVAKHETER

Samlet sett er dette en godkjent debut. De beste og de gode diktene er såpass mange at talentet får vist seg fram, og med noen grep kunne det vært en mye bedre bok. Diktene med kjønnslivet i sentrum er den store skuffelsen, og trekker ned, dessverre. Men bevares, de beste diktene viser et absolutt lyrisk talent, som det vil bli spennende å følge videre.


DU LYG (DET ER LØGN) er tittelen på første delen av Maja Anette Flønes Monsens diktdebut på Cappelen forlag, og jeg er straks skrudd inn i en forventning om noe dobbeltbunnet og motsetningsfylt, og skjønner fort at dette nok er en bok om brudd, og savn, eller muligens om et par som holder i hop selv om de er i en krigstilstand i samlivet. "Du er alle/skikkelsane eg ser/i det andre vinduet/ skikkelsar som/reiser seg og går"... "Rundt deg er alt svart/eg leiter etter kartet/du står på". Igjen dette flertydige. Er den andre personen borte, eller fortsatt her, men utilnærmelig, avsondret, retningsløs? Jeg går til åpningsdiktet:

Eg pakker håret
i ein konvolutt
og sender det til deg

Savn grunnet brudd, eller bare en hilsen for å si at jeg lengter? Fra side 11-19 er det stadig "hår" i diktene, uten at det er hårete dikt, men jeg spør meg hva forfatteren vil si:

Eg vil ha meir hår
meir enn ho
det er når eg har
meir hår enn ho
du kan elske

Hvem er hun? Er det et trekantdrama her? Sjalusi? Men rett etter: "Eg putter håret/ i ein boks/boksen får meir hår/enn hodet/eg limar det på" Noe forteller meg at skal jeg komme noen vei i dette, må jeg legge av meg fornuften først, logikken samtidig, og ta diktene som de er. Side 19: "Vi har/ klept/ av oss alt". Det er spennende å dra seg langsomt gjennom tvetydigheter. Jeg har hørt noen si at det er to hoved typer diktsamlinger (selvsagt sludder), i den ene typen kan hvert eneste dikt stå helt alene, og dermed er behovet for en rød tråd ikke så viktig, i den andre typen er tråden avgjørende, fordi få, eller ingen, eller bare et mindretall av diktene duger i selskap med bare seg selv. På side 21 kommer første virkelige gode diktet, synes jeg:

Kva gjør vi her
eit innfall
for å komme vekk

så ho kan vente på
at du kjem heim

ho seier det høgt
heile tida:
når kjem du heim

Personene, det være seg to eller tre, rives mellom noe, det er kamp, og kanskje sinne:

Du har lagt ein plan
ho har lagt ein plan

den ligger der
venter på at
alt skal bli bra

vi tørker av skoene
på den

Glitrende beskt! Fra blindebukkåpningssidene gir boken nå større mening, og noe faller på plass. Men diktene på sidene 23-26 utsier knapt noe av betydning, og for å være ærlig hjelper det ingenting at fitta venter på side 27:

Vi eter
egg og balsam
slimhinna i munnen
er den samme
som i fitta

De neste to diktene er tomme øvelser, mens debutanten glimter til på side 30, og er strålende på side 31:

Eg og ho
møtes over bordet

eg kan rive av
duken og ho vil
sitte naken tilbake

ho passer ikkje godt nok på

Jeg vet ikkje om jeg skal si det, men for meg handler dette om et slags frydefullt hat, og kraftfullt er diktet på neste side:

Ho roper
navnet ditt
mens ho svinger
ut i grøfta

du er avstanden til alt

Akkurat her er det nesten litt Østrengsk, og det er et kvalitetstegn. Resten av første delen, fra side 33 til 47, er et fortettet psykodrama, kamp, raseri, hat, det ulmer og brenner og stemningene er dels kalde, dels desperate, det er søvnløshet og de to bor i hver sin ende av samme hus:

Eg ligger i
andre enden av huset

to tynne vegger
eg vil rive ned
og rope

se på meg

De elleve diktene i resten av første delen, synes jeg sitter bra, her henger det sammen, og er adskillig å glede seg over når det gjelder poesien, selv om forholdet som skildres er svart som helvete, og kanskje for lengst slutt. Noen fragmentariske utplukk:

Han seier
du er ho
som gjekk ut av huset

men det var huset
som gjekk ut av meg

Så kommet noen nokså intetsigende, eller uspennende dikt, før dette:

So om du aldri
skulle komme tilbake
skulle eg
ikkje vere her
meir

Som helhet er første delen vanskelig. Det går liksom nesten hele tiden på stumpene løs, og det lyse eller humoristiske er fraværende, så det kjennes litt kaldt. Flere dikt, men ikke de fleste, fascinerer, og det er ikke ofte jeg blir virkelig berørt. Bokas tittel er også andre delens tittel:

FITTA OG HAVET

Andre diktet bærer bud om at de to elsker for elskovens skyld, uten for eksempel at noen plan eller noe mål om barn, og hvem vet, kanskje skyldes det at et barn ikke vil passe inn, etter løgnen og bedraget som sydet mellom linjene i delen foran. De lever i et relativt trøstesløst nu.

Tørrpuling
gir større nytelse
seier du
eg tar imot
det som kommer

det er ikkje vi
som vil
at kjærligheten skal bli
eit menneske

Dette er godt skrevet!

Diktene med "Havet i" er ofte mangetydige:

Det er ingen
normalprosa
i havet

i havet
er kroppane
vi
fortsetter
å leite etter

Jeg liker dette, men sitter også tilbake slik: ??? Men så virker det som om de får barn, og kanskje mister det: "Barnet har for/breie skuldre/til å komme ut/du knekker kragbeina/med tommelen/klemmer handa di/rundt handleddet/lykkelig over dei små fingrane/men det er for seint/å elska meg no."

Sidene 59-69 får jeg lite utav, jeg sier ikke at det er dårlige eller tomme dikt, men det er på en måte for smått, knapt bevegelse, bilder ja, men hva er det poeten ønsker å utsi? Jeg er usikker. Og kanskje har forfatteren ikke så mye mer på hjertet?

Sidene 71-86 er så svake at de nesten ødelegger boka
For herfra og innover kommer fittediktene, og de er jevnt over morsomme å lese, men som poesi vurdert til dels fryktelig tomme, og selvsagt er det mye denne delen som fanger medienes interesse. En ung pen Synnøve Solbakken-debutant som skriver så mange fittefylte dikt! Puling og ronking og fitte og høl og tissing står nå sentralt.

Fragmenter:

"Du går på jobb med fittesmør i ansiktet"
"Eg får fittesopp/fittesatan"
"Å ronke i fitta på folk er ikkje det samme som å pule"

Kanskje er dette høydepunktet i fitteladiktlandskapet: "Eg skal ta/ fitteblodet/ og male deg/ som ein indianer/ så alle kan sjå/ kordan stamme/ du er i/fitteronkestammen" Jeg registrerer at Cappelen på sin nettside synser om at dette kan være årets beste diktbok, og ytringsfrihet har vi fortsatt i landet vårt. Og hvis det er fittediktene med sin salgsmessige "pornpopung"-effekt, som gjør dem oppglødde, så blir jo kanskje denne boka hel - økonomisk - ved.

Den største skuffelsen er imidlertid nettopp at fittediktene var de svakeste diktene i boka. Det hadde vært flott om det hadde vært motsatt, på en måte. Når disse diktene er på doveggnivå (selv om jeg har det gøy med dem), går det feil vei. Det finnes diktsamlinger, noveller, og romaner proppet av såkalte tabuord om kjønnsorganene, uten at dette på noen måte har svekket stoffet. Forlaget burde ha fjernet minst en fjerdel av diktene, kanskje innpå en tredjedel. For man mister lite hvis det som tas ut likevel er nokså tomme øvelser. Har Cappelen sovet i timen?

Når oppstyret rundt boka har lagt seg - og det har hittill nesten kun kommet av tittelen på den - tror og ikke minst håper jeg vi kan komme til å oppleve en forfatter i intens utvikling, som en dag kommer meget sterkt tilbake. Talentet forsvinner jo ikke fordi om førsteboken ikke er en innertier. Maja Anette Flønes Monsen kan bli en spennende forfatter å følge videre.

Ingen kommentarer: