Og noe la sin ensomhet til din. Det var en vind. Og noe sang

For mørk er sannheten

nattlige alle veier til den
i dagen var den ikke


skriver Gunvor Hofmo (1921-1995) i et etterlatt notat fra 1948, og hvis hun tenker på inspirasjon til å skrive dikt, kjenner jeg meg igjen; Det gjelder å holde seg våken og klar for ordene, setningene og ideene som kommer, ikke minst alt du ikke forstår, for at det skal falle forunderlig på plass.

Så hva er det med nettene, hva er det med fasen hvor vi glir over fra våkenheten til søvnen, og hva med fasen rett før, rett etter, og etterpå der igjen? Det er dikterens natur å spørre, mer enn å svare, som i dette utdraget fra et av Sigmund Mjelves dikt: 


Barn i søvns lukkede rom
Når nattens mørke trenger frem,

hva skjer i passasjer av søvn uten drøm,
mer enn det som er her, har vært,
skal være her?

 

I et intervju Alf Van der Hagen gjorde i 1994 med Mjelve (1926-1995) spør Hagen hva han har å si til dem som gjerne vil forstå flere av diktene som skrives i dag. Mjelve svarte: Vi er opplært til, og skal på død og liv forstå. Det er ikke noe galt i det. Men det er vel ikke den eneste måten å kjenne tilstedeværelsen av livet på. Det er til og med en nokså utilstrekkelig måte. Men i skolens undervisning lærer man ikke folk å lese et dikt (…) innenfor litteraturfagene pøser man i stedet på med forståelse og tolkning. Det er blant de viktigste årsaker til at mange føler de ikke har peiling på moderne poesi. Dessuten har vi en tendens til å tro det bare er mening i det vi kan forstå med den rasjonelle delen av vår hjerne, mens vi er lite opplært i det vi bare kan ha en vag følelse av. Vi er rett og slett lite opplært i å ha følelser. Men vi har det, altså. Det kan tenkes at et dikt åpnet seg lettere, hvis vi prøvde å sette fart på den siden av oss selv? Det kan tenkes.


Hofmo skriver i et etterlatt udatert notat at: Enhver dikter har en unormalt forsterket livsfølelse i enten positiv eller negativ retning (...). Bare ikke den flate tilfredsheten på landeveien, er dikterens. Kanskje er det derfor det for noen av oss kjennes livsnødvendig å emigrere fra dragsuget i dagene til nattskiftet på observasjonsposten, reflektere over hvorfor livet er som det er, hvorfor ting går som de går, for kanskje, i heldigste fall, å bli hjemsøkt av noe gåtefullt, som viser seg å romme noe sant? Eller noe man bare blir sjuk av? Gunvor Hofmos kanskje mest kjente dikt begynner sånn;


Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene
slik at jeg brant meg gjennom
og står på den andre siden av dem
der lyset ikke er skilt fra mørket
der ingen grenser er satt


Vi søker i vår uvitenhet kanskje oftest det bekymringsløse, det som ikke forvirrer oss, og det som ikke skremmer, men uten hårnålssvingene, kristornbuskene og alt omskiftelig var livet en historie om mye mindre. Jens Bjørneboe (1920-1976) entrer hodet mitt med noen linjer fra diktet


Eventyrene

Du husker ennu godt
at dette lindret:
i følelsenes store, mørke slott,
det skjulte, underlige, overgrodde,
drog fritt og uforhindret
noe inn
og bodde.
Og noe la sin ensomhet til din.
Det var en vind.
Og noe sang
i alle tårn og hemmelige trapper.
Det trøstet deg i Angstens Lille Gang,
i Sorgens Sal, i Ensomhetens Kammer,
til blodets lille engstelige hammer
klang fri og tapper som springvannet i slottsgårdens fontene.

Jeg er ikke helt sikker, men tror (føler) at de linjene rommer noe av svaret på hvorfor jeg skriver dikt.