Etiketter

fredag 23. januar 2015

Kjell Ivar Sandviks anmeldelse av" Kjærlighet er den ting." Dikt Håkon Øvreås

Håkon Øvreås er aktuell med diktsamlingen Kjærlighet er den Ting på forlaget Cappelen Damm. Boken består av noe over 50 dikt, fordelt på 5 kapitler. Boken handler ifølge forlaget om "et par fra den første forelskelsen til den mer trivielle hverdagen, med opp og nedturer." Det handler om mye mer enn bare det, sier nå jeg.

En reise gjennom avmakt og nattsvart savn, en lang vakker sving innom de beste dagene, fra forelskelsen som blir kjærlighet og videre inn i dager hvor noe begynner å gå galt. Han sliter også med noe hun ikke kjenner til, og kanskje kan dette ikke gå godt? Diktboken er et voksent stykke diktarbeid, som det tok noen runder å komme under huden på. Da vokser denne boken. Og blir!


SAVN ER EN ENSOM TING
I første kapittelet er det ett år siden forholdet tok slutt, og i andre diktet skriver han om henne i nattemørket:

Jeg skriver uten å vite om det er bokstaver jeg lager.
Det går ikke an å tyde hva som står
les at jeg savner deg.


Åpningsdiktet er et fint natursveip fra vinter til neste vinter, når det igjen er for kaldt å ta omveien forbi der hun nå bor, selv om vinduet hennes ikke lenger skjules bak blader og blomster. I tredje diktet oppsøker han kjelleren hvor Lp-platene står og støver ned. Omtrent slik begynner denne historien; lavmælt, velskrevet og med en god indre sammenheng.

JEG BEGYNNER Å ELSKE HENDENE DINE
I andre  kapittel er vi tilbake til da de var forelsket/elsket hverandre: "Jeg har stoppet opp og alt er nytt/stadig står jeg midt i en samtale/der vi allerede har møtt hverandre." Flott overgang synes jeg, slik at vi aner at han er i minnene om det som var, eller kanskje mer reelt befinner seg i hendelsene som fant sted ett år tidligere. Forlaget opplyser at Øvreås har "et liketil og lett språk som gjør det både fint og sterkt å lese, dels er det eksplisitt, dels er det inderlig, men aldri banalt." Jeg kan si meg enig i at det ikke er banalt, og på side 18 viser forfatteren sin evne til å skrive betagende om kjærligheten, og det første møtet:

Det tar ikke lang tid: du tvinner håret til siden
den hvite nakken
kommer til syne og jeg begynner å elske
hendene dine
og alt du tar i.
Du stjeler vin og jeg elsker
glasset og armen
som løfter armen mot munnen,
slik jeg elsker
munnen og tiden du bruker
på å drikke av glasset (…)


Han orker knapt å være borte fra henne, og jeg forstår at de deler med hverandre sånne ting som ingen andre får vite. Det er gode dikt, gode døgn, gode øyeblikk:

En kveld hvisker jeg i øret ditt
de få hemmelighetene jeg kjenner til
de får plass i en hånd, og du gir deg til å tyde
de knudrete linjene som kan fortelle alt.
Du forteller meg
om skogens lov, om loven for myrull
og gresshoppesvermer.
Jeg får ikke nok.
Jeg vil skrive loven om samleie med deg,
og vi skal bryte den samme natt (…)

Så kommer et av diktene jeg ikke forstår helt:

Med en hånd under kanten,
mellom lårene
i mørket der en tyster
har røpet seg
forkledd, en trang glidelås åpnes,
hvit hud presses for informasjon
en negl mot hodet, en dråpe
renner med hemmelig beskjed,
fingertuppene fomler
etter gjemte tegn…)

Det er fascinerende lesning, og kanskje noe illevarslende, for  slutten er slik:

et hvitt dokument
leveres i det skjulte.

Så kommer noen sider, som jeg synes er mye ord om nokså lite, de er på loppemarked, de er på et pizzabakeri, hun skal ta toget over fjellet, og senere samme kvelden snakker de på telefonen, og nå funker det ikke så bra lenger mellom dem, eller for ham: Alt er trådløst/savnet etter deg ligger kveilet opp" (...) det lille jeg får sagt forsvinner/i dårlige signaler og halve ord. I fortsettelsen teller han dagene til han skal se henne igjen, mens han i ventetida er "på vei til henne/slik avisbudet nærmer seg/postkasse for postkasse". Så er hun hjemme igjen, og de gode hverdagene fortsetter. Det er egentlig prisverdig at noen bruker adskillige sider i en diktsamling på noe som minner sterkt om "lykke", og antagelig er nettopp det, innvendingen må være at det er få utfordringer i disse ofte litt ordrike diktene, det er enkelt og lite tvetydig, uten at det er noe mål i seg selv at dikt skal være tredjegradsligninger! Likevel, noen steder synes jeg det blir for enkelt:

Jeg tar med kaffekoppen ut i verden,
på trappa blir jeg stående;
du finnes og gjør morgenen vakrere

Jeg synes også enkelte av diktene om disse lyse dagene blir for mye spenningsløst tomprat. Dette gjelder for eksempel deler av diktet om dagen de gikk på loppemarked:

Ingenting er tilfeldig på et loppemarked
vi finner en marionettdukke, trådene er røket
Du finner et par store briller
ser ut som en filmstjerne fra 50-tallet
jeg kjøper en LP med Love Songs spilt på orgel
Vi roter gjennom dressjakker,
gamle sko, ryggsekker,
finner en koffert som ikke lar seg åpne
og betaler for det vi tar med oss (…)

Noen dikt forstår jeg ikke hvorfor er tatt med, småsjarmerende linjer, men lite mer:

Jeg har en høne å plukke
på deg i kveld,
en høneblund å hvile,
når hanen galer
er vi to:
egg og bacon

JEG KOMMER SENT HJEM OG HAR INGENTING Å SKJULE
Jeg begynner å håpe på et slags løft i boken, en sterkere fortetning, et eller annet som virkelig kan  røske tak, utløse en frysning på ryggen, kanskje, eller en klump i halsen, eller la oss si, en dose komplett forvirring! Men kapittel 3 åpner slik:

Elva du vokste opp ved slynger seg ned dalen
det er ikke oss den synger om
men du er vakker denne morgenen
vi går langs bredden
forbi de hemmelige stedene dine (...)

Mange synes nok dette er vakker poesi, men jeg synes det er en lettbent, motstandsløs materie, med lite særpreg. Heldigvis fins det rikere og mer dypt-, eller nærgående stoff, til tider dog ofte nesten gjemt vekk i relativt voluminøse dikt, som for øvrig ikke sier så mye:

Jeg sier alt som passer, alt jeg tenker man bør si
hvis du skal tro at jeg er en som forstår deg,
en du kan like
-
Jeg sitter på trappa og vet hvem jeg er,
alt jeg sier lokker deg bort
fra det som skal komme.

-
vi klamrer oss til hverandre,
mener motsatte ting for å holde sammen


Det er i alt 14 dikt i dette kapittelet, eller rettere sagt 14 sider med dikt. Det tar en stund, men snart slår det meg at dette kapittelet nok er bokens beste; mer kjøtt på benet, mer virkningsfulle dikt, som feks dette:

Jeg kommer sent hjem og har ingenting å skjule
en tjuvlånt sykkel ligger slengt i grøfta.
Du spør meg hvor jeg har vært,
jeg svarer, men gir deg et sinne som ikke ligner meg.
Jeg har kledd meg i feil jakke,
sier ting som ikke stemmer,
jeg er ikke meg
men en som lister seg hjem i natt
uten noe å skjule

Nå er bokens par nemlig inne i de dårlige dagene:

Vi krangler ikke, vi henger fast i hverandre;
jeg glemmer å svare på ting du spør om,
du glemmer å slutte å spørre om ting
jeg ikke svarer på,
og ingen av oss gir oss

Et vintertidsdikt på side 45 levendegjør kranglene i parforholdet på en måte som det, for å bruke et uhyre utslitt uttrykk, smaker fugl av:

Kranglene kommer
ofte som brøytepinner,(…)
De trenger to som oss (…)
som prøver å gjette
hvor det går i grøfta

HVEM AV OSS SKAL BLI IGJEN HOS HVERANDRE?
Det er dette kapitlet (det nest siste) som får meg til å kjenne på at jeg virkelige begynner å like denne boka godt. Her går poeten dypere, som i "hvem av oss skal bli igjen hos hverandre", og " jeg kjenner at noe har løsnet mellom oss, slik en huggorm snor seg ut av det gamle skinnet" og i "Er det nå du vil jeg skal si noe galt, så du endelig kan gå?". For det er nemlig et helvete her et sted, større enn kun parforholdets knakende sammenføyninger, noe uoppgjort fra hans side, som hun ikke vet om, og tenker jeg: hun vil bli revet med i fallet.

Jeg skriker og kan ikke la være

Å kaste et ukeblad i veggen,
sparke til kjøkkenstolen, hate,
stemmen min sprekker, mørket renner ut,
jeg roper til deg og klarer ikke slutte,
ser det skremte blikket ditt og dytter til lampa,
den velter over bordet, ødelegger alt og jeg vet
at dette ikke er meg,
jeg er ikke sånn; jeg er verre.




Legg inn en kommentar