Etiketter

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandvik anmelder Truls Horvei: Paraplydrømmer. Dikt

SJELEN FÅR ALDRI NOK RO TIL Å PYNTE PÅ VIRKELIGHETEN

Truls Horvei er ute med ny diktsamling. Jeg gikk inn i den med min egen holdning til hva poesi bør være: Poesi bør ha kostet noe. Være modig. Våge å trø nært. Det kan være en allright match overfor en poet som har uttalt at poesi egentlig ikke er så mye fiksjon, men destillerte observasjoner og filosoferinger.

Side 61 skriver han dette om sin inste grind:

jeg er for blyg til å snakke om
kjødet i rettfram gloser
for sjenert til å åpne vinduet til
våre private netter og hudreiser
nok å si at gleden drar stadig
gjennom lysthagen vår

Noe tilhører privatsfæren tenker jeg, og synes det er helt greit. Etter å ha vært gjennom boka i flere omganger, sitter jeg tilbake med opplevelsen av en forfatter som i sin sjuende diktsamling likevel slipper oss tett nok på det nære, i innholdsrike fortellerglade dikt, som på sitt beste er fascinerende energisk og original poesi.

Horvei runder 60 om et par år, er født i Bergen, bor på Stord og arbeider til daglig som journalist i Haugesunds avis. Paraplydrømmer, som kom ut i november 2014 er ifølge Horvei steget videre fra en CD som kom i 2013 med tittelen "Paraplyer ved havet". De 11 diktene på platen er inkludert i boken.


MELANKOLIKER I HAVGAPET
I første delen "Ved havet" blir det raskt tydelig at dette er dikt med god flyt og en rytme i som ofte gjør lesingen nesten til en musikkopplevelse. Diktene er smakfullt satt opp, med linjeskift som ikke lugger eller virker kunstige. Vi møter en melankolsk og tenksom mann i en regnhjemsøkt by i havgapet. Melankolien er tilstede allerede i åpningslinjen "Tristere enn regnet..", og i tredje diktet er det så man tviler på om det er lurt å gå videre inn i disse diktene: "Tegner dette kartet av regn og trøtthet..."

Men snart blir det klart at det er verdt det, når man finner slikt som dette:

Innover fjordens blå mørke
ror tankene
små joller av tid

og det cohenske: "muligheter strekker seg/som lys fra sprukne skyer." Poeten, som i likhet med alle har sitt å hanskes med, har også sine metoder:

Jeg maler ett strøk over gjerdet
ett over himmelen
og ett lyst et
over den beksvarte sjelen.

Og på denne måten "forvandles dagen og verden/slik kommer jeg i balanse med mitt indre/landskap/der byer av blod reises og rives/og hjertet er en muskel i bevegelse". Man kjenner at man tross alt lever!  tenker jeg, og det er da noe, for en som på neste siden erklærer seg "lei av å vente på bølgene som skal flytte tiden noen meter nærmere døden". Dikteren er født i 1957, og selv om dette ikke er en bok som renner over av maniske depresjoner, er vil nokså ofte i melankoliens rom, hvor Tomheten, Søvnløsheten, Depresjonen og Angsten tar plass, og det speides i fjordarmer etter håp og lys:

Vi sitter skrudd fast til knauser
skuer utover fjordens trøtte hinne
lener oss mot fyrlykten for å varme oss
på lyset som ikke er

Rett nok blir jeg ikke trollbundet hele tiden, men ikke sjelden kommer det passasjer som slår meg som like vakre som dype, og like dype, som kloke, og sklir flere steder ut i egne fortsettelser, noe som for meg betyr at boken funker; jeg ønsker jo nettopp at dikt ikke bare skal ha en slags drømmestoff i seg, men også stoff til ettertanke, og det er ikke sant at ordet "sjelen" er så oppbrukt av Gunvor Hofmo at det ikke lenger duger til noe. Et par eksempler:

sjelen får aldri nok ro
til å pynte på virkeligheten
--
Gjennom dagene går føttene
de lengter etter et sted
å plassere det engstelige
som tynger sjelen

Og poeten spør:

Må det være slik at uroen
som fyller kroppen
kun tømmes i små porsjoner

Den første delen avsluttes håpefullt og viljesterkt med at dikteren i stedet for f.eks å stå i regnet som slår mot kinnet, ønsker å stå på en eng, heise håpets drage i vinden og la den fly himmelhøyt.

BEGJÆR, BESKYTTELSE OG SØVNLØSHETSMATERIE
I andre delen handler det blant annet om behovet for vern, noe som er konstruert for å tåle regn og motvind, og å få lov å være hos kjærligheten, uforstyrret. Det handler om å være rustet for "vestlandsuvær, bergensgatenes labyrinter av sølepytter, biler som presser brottsjøer mellom husene. Det handler også om:

å kjenne hjertet slå i samme takt
begjæret dunke
og endelig kunne slå ned paraplyen
styrte mot hybelen og kle av henne
på stuegulvet

Og om:

å lengte seg syk etter kjærtegn og hud
forbanne seg selv
fordi du ikke glemte igjen paraplyen
og har hybelærend

SURREALISTEN HORVEI
Katastrofemodus i starten av tredjedelen:

nedbør falt som blyhagl
oversvømte byene
ferieparadisene/...

og jeg klarte aldri å samle dyr og fugler
bli ferdig med arken Jorden
før det var for seint

Og, spør han:

hvilken natt er du født i
den svarte, eller den gyldne

Og det er akkurat her et sted, midt i virkelighetens gru, at bladet vendes, og dette må jeg si er hjemmebane for meg selv, det med Natten, "nattens ankomst"; søvnløshetsmaterien, Natten - "den store billedmakeren", og vi glir nå elegant og umerkelig over i de surrealistiske diktene:

Jeg holder hus med mine dansende demoner
stryker døden med hårene
lar svart latter dryppe i krokene

Her er angst, og flukt- og drømmelinjer, og "paraplyen i hånden er den tredje armen min.". Kapitlet Natten har en befriende virtuositet, som kanskje bare netter kan generere, for det fins ikke bare veier Inn i smerten, det finnes så mange veier Ut.

FATTIGMENN OG GULL
I fjerde delen, kalt "Ordleken" byr Truls Horvei raust på seg selv, fra han "falt i ordsuppen tidlig i tenårene, lagde tynne ordsauser uten farge og lukt, var ansatt på klisjekonditoriet og bakte ynkelige fattigmenn", og til han senere:

er klar for regnbuen
klar for bagasje av tvil
klar for nødvendigheten av glede
og drøvtyggende melankoli

Les selv dette lengre diktet, et av bokens flotteste, på side 55. Ofte blir han " sittende å bla i lengselskatalogen/til bibliotekaren blinker/med lysene". Vi blir med ham videre i hans modningsprosess i livet og som dikter, og møter dyptloddende, kraftfull og meget vakker poesi:

En gang skrek du i en drøm
jeg våknet da jeg forsto at du
var inne i drømmen min der du fortsatte
å sove som om ingenting hadde hendt
Kjolen ligger på gulvet
kroppen svever under taket, glir ned
i dobbeltsengen der to levende
sover og våkner

og side 59:
Kjører gjennom grønnsværet
skog med tett gran og løvtrær
Hun sitter i passasjersetet
Cohens ruststemme lunter av gårde
og jeg girer ned pulsen,
puster inn blad
av sommer som bølger inn vinduet og tenker:
dette kalles kjærlighet
bare å gi gass

og side 60:
jeg liker halsgropen der usynlige gullfisk
ligger i ro og kan så vidt nappes i
fingrene, brystene, knærne
og tærnes merkelige språk
ørene som mystiske flaggermus
gjemt bak hårgardinene

jeg har aldri sett hjertet ditt
men merket det under håndflaten
hører det slå som en kirkeklokke
som en tikkende bombe eller nesten lydløst
i søvnens landskap

Men så god som dette er han ikke hele tiden, det hender, her og der at språket er en slags litt mer rett frem nedtegnelser av hverdagslige observasjoner.

ET GLASS TÅRER PÅ STYRTEN
Fjerde delen er, sammen med femte, som er kalt "Katalog nr.1-16"  bokas sterkeste  etter min vurdering.

jeg pakker fjellet ned
drar det med til byen
gjennom gater og romslige plasser
og åpner stein for stein
--
Natten er kledd i pysjamas
legger seg på gulvet
stirrer opp mot taket og teller plankene
--
Hun sto i regnet hele dagen og natten

tok bussen hjem og la seg i sengen
Da morgenlyset kom gråt hun
et glass tårer som hun drakk på styrten

NOSTALGISK AVSLUTNING
Siste delen, "Rock and roll", er et dikt som går over tretten sider, som poeten selv beskriver slik:

Dette diktet er en nostalgisk trip
en knute i halsen, et fotoalbum i farger
med enkelte blanke sider
jeg skriver dette diktet som partitur
over musikk jeg kan dø for
i alle mine sju begravelser


Horvei ble født da Elvis herjet, og diktet forteller om musikken som har betydd noe for ham i fra sekstiårene og til i dag, veksler mellom ren fortellerglede, som nok like gjerne kunne vært en medrivende artikkel i en musikkavis, men også poesien er tilstede:

verden var definitiv ny, et raggete teppe
med funklende stjerner på
som drysser ned i havets gråtende gap
-
stiften tegnet
andre kart og kloden spant hurtig rundt
rampungene i blokken vår
slamret med dørene

Vi er i sekstiårene, og jeg kjenner meg igjen, han skriver om Beatles, Kinks, The Who, og jeg minnes da jeg løp rundt som femåring i Grågåsveien i Vågsbygd i Kristiansand og skrek for full hals: She loves you Yeah, Yeah, Yeah! Han begynner å bry seg om jenter, for eksempel "hun blonde som fikk det til å krible i tærne i magen, men det er nok stort sett avstandsforelskelser:

lengselen kom og gikk
som A-siden på en singel,
deretter snu platen
og starte på nytt

Så er det psykedelia, og hippietid, mens håret grodde på innsiden og ut, Hendrix ruler, og Jefferson Airplane og Jim Morrison, før vi kommer til syttitallet, da blir han zappaist og beefheartianer:

jeg elsket å plage
alle firkantede sjeler med zappastøyen min
..dyrket Zappas ideologi om aldri å bruke dop,
bare sigaretter og damer

-
rockedrømmen vokste over hodet
vidsynte visjoner vokste over hodet ble til en ekkel erkjennelse
aldri vil jeg bli stjernegitarist
og kysse guds plekter
vågde ikke å synge andre steder enn
i drømme og på do

Han hørte på Black Sabbath, Ossy Osborne (...)
..Før andre lyder og rytmer overtok
forelskelser og klinekvelder kunne aldri
akkompagneres av basspanservogner
som ruller inn i natten med omvendt kors

Og her stanser jeg, men kan bare nevne at vi kommer helt til i dag, med Susanne Sundfør, deLillos og Dumdum Boys, og hva skal jeg si? Fordi jeg er minst like musikkopptatt som Truls Horvei, og bare noen få år yngre, er disse tretten sidene underholdende, de er fine å lese og åpenbart et resultat av mye arbeid og høy energi/inspirasjon. Som helhet betraktet opplever jeg det likevel mer som en sabla god nostalgisk reportasje, enn dikt, strengt tatt, det er retrospektive destillerte observasjoner og filosoferinger, men vi husker jo at poesi er nettopp det. Jeg vet ikke om siste delen er bokas høydepunkt, men jeg tror dikteren er veldig glad for at den har fått plass i en bok.







Legg inn en kommentar