Etiketter

lørdag 7. februar 2015

Lovende novelledebut av Tom Ingar Eliassen

Ni favner og dypere er Eliassens bokdebut. Debuten består av  13 noveller, og er på vel 200 sider. Det er et troverdig mørke og en berørende motløshet i flere av disse novellene som tidvis leder tankene hen på Øystein Lønns mesterlige samling "Hva skal vi gjøre i dag?" fra 1995. Jeg-personen sitter fast i en oppgitthet og noe udefinerbart som tidvis er skremmende.
I åpningsnovellen handler om det middelaldrende paret Eva og Torbjørn som begge sliter med at forholdet har mistet magien det engang hadde.

Igjen forsøkte han å gjenkalle en følelse, men det var ingenting å finne, det var som om tårene hennes, alt hun sa og gjorde, ikke lenger tilhørte ham.

Novellen er gjennomsyret av en sorgfylt ømhet og sterke lengsler. Det kan forresten være at ømheten mer er tenkt inn av meg, enn reell. En sterk indre tråd og en utmerket flyt i språket gjør det uansett enkelt å forstå hvorfor akkurat denne novellen er valgt til å åpne boka.

Aldri mer regn er tittelen på neste novellen. Også her leverer Tom Ingar Eliassen en historie med nerve og god fremdrift i et relasjonsdrama til å bli berørt og ettertenksom av. Mann og kone, hun i rullestol, reiser til en campingplass ved havet. Detaljrike observasjoner gjør at novellen begynner å gå som en kortfilm i hodet: Over den støvete bakruta har noen tegnet et stort hjerte. I midten av hjertet skimter jeg bakhodet til en unge.

Hun vil at han skal trille ham helt ut til bryggene, til havet.

Jeg vil helt ut, sier hun
Helt ut til bryggene?
Ja.
Lukk øynene, sier jeg
Hvorfor det?
Da ser du klarere.
Hva da?
Alt, svarer jeg.
Du burde jobbet med mennesker, mumler hun.

Dialogen mellom de to skjuler en smerte og en oppgitthet. Hennes liv har blitt trøstesløst, og han kjenner på en desperasjon:

Over hele brygga har vannet samlet seg i små fordypninger, i mørkere partier som ligner blodårer. Kanskje burde jeg bare få det overstått, tenker jeg. Et lite dytt er alt som skal til, et eneste lite dytt. Så vil du endelig få fred, jenta mi.
Reidar og Elisabeth er neste par ut i den tredje novellen. Det er sommer og de kommer hjem fra biltur:

Han møtte sitt eget ansikt i sidespeilet, det var som om blikket tilhørte en annen. Han blunket to ganger. Så gikk han ut til henne.

De snakker om ting de gjerne skulle hatt, en seilbåt, en Mercedes, men det som egentlig rir dem er noe som har skjedd dagen før, som de knapt våger å gå inn i.

Iblant bare skjer det, tenkte han (...) mennesker glir fra hverandre.

Langsomt rulles en utroskap opp. Han går for å konfrontere den andre mannen, men treffer kona hans i stedet, og får opplysninger som alarmerer ham ytterligere. En knallsterk novelle! Fint bygd opp. Spenningen og uroen stiger mens man leser.

Bokas beste novelle (ingen over, ingen ved siden) er En siste lengde, jeg er ikke et øyeblikk i tvil om det, 14 sider der Tom Ingar Eliassen omsider viser at han også kan ta av, mens han skriver, skrive så og si på innpust og utpust, men en voldsom energi og fortettet  kraft. Sidene 49-51 er rett og slett bokas beste, noe som forteller meg at tross alt det gode i de tre første kapitlene, kan man noen ganger kjenne på en langsomhet som svekker stoffets liv, så og si. Men her gløder han, her går han ut av de vanlige skoene, i en snedig beretning om nok et samliv fylt av avstand og nedtur, men hvor han er så heldig å møte på ei som tar han for en gammel flamme, og dermed får vår frustrerte mann seg omsider et eventyr han sent vil glemme, det vil si - nesten, for snøret helt i bånn, får han ikke. Forfatteren leker seg her, med stort hell, og poder også inn passasjer mot slutten som får meg til å lure om det som har skjedd bare har vært en fantasi, en drøm, noe febrilt. Jeg håper å se mer av denne energien i Eliassens fremtidige arbeider. En fryd av en novelle!

173 skritt i sola er også god, og holder leseren tett på, og følges av tittelnovellen hvor vordende far drar på fisketur med sin gravide kjæreste eller kone. En litt urovekkende historie. Tonen mellom de to lover ikke godt, og han synes å la seg underholde av å teste henne ut, både i samtalen og i fiskefaget. Han er veldig klar over barnet som er underveis:

Fosteret vokser og vokser, tenker han. Hver sekund, hvert minutt, hver dag blir det større. Snart utvikler det øyne, armer og bein. Snart vil jeg kunne kjenne igjen sparkene, de små føttene som så gjerne vil ut, men som ikke kan. Og snart vil jeg være fanget (...).

Dessverre er slik at de øvrige novellene er merkbart svakere; mindre givende fordi den indre spenningen halter, et par av novellene er utflytende, flere av dem føles som mer av det samme (det enes paret etter det andre med et dødt forhold) og språklig er det ofte relativt flatt og lite å fryde seg over. Den lange novellen "En fantastisk dag", er ikke bare for lang, men skjemmet av et uspennende språk, lite oppfinnsomme dialoger, og man blir egentlig bare i dårlig humør av å lese denne novellen. Svakest synes jeg imidlertid den siste novellen er; "Toppen av lykke". Den er oppjaget og hul,  og det hjelper lite at novellen har en overraskende slutt, når slutten mest oppleves som et påfunn for å berge i havn en altfor lang og mager beretning. Det kan av og til virke som om han skriver uten selvtillit. Likevel: På sitt aller beste er Tom Ingar Eliassen mer enn god nok. Det skal derfor bli spennende å følge han videre (Med kryssede fingre).
Legg inn en kommentar