Etiketter

tirsdag 3. mars 2015

Anførselstegn forlag & to andre historier

IDIOTEN
Jeg har skrevet på noe så lenge jeg kan huske. Ordet noe er viktig, for det var kanskje ingenting. Men likevel. Når jeg tilsynelatende satt dypt konsentrert over skolebøkene kom mamma innom for å sjekke hva jeg egentlig holdt på med. - Du holder vel ikke på med de diktgreiene igjen? Hun som sto i bokhandel, og annenhver uke kom hjem med leseeksemplarer til meg. En dag: Se, Kjell Ivar, Jan Erik Vold har skrevet en personlig hilsen til deg! En annen dag: Vet du hvem som var innom butikken i dag? Jens Bjørneboe! Han beveget seg som en baron, men jeg tror ikke han var helt edru.

Så kom hun med PAN. Rakte den til meg som om det var en relikvie. Hvorfor er du så merkelig? spurte jeg. Det svarte hun ikke på. Denne boka er noe helt utenom det vanlige, sa hun. Roman og poesi samtidig. Samme stemningen som i Nirvanas bulder! Det skjønte jeg ikkeno av. Hør, sa hun:

Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.
Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.


Motvillig begynte jeg å bla i PAN. Den er jo på dansk? Det er vel ikke dansk, sa hun, det er Kunst! Tre hundre kroner hvis du leser den uten å mukke!






Tre hundre var en formue! La den på senga for å begynne på den når det ble kveld. Fikk pressa meg gjennom i løpet av en måned.  - Så hva synes du da? spurte hun, var den ikke fin? Altfor lite action, sa jeg, med en likegyldig mine. Bare et surrehue som drømmer om jenter han ikke er god nok for, går på jakt med sin dustete hund, med et teit navn, og babler i vei med seg selv om alle sine komplekser og tabber, en nerd som går på trynet ustanselig og raser i uvett over null niks.  Da ble hun stille. Lei seg i ansiktet. Vel, sa hun, nå har du lest den i hvert fall, Kjell Ivar. Så bladde hun opp.

FRANKEN
Fælt som du skriver avgårde, var det en som sa, det er som om du ikke klarer å sitte i ro som andre folk. Jeg flirte, stirret ham inn i øynene og spurte hva han mente med "fælt" og "ro", men det burde jeg ikke gjort. Hang i et lokale som er kjent for å ha sine egne regler. Her ser man ikke folk man ikke kjenner inn i øynene. Her snakker man ukjente etter munnen. Her er fliring tabu. Grunnregelen er å se ut i lufta.




Burde ha svart at - ja, eller joda, jeg gjør vel kanskje det. Men i stedet kom jeg med de motspørsmålene og det uhørte fliret. I tillegg vibrerte jeg med ørene, og det er noe av det verste man kan gjøre. Vibrere med ørene, eller neseborene. Antagelig verre enn fliring, himling med øynene og skuldertrekk til sammen. Ergo hadde jeg lagt et strutseegg, og burde ha lynet avgårde, men kom ikke på noen grunn. Man må ha en grunn for å stikke av, det er også en regel på dette stedet. Det betyr å utbryte et eller annet, for eksempel - jøsses, er klokka mye alt? Men den var ikke mye, og jeg stikker ikke av. Nå kan man selvsagt håpe at ingenting skjedde, og at jeg fikk sitte der i en slags truet fred, men det stemmer ikke. I den situasjonen jeg befant meg i gjelder enda en regel: Håndbak. Man blir spurt om å ta håndbak. Svarer man nei, må man bli med utafor, men en utvei er å si: Håndbak?? Hva med armhevninger på en arm? Dette går an, og hadde jeg gjort det, kunne mye endt annerledes.

ANFØRSELSTEGN FORLAG
Hvorfor skriver du nedover i stedet for bortover? Hvorfor handler det bare om triste ting? Ingenting som gjør deg glad? Fuglesang? Deilige jenter? Konsulenter og redaktører som meg, som vil deg vel? Jeg så på ham. For en nerd han var. Firkanta tryne. Skjorta åpen foran navlen. Feit og fæl. Teite ting fra Nille på pulten. Joda, dette var nok en mann å lytte til. Hva vil du jeg skal skrive om? Dølle nipsfigurer? Navlelo? Firkanta grisetryner med nesa nedi noe de ikke har greie på? Nå tror jeg du skal gå, sa han, prøver bare å være hyggelig jeg, gi deg inputs i en grå hverdag, ja for den er grå, ikke sant?





Hvorfor har du så langt slips? sa jeg. Er det for at kona di ikke skal miste håpet om at du en dag går og henger deg? For første gang rettet han seg opp. Vi har securitasvakt på huset, sa han. Jaha, sa jeg. Samler han på dustete ting fra Nille? Fisker han med flue? Samler han på barbiedukker? Ser han mye porno? Er det han som skrev samlingen Navlelo? Er det bare nerder du antar? Nilledill? Dikt som fratar folk lysten til å holde seg våkne. Da ble han mørkerød i hodet. Har du lest noen av bøkene våre? Ja, sa jeg, de er som snytt ut av nesa på en og samme gjøk, gruff fra gudsforlatte møkkakjerringsmenn, gollumer som sitter oppe halve natta og fikler med kruseduller på kamskjell, helt uten ild, uten schwung og punch, ingenting som river, alt bare flyter, klippekortdiktere ikke sant? Stempler inn en gang i året? Schmokk ut! Han ristet på hodet. Du tar feil. Vi har faktisk en helt unik, ja banebrytende samling på gang akkurat i disse dager! Kantsteinvariasjoner. 100 kortdikt om kantstein! Rævva, sa jeg. Hva? Hundre kantsteiner opp i rævva di - ny tittel? sa jeg
















Legg inn en kommentar